RIKSSCENEN - Mangfold i praksis
INNLEGG: Det er ikke hverdagskost at fellesskapet blar opp og legger til rette for etablering av en helt ny nasjonal kulturinstitusjon. At dette nå skjer må sees som det endelige kulturpolitiske gjennombrudd og anerkjennelse av det mangfold av kunstutrykk og fellesskapskulturer som rommes i begrepene folkemusikk og folkedans, skriver Riksscenen i denne artikkelen.

Etableringen kommer som følge av en prosess som hadde sin begynnelse i 1997, men som ble mer konkret i tilknytning til en utredning Kulturrådet la frem i 2001. Her slo kulturforsker Georg Arnestad blant annet fast at ”det er ingen andre enn norske kulturpolitiske styresmakter som kan ta på seg eit særskilt forvaltningsansvar for norsk folkemusikk og folkedans. Vi finn dessutan i dokumenta frå storting og regjering heller ikkje noka eksplisitt kulturpolitisk anerkjenning av folkemusikk som profesjonell kunst.”

Arnestad viste i sin utredning at det var nærmest krise for folkedansen, med manglende rekruttering og mangel på sosiale arenaer der folk kunne møtes for å danse. Samtidig pekte han på at det var behov for ”nye arenaer og varige scener”.

Arnestads påpekninger ble tatt direkte inn i kulturmeldingen som daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland la frem i 2003: ”Noreg er åleine om å kunna verna, forvalta, og føra vidare den norske folkemusikken og folkedansen. Det er ei viktig oppgåve å syta for at denne kulturressursen er tevlefør i eit moderne, profesjonelt kulturliv. […] Det er behov for meir samla innsats for å styrkja grunnlaget for produksjon og formidling. Interessa for og rekrutteringa innanfor folkedansen har derimot gått tilbake, og dette stiller folkedansmiljøa overfor særskilde utfordringar.”

I oppfølgingen av denne etterlengtede anerkjennelsen fra sentrale politiske myndigheter ble det fremmet krav om ressurser tilsvarende ett nasjonalt symfoniorkester til en institusjonalisering og profesjonalisering av folkemusikk- og folkedansfeltet i Norge. Ca 100 millioner statlige kroner fordelt på en nasjonal og seks regionale institusjoner. Dans og musikk skulle være likestilt og en institusjon skulle ha et særskilt ansvar for samisk tradisjon. I den videre konkretiseringen av forslaget fastslo Odd Are Berkaak i en oppfølgende utredning (NFD 2004) at det var behov for opprettelse av en Riksscene for folkemusikk og folkedans, ”… et sentralt produksjonsmiljø for folkemusikk og folkedans og […] et eget folkemusikkens hus til formålet sentralt i Oslo.” I tillegg til joik og norske folkemusikk- og folkedanstradisjoner mente Berkaak at institusjonen også burde inkludere ”… tradisjonsmusikk og dans fra de kulturelle minoritetene som finnes i landet.”

Med dette som utgangspunkt har Stortingets kulturkomité to ganger enstemmig stilt seg bak initiativet. Etter at Trond Giske overtok makten i Kulturdepartementet kom den første bevilgningen. Departementet forhandlet så frem avtale for utvikling og leie av lokaler i Schouskvartalet, og dette bygget er altså straks klar til overtakelse!

Riksscenen blir en del av Schous kulturbryggeri sammen med tre nye institusjoner drevet av Oslo kommune: Schous Kulturstasjon (Oslo musikk- og kulturskoles avdeling for teater, dans og visuelle kunstfag – åpnet for vel et år siden), Øvingshotellet (49 øvingsrom for musikere innen alle sjangere – åpnet i september), pluss Popsenteret (opplevelsessenter for norsk populærmusikk – åpner neste høst). I tillegg er en rekke nasjonale musikkorganisasjoner på flyttefot inn i kvartalet. Til sammen blir dette et bredt, levende og potent miljø for musikk og dans.

Riksscenen åpner neste vår. Lokalene er tilpasset mange ulike behov, fra tradisjonelle uttrykk som trenger gode akustiske rom, til moderne og utradisjonelle former som trenger lyd, lys, og full sceneproduksjon. Riksscenens saler har også tilpassede dansegulv.

Parallelt med Rikssceneetableringen ser vi at folkemusikkmiljøet i Norge er mer samlet enn på lang tid, og det utvikles også større nærhet til samiske miljøer. De flerkulturelle miljøene Riksscene skal fungere i forhold til er mangfoldige, og utfordrende å nå frem til. Derfor har Riksscenen fått gjort en kartlegging for å stå bedre rustet til å finne samarbeidspartnere og publikum. Så langt er det store forventninger fra mange ulike miljøer til hva Riksscenen kan utvikle seg til.

Med denne nye nasjonale institusjonen i full aktivitet får vi en storstue sentralt plassert i hovedstaden for alle sjatteringer av tradisjonell og utradisjonell folkemusikk og folkedans, med muligheter som disse sjangrene i Norge aldri tidligere har hatt. Initiativet vekker også internasjonal oppmerksomhet. Hva som kan komme ut av dette fremover er avhengig av minst tre faktorer: 1, hva fellesskapet stiller opp med av budsjettmidler, 2, hvordan publikum og miljøene rundt Riksscenen tar denne muligheten i bruk, og 3, ikke minst hvordan Riksscenen selv løser sine oppgaver.

Riksscenen skal samhandle med en rekke aktører innenfor et svært bredt musikk- og dansefelt, først og fremst på kunstnernes premisser, og kan og skal ikke agere i et vakuum. Derfor er det avgjørende at det nasjonalt blir satset på hele folkemusikk- og folkedansefeltet, slik at det blir etablert profesjonelle, regionale miljøer som Riksscenen kan spille på lag med.

Sittende regime i kulturdepartementet har vist stor handlekraft. I løpet av de fire årene som er gått er hele kultursektoren grundig gjennomgått og budsjettrammen er ikke til å kjenne igjen. Dette viser at regjeringen har vilje og evne til handling på kunst- og kulturområdet: Trond Giske fikk Riksscenen inn på Kulturdepartementets budsjett og sørget for leieavtale for bygget. Han har også gitt Mela-, Riddu Riððu- og Førdefestivalen knutepunktstatus, og sørget også tidlig for at Norge ratifiserte UNESCO-konvensjonene om immateriell kulturarv og kulturelt mangfold.

Mye mer kan skje. Høstens budsjettforslag vil vise om vi får handlingsrom fremover og mulighet for å nå målene i Kulturløftet sammen. Hele folkemusikk- og folkedansområdet bør følges opp nå.

Av Karl Einar Ellingsen, styreleder. Unni Løvlid, nestleder, Jan Lothe Eriksen, daglig leder ved RIKSSCENEN.

Dette innlegget stod også på trykk i Klassekampen fredag i forrige uke.