Må fortellingen være hellig?
- I og med at Glenn Erik Haugland snakker i relativt store bokstaver og tillegger meg en rekke intensjoner og posisjoner som jeg har problemer med å kjenne meg igjen i, føles det nødvendig for den røde kluten å invitere tyren ut på en ny runde på arenaen og forhåpentlig bidra med noen presiseringer, skriver Ballades Hild Borchgrevink i dette svaret til Glenn Erik Haugland. Haugland
kritiserte for en tid siden blant annet Borchgrevinks anmeldelse av Maja S.K. Ratkjes "No Title Performance and Sparkling Water" i et innlegg her på Ballade.

Av Hild Borchgrevink

Etter at jeg en stund har vært tvunget ned i dynene av septembervinteren, har jeg nå hatt tid til å lese Glenn Erik Hauglands innlegg i Ballade hvor han blant annet går til frontalangrep på min anmeldelse av Maja S.K. Ratkjes No Title Performance and Sparkling Water. I og med at han snakker i relativt store bokstaver og tillegger meg en rekke intensjoner og posisjoner som jeg har problemer med å kjenne meg igjen i, føles det nødvendig for den røde kluten å invitere tyren ut på en ny runde på arenaen og forhåpentlig bidra med noen presiseringer.

Jeg har ingen notorisk trang til å kategorisere No Title som opera, ei heller noen overordnet intensjon om å veie den opp mot en definisjon av operabegrepet. Faktisk vurderte jeg å ikke bruke ordet opera i anmeldelsen i det hele tatt. Det er to grunner til at jeg til slutt valgte å gjøre det likevel.

For det første presenterer både kunstnerne og produksjonsselskapet den utvetydig som en opera – kunstnerisk leder i Opera Vest Stein Henrichsen skriver i programmet om ”the remarkable occasion of a world premiere of a new Norwegian opera”. Dette er selvfølgelig en litt tom pompøsitet som alle vet at står der mest fordi forestillingen og utviklingen av den er finansiert av midler som kulturpolitisk er øremerket opera, og ikke fordi det er en gjennomtenkt estetisk karakteristikk. Men den er ikke helt irrelevant, for den betyr at mennesker med kompetanse innen opera som kunstform har engasjert komponisten, arbeidet med forestillingen i workshops og på et eller annet plan går god for å presentere den som sin.

Likevel er den andre grunnen viktigere, og den er at jeg ikke fant noe dekkende alternativ til ordet opera. Haugland mener at løsningen på alle mine problemer og dermed på hans frustrasjoner er ordet performance. I tilfelle slipper han ikke unna sin egen anklage om at jeg synes det er viktigere med kategorier enn med verkets iboende kvaliteter. Jeg synes ikke No Title er noen opera, men jeg synes heller ikke den er en performance. Den forholder seg akkurat like lite til Meredith Monk eller performancebegrepet som til Ligetis Grand Macabre eller operabegrepet. At den, burlesk eller ikke, er for lite gjennomkomponert til å sammenlignes med Ligeti er innlysende, men den er også mer ufokusert og med et mer forskjelligartet, noen ganger sprikende musikalsk materiale, persongalleri og bruk av tekst enn i alle fall det jeg kjenner til av amerikansk og europeisk performancetradisjon. Hvis No Title skal knyttes an til noen kategori sett fra utsiden, så kan det være cabaret, og det skrev jeg, uten at det har funnet veien til Hauglands genrekatalog.

Det uavhengige og det private
Men hovedgrunnen til at No Title er vanskelig både å anmelde og å sette merkelapp på, er at det ikke virker som om verket i seg selv har noen intensjon om å verken bruke eller forholde seg til noen musikalsk eller musikkteatral tradisjon i det hele tatt. Haugland tillegger meg å si at Maja Ratkje egenhendig og alene har tatt rotta på mange hundre års operatradisjon. Det er en misforståelse. Jeg tror selvfølgelig ikke at Ratkje er den første i verden som ”ut av den store ingentingheten” sitat Haugland, har laget en forestilling hvor musikk, tekst og det visuelle er sidestilt og hvor man bryter opp en sammenhengende, fortellende dramaturgi. Men det jeg prøvde å formidle da jeg skrev at No Title etablerer et eget univers og stoler på seg selv, var at jeg opplever en uavhengighet i den, i betydningen at det ikke virker som Maja Ratkje er noe særlig opptatt av å reformere operabegrepet, og heller ikke av å gå i dialog med performancetradisjonen eller andre lignende former. Hun lager det hun har lyst til å lage uten å gå inn i noen dialektikk med hvordan noen har gjort det før. Et eventuelt unntak er det musikalske cabaretmaterialet, men det er ikke brukt gjennomgående nok til å betraktes som overordnet den øvrige musikken.

Denne uavhengigheten i No Title er både forestillingens styrke og dens store problem. Styrken er at den bringer med seg en uforutsigbarhet og originalitet. Som Informations kritiker skrev, gjør Maja Ratkje ting som få eller ingen komponister har gjort før henne, uansett hva man måtte mene om dem. Det i seg selv kvalifiserer selvfølgelig ikke alene – hvis John Carew slutter med fotball og begynner med konkurransesvømming, betyr ikke det automatisk at han kommer til å gjøre det bra som svømmer. Men No Title hadde likevel en originalitet som gjorde meg som publikum mer nysgjerrig på den enn på for eksempel Frendelaus.

Når det er sagt, er det store problemet med denne uavhengigheten at den absolutt var med på å bidra til at No Title av og til falt over i noe privat, mer skolerevyaktig, alment irrelevant og dermed litt uinteressant, et inntrykk som ble forsterket av scenerommets mange ad hoc-løsninger, tidvis slurv i lys- og videoprojeksjon og uforståelig tekstuttale.

I ettertid har jeg tenkt på at jeg burde ha diskutert denne problematikken rundt grensen mellom det uavhengige og det uinteressante, eller det originale og det private, nærmere, for den er sentral når man skal forsøke å forholde seg til No Title som verk. Når det ikke finnes noen tydelige bånd til tradisjon og verkbegrep, eller noen tydelig kutting av dem, enten det er snakk om tradisjoner innen komponert musikk, performance eller improvisasjon, så mister man sammenligningen som kritikerverktøy. Selvfølgelig står jeg helt fritt til å sammenligne No Title med Meredith Monk, nummeropera eller skolerevyen på Berg videregående, for den saks skyld, og jeg kan kritisere den for å være formløs og historieløs. Men hvis verkets egen intensjon, som er et problematisk begrep, men som Glenn Erik Haugland så innstendig ber meg gjengi, er å stå alene, være individualistisk og historieløst og blande former, så vil jo kunstnerne bare kunne avfeie kritikken med at jeg har misforstått intensjonen.

Det ikkehierarkiske
Siden jeg ville prøve å unngå å kritisere verket for å mangle noe det aldri har forsøkt å inneholde, endte jeg med å forsøke å vurdere hvordan det som faktisk var en eksplisitt intensjon i No Title, nemlig å skape en ikkehierarkisk struktur som en motsats til tradisjonell narrativitet, faktisk fungerte. Oppløsningen av dramaturgien er ikke, som Glenn Erik Haugland leser det, mitt personlige korstog mot fortellinger (noveller er også dramaturgisk oppbygget) eller mot operaen som genre, det et uttalt prosjekt fra kunstnerne bak No Title, som de for øvrig også deler med en ikke ubetydelig mengde andre (post-)moderne kunstuttrykk. Regissør, scenograf og videoartist skriver i programmet: ”The opera takes place in a white exhibition space. […] The different art forms elicit no particular hierarchical ’pull’ on the public’s attention. If you want to listen to the text, please feel free, if you want to listen to the music, please do so, if you want to perceive the images, be our guest.”

I No Titles form er dette ikkehierarkiske en av få estetiske intensjoner som kan identifiseres, som ikke viskes ut av forestillingens formale og historiske uavhengighetsprosjekt og som det dermed er mulig å diskutere hvordan virker. Men hvis Haugland leser mitt avsnitt om dette litt nøyere, så håper jeg han ser at den setningen hvor han mener jeg blir usaklig og flagger mine subjektive antipatier mot fortellinger, faktisk er innledningen til en argumentasjon som snur den andre veien og konkluderer med at fortellingen IKKE har forsvunnet fra No Title, til tross for at det er forestillingens uttalte prosjekt å fjerne den.

Hvis man tar det ikkehierarkiske på alvor som formprosjekt, så er hensikten med å spre fokus mellom mange parallelle forløp og medier utvilsomt å skape en frihet eller valgsituasjon for publikum hvor de selv kan bestemme hva de skal rette oppmerksomheten mot. Men det jeg prøvde å få frem i vurderingen av hvordan det er brukt i denne forestillingen, som jeg fortsatt synes er ganske interessant, var at selv om kunstnerne har gjort alt for å spre fokus og mange forløp foregår simultant, så er det faktisk likevel ikke mulig å velge helt fritt hvor du som publikum vil følge med. Grunnen til det er at selv om man likestiller forløpene i musikken, videoen og teksten konseptuelt, så klarer man ikke å unngå at de kommer i konkurranse med hverandre perseptuelt. Selv om jeg valgte alt jeg bare kunne, så ble jeg med jevne mellomrom også ’valgt’ av noe som skjedde på scenen, noe trakk oppmerksomheten til seg. Da jeg så spurte meg selv om hva som gjorde at enkelte sekvenser, for eksempel kontrabass-soloen eller noen av folkesangsekvensene faktisk gjorde meg rørt, at den overtydelige fødsels-symbolikken på video holdt blikket fast selv om den irriterte meg, og at jeg ikke husket noe som helst av teksten, så ble et forsøksvis svar at jeg ble trukket mot sekvenser som uttrykte noe, som hadde en liten dramaturgi eller fortelling i seg selv om den var kort.

Akkurat det er selvfølgelig en subjektiv konklusjon, og den diskuterer jeg gjerne. Sett i forhold til performancetradisjonen og til det ikkehierarkiske som kunstnerisk prosjekt, synes jeg det er interessant at det kanskje ikke er mulig å oversette en abstrakt begrepsmessig likevekt til opplevelsen av en forestilling og av musikk i tid.

Jeg skal være den første til å innrømme at No Title var vanskelig å forholde seg til, og i motsetning til Haugland synes jeg ikke det nødvendigvis er en svakhet verken ved meg eller ved forestillingen. Det som imidlertid er en svakhet ved anmeldelsen min slik den ble, er at grunnene at jeg synes det var vanskelig er uttrykt mer implisitt enn eksplisitt. Jeg lot det stå mer mellom linjene at det jeg så som No Titles kunstneriske styrke, det uavhengige, rare og individuelle, også til tider ble dens verste fiende. Det var dels et resultat av at anmeldelser noen ganger må leveres før inntrykkene er fordøyd, men også et resultat av at jeg hadde lyst til å gi No Title kreditt for å være annerledes og ta sjanser, og at deler av den gjorde noe så gammeldags som å gripe meg (noe man ikke skulle tro var mulig for en postmoderne synser som ikke liker romaner.).

Er fortellingen en premiss for operaen?
Men det som sannsynligvis virkelig har sendt Glenn Erik Haugland ned i tastaturet, er det jeg kom til å skrive om at samtidsopera ofte kan oppleves som litt steril i sin streben etter å gjøre ting riktig, gjenspeile sin samtid og reagere mot overfloden av følelser og det stiliserte i klassisk opera, og at No Title sett i forhold til dette hadde en lekenhet som var befriende. Dette burde vært utdypet bedre og sagt mindre generelt, og jeg burde ikke skrevet ordet ofte. Men jeg tror likevel ikke jeg er alene om å ha opplevd samtidsopera hvor avstandene mellom stilisert, ekspressiv vibratosang, et komplekst, modernistisk musikalsk materiale, en sosialrealistisk handling og et moderne, muntlig talespråk med ett stilnivå, blir så store at selv om hvert av elementene er gjennomarbeidet, så fungerer de ikke som troverdig uttrykk sammen.

Det var denne ”flinkheten” jeg i innledningen til anmeldelsen ville kreditere No Title for å kaste på båten, ikke samtidsoperaen som genre. Som jeg også skrev, men kanskje for implisitt, går No Title av og til for langt den andre veien og blir så lite opptatt av å være flink at den passerer grensen mellom løssluppent og dårlig.

Sammenlignet med den klanglige eksperimenteringen og utviklingen av nye spilleteknikker som har foregått i instrumental samtidsmusikk etter krigen, så kan samtidsopera være påfallende tradisjonell i sin stemmebehandling, og der var No Title tidvis spennende i sin stemmebruk og bruk av sangere med annen teknisk og stilistisk bakgrunn. Nå må jeg jo skynde meg å si at jeg vet at den ikke er alene om det, og at dette er et felt hvor performance har arbeidet i mange, mange år. Men jeg skulle faktisk ønske at en komponist satte seg ned og gjorde en jobb på utvikling av alternative sangteknikker i opera, for eksempel ved å skrive en gjennomkomponert opera til en kveder eller en performancesanger, og jeg ville ikke ha noe problem med å kalle det for en opera selv om ingen av dem har sunget Rosinas arie på skolen i seks år. Det er mange grunner til å ikke kalle No Title Performance and Sparkling Water for en opera, men det er også interessant å se hva som skjer hvis man gjør det, og om det kan gjøre at operaen som genre utvikler seg og tar opp i seg noe nytt.

Haugland mener at det burleske eller usterile i No Title snarere er en del av komponistens naturlige repertoar enn en bevisst del av en bærende musikkteatral idé. Det mener jeg på en måte han har helt rett i. Men jeg tror heller ikke forestillingen prøver å ha det burleske som bærende musikkteatral idé. Hvis den overhodet har noen bærende idé, så er den ikkehierarkiske formen. Jeg kan ikke se hvorfor det ikkehierarkiske ikke kan være et potensielt formprinsipp i opera også, uansett om Haugland ikke synes No Title er en opera, og selv om han tydeligvis opplever denne skrekkelige mangelen på fortelling som en bombe som hadde lagt hele operagenren øde hvis han ikke hadde vært der og passet på. Det som plasserer No Title lenger mot performance enn mot opera etter min mening, er at den som helhet inneholder veldig lite sang, ikke at den mangler fortelling.

Men når det gjelder No Titles bruk av det ikkehierarkiske, er det som jeg har snakket om mulig å komme med flere innvendinger, både om at denne formintensjonen i praksis ikke fungerer, men blir gjennomhullet av små fortellinger, og at deler av forestillingen i sin uavhengighet og pluralisme blir for privat. Noe jeg i ettertid også har tenkt på, er at det at den ikkehierarkiske formen ikke alltid fungerer, også har sammenheng med at valget av denne formen aldri blir diskutert i forestillingen, formen blir bare adoptert. Liksom en Mozartopera følger klassiske regler for dramatisk oppbygning, men sjelden utfordrer denne formen, aksepterer No Title det ikkehierarkiske som form uten å undersøke den nærmere. Hvis Haugland hadde snakket om dette i stedet for om ”komponistens naturlige repertoar”, så hadde det vært lettere å diskutere forestillingen med ham.

Men uansett om man kaller No Title for en opera eller ikke, så forundrer det meg at Haugland virker så opptatt av å holde operabegrepet rent, av å forsvare fortellingen som ubrytelig premiss for operaen og dermed av å plassere No Title i performancebåsen sin, i stedet for å diskutere hva No Title faktisk gjør og om den lykkes med det. For meg bekrefter det mer enn det avkrefter det jeg kanskje litt for polemisk kalte for samtidsoperaens sterilitet.