Petter Petterson: Eminense av ukjent farge
I forbindelse med Norsk Jazzforums 50-års jubileum ble Petter Petterson sist helg tildelt den aller første "Æresbuddy"-prisen. - Petter Petterson er en av jazz-Norges desidert viktigste aktører, selv om han bare er musiker på hobbybasis, skriver Bjørn Stendahl i dette intervjuet som vi bringer videre fra den nyeste utgaven av Jazznytt. Under årets Moldejazz mottok Petterson, sammen med Otto "Kikkan" Settem, også kongens fortjenestemedalje i gull for sitt gründerarbeid i forbindelse med Moldejazz, som de begge var med å grunnlegge.

Av Bjørn Stendahl, Jazznytt

Kikkan og Petter har fått Kongens fortjenestemedalje i gull! To altruistiske idealister har fått berettiget heder for sin innsats, etter å ha sittet 42 år i styret for Molde Internasjonale Jazzfestival.

- Dette ser jeg på som en anerkjennelse av jazzen som musikkform, sier Petter Pettersson. - Jazzen er blitt stuerein i de offentlige sfærer. Selv om det å bli stuerein ikke er noe mål i seg sjøl. Jazzen bør aldri bli for prektig; den bør ikke glemme sin historie, den kan fortsatt ta vare på sitt litt rufsete image og elementer av protest. Ellers kan jeg innrømme at tildelingen varma meg personlig, særlig overraskelsesmomentet, jeg ante ingenting - og så den voldsomme responsen fra et fullsatt Bjørnsonhus!

Hadde du trodd at en gammel gubbe på sekstifire fortsatt skulle være levende interessert i jazz, da du som pur ungdom for 48 år siden kastet deg inn i det organiserte jazzlivet i Molde?

- Jaaaa...

Petter tenker seg om.

- Jeg ser ikke bort fra det. Jeg hadde en slags visjon om at jazzen var underpriviligert og trengte bedre kår, noe som vi måtte jobbe for. Jeg var nok bevisst på at musikkformen var liv laga - og skjønte at dette kom til å ta tid!

Du ble intervjuet i Jazznytt for 20 år siden under tittelen "På vei ut av puberteten?"

- Ja, i ungdomstida ble jeg provosert av at folk sa at jazz var et pubertetsfenomen. Jeg ville motbevise det.

Petter Pettersson er vel den nålevende person som har gjort mest for jazzen i Norge. Han har vært aktivt til stede ved samtlige jazzfestivaler siden den startet i hjembyen i 1961. Det er 45 år siden han hadde sitt første verv i Norsk Jazzforbund, og har fulgt det nært siden da.

Petter Petterssom er født i Molde 21.5.1939. Han ble styremedlem av Storyville Jazz Club da han var 16 år, og ble pianist i klubbens Dixielandband 199-56 og i Storyville Jazz Band 1956-58. Han ble videre første formann i klubbens jazzsirkel fra 1957, jazzspaltist i Romsdals Budstikke fra samme år, og flyttet i 1958 til Oslo for å ta Studentfaglinja på Handelsgym. Han vakte en viss oppsikt som debattant i tidens jazzblad under psevdonymet "Lover Man", var sekretær i Norsk Jazzforbund 1958-59, medarbeider i tidsskriftene Jazz Forum og Jazzbladet, avtjente verneplikt i Bardufoss 1959-60 og stiftet naturligvis Brigland Jazz Society. Han kom tilbake til Oslo og var læregutt i gardinavdelingen hos Brødrene Dobloug, igjen sekretær i Norsk Jazzforbund 1960-61 og samtidig redaktør av Jazznytt, drev tekstilstudier i Borås 1961, solgte slips i London 1962 - og studerte samtidig ved Ronnie Scott's... Fra høsten 1962 har han bodd i Molde, meget stedbundet, har helst ikke beveget seg på baksida av Romsdalsalpene hvis det ikke har vært for å delta i jazzforbundets landsmøter, gjenoppvekke minner fra jazzlivet i London eller for å lure ørreter opp fra fjellvann.

Etter hjemkomsten kastet han seg selvfølgelig igjen inn i styre og stell av jazzlivet i hjembyen, var PR-sjef for klubben 1962-67 og har hele tiden, foreløpig i 41 år, sittet i ledelsen for festivalen, som nestformann, PR-sjef eller helst uten formelle verv - en eminense av ukjent farge. Da jazzforbundet var i alvorlig krise midt på 1970-tallet, tok Petter og de andre i det velorganiserte miljøet i Molde ansvar, han ble forbundets viseformann under Kikkan Sættem 1975-77 og bidro til å etablere en profesjonell ledelse. Siden har han vært en dyktig medspiller i Norsk Jazzforbund og Norsk jazzforum, blant annet med verv som viseformann i 13 år, 1980-93 (eller personlig vararepresentant for formannen, som det het de siste sju årene). Hele tiden har han vært en trofast bidragsyter til Jazznytt.

Petter unngår å bli leder, han unngår posisjoner der han kommer i fokus - eller kan sole seg i - han liker best å være bakmann og jobbe i det stille. En Pater Joseph i norsk jazz.

Hva gjelder eminensens farger, er den i hvert fall ikke grå. I sitt indre er Petter svært fargerik, en aktiv og kreativ person, en kunnskapsrik og talefør debattant. Politisk var han nok født lettere blå - jeg husker ennå en gang tidlig på 1960-tallet da han belærte intervjueren, som i hans øyne var en villfaren raddis, med følgende formaning: - Du burde høre litt mer på din far og meg!

Etter hvert har nok blåfargen bleknet, gått over i miljøbeskyttende grønt med innslag av tynne røde striper. Utvendig er han mer fargeløs, han går helst i slitte vindjakker og rufsete bentøy. Blir han påtvunget en smoking, kombinerer han det alltid med raggsokker. Han er født inn i klesbransjen - og er en av de få tekstilhandlere jeg kjenner, som er nektet adgang på motemesse på grunn av antrekket. Og det var han nok glad for. På alle måter er han nøkternheten selv. Ingen ytre luksus. Ingen jordomseilinger. Ingen gourmetmat. Spiser han ute, skyfler han bort alt som kan smake av raffinement. På Alexandra i Molde er det en rett som heter "Pettersson Spesial" - det er biff med speilegg og pommes frites.

Vi spør Petter hva han anser som viktigst i Norsk jazzforums arbeid.

- Turnévirksomheten, er det kjappe svaret. - I forbundets barndom var det sentrale gjøremålet å holde klubbene med foredragsholdere. I folkeopplysningens tjeneste. De siste tjue åra har det vært en anna slags formidling - av levende musikk. Dertil er det viktig å ha fokus på politisk bearbeiding, markedsbearbeiding og synliggjøring av jazzen. Det har vi aldri vært flinke nok til. Jazzen er altfor lite synlig i media. Det er helst når det er festival og andre spesielle begivenheter at jazzen får spalteplass. Sånn sett er det en av de positive effektene festivalene gir det mer hverdagslige jazzlivet.

Hva skal til for å bedre dette?

- Det er et tankekors at det som skrives om jazz, skyldes tilfeldigheter og personlige interesser. At det tilfeldigvis er en jazzinteressert fyr i redaksjonen, som gidder å kjempe for spalteplass. Den dagen folk som Terje Mosnes og Roald Helgheim ikke lenger er yrkesaktive, veit jeg ikke hva som skjer.

Det må da finnes unge folk som overtar?

- Det har aldri vært så stor bredde av unge flinke jazzmusikere som i dag, men få unge som skriver. Det er flere unge i mediebransjen nå enn noen gang, men få som skrive rom jazz. Eldre skribenter gjør en utmerket jobb, men det hadde ikke gjort noe om yngre folk kom inn som et supplement. De har et annet forhold til de siste tjue åras jazzmusikk.

Hvordan er ditt forhold til de siste tjue åras jazzmusikk?

- Musikken er i større grad enn før prega av sjangeroverskridelser. Jeg føler at jeg har greid å henge godt med til omkring 1990, men føler meg ikke fullt så kompetent til å vurdere alle aspekter med for eksempel elektronika. Ville ikke våge å skrive en anmeldelse av den type jazz.

Er ikke støymusikerne litt gammeldagse? De har Arne Nordheim som guru, og driver med hans greier 40 år på etterskudd.

- Det er det samme som da jazzmusikere for 50 år siden henta inspirasjon fra såkalt seriøs musikk, den gang eldre avantgarde av Ravel og Stravinskij. Jazzmusikerne har alltid ligget noen tiår etter. Representanter for streitjazzen, som for eksempel Parker, brukte imidlertid impulsene til å utvide jazzens harmoniske univers.

I motsetning til "third stream"-bevegelsen som prøvde å gjøre jazzen "seriøs" - skyldtes det mindreverdighetskomplekser?

- Kanskje det. Men det viktigste er at jazzmusikerne alltid har henta impulser fra annen type musikk. Det er sånn musikk utvikles.

I de siste tiårene har jazzen også henta inspirasjon fra enklere musikk - jeg tenker for eksempel på jazzrockbølgen for 30 år siden.

- Også innenfor populærmusikken utvikles det nye og særprega ting - ikke alt er like enkelt som Bill Haley og Elvis Presley. Musikken til Jimi Hendix var relativt komplisert.

Du var jo en mottakelig ungdom i 1955 - er det tilfeldig at du valgte Billie Holliday framfor Bill Haley?

- Jeg rakk å bli bevisst jazzen før rock'n'roll. Da Bill Haley kom, ble dette derfor for enkelt.

Men hadde du vært tre år yngre, hadde det kanskje blitt annerledes?

- Musikk er som litteratur. Noen leser Hamsun, og noen havner i smusslitteraturen. Det har noe med folks personlighet å gjøre, men også naturligvis med hva vi blir eksponert for. Her kommer igjen media inn; nye folk må bli eksponert for jazzmusikk. Ensrettinga i media er meget betenkelig, det er 99% popmusikk i radio og TV. Det fører til at folk ikke oppdager jazzen; i dag er det folk som blir interessert først etter at de er fylt 30.

Var det et spesielt jazzmiljø i Molde som tente deg?

- Det var ikke miljøet som fikk meg interessert. Jeg var 14 år og kjente enda ikke til Storyville Jazzclub. En kamerat og jeg satt på kammerset og fant ut at Louis Armstrong var bedre enn Kurt Foss og Reidar Bøe. Vi fant ut at "Blueberry Hill" låt bedre enn "Blåveispiken". Vi dro ned til Elvsaas' sportsforretning, som hadde ei lita platehylle borte i en krok. Der satt vi og lytta til de tre jazzplatene de hadde. Og igjen tilbake til indoktrinering fra media: Jeg husker fortsatt alle versene om han som gikk og ruslet på Ringerike.

Dette intervjuet står også å lese i den nyeste utgaven av Jazznytt, som er en dobbel spesialutgave i forbindelse med Norsk Jazzforums femtiårsjubileum. For den som skulle ønske å lese dette intervjuet i papirformat, kan Jazznytt kjøpes på Narvesen, eller bestilles på telefon 23 35 81 86.