Kammermusikk til folket!
Music Population Project er et internasjonalt nettverk av artister og entusiaster som arbeider for å revitalisere og å øke interessen rundt kammermusikken. MPP og Music Population Orchestra (MPO) ble startet av Brede Rørstad i Portland, Oregon i 2005. Rørstad vil frigjøre kammermusikken fra konsertsalene og føre den tilbake til folket. Nå har han kommet til Oslo for å gjøre det samme her. Han er opptatt av å øke forståelsen for genren blant de som er utenfor den innvidde krets: - Publikum vet hva de forventer når de går på Mono, men den luksusen finnes ikke automatisk i kammermusikken, sier han til Ballade.

Av Bjørn Hammershaug

Rørstad startet Music Population Orchestra (MPO) i Portland, Oregon i 2005. MPO:Portland og nå MPO:Oslo arbeider målrettet for å nå ut til et publikum som ikke blir inkludert i eksisterende kammermusikktilbud, og spiller for eksempel i barer, på klubber, i konsertsaler og ute på gata.

Dette må du forklare nærmere for oss, Brede Rørstad.

Vil rive gjerdene

- Fundamentet er at alle som er involvert har en lidenskap for musikken og det Music Population Project (MPP) står for. Ideen bak MPP er rett og slett å gi musikken som gave til mottakeren, ikke se på den som en vare man bytter mot penger. Penger kan dermed ikke være en kilde til motivasjon. Vi vil heller skape et bærekraftig forhold mellom giver og mottaker som ikke kan bli oppnådd gjennom kjøp og salg av musikken. Dette frigjør dessuten MPP til å fokusere på å arrangere konserter og sette i verk tiltak som ellers ikke ville vært mulig uten store budsjett, forklarer Rørstad, og fortsetter:

- Det er to aspekter her; MPP - selve prosjektet, og MPO - orkesteret som tar del i prosjektet. MPP vil inkludere flere aktiviteter, og er et eksperiment som egentlig er stikk i strid med hvordan en markedsstyrt kunstverden styres. I dag har det blitt slik at penger har kommet mellom folk og utøvere. Til og med jeg, som utdannet musiker og i utgangspunktet en interessert, gikk ikke på den type dyre konserter. Et gjerde har oppstått mellom publikum og musikken. En vanlig publikummer som aldri har gått på en slik konsert før har heller ingen forutsetning for å vite hva som spilles, kjenner ikke komponisten eller til musikerne. Det blir nesten som å gå i kirken for første gang og ikke vite om man skal ha stivpresset skjorte eller stiletthæler, humrer han.

- Prisen er en klar utfordring for å få publikum inn i salene, men den biten er det ingen som tør å røre.

Et nytt system

Rørstad mener at de skolerte musikerne ikke er flinke nok til å tenke i nye baner:

- Jeg opplever at de som blir ferdig utdannet ved et konservatorium blir godt skolerte musikere. Samtidig har de blitt fjernet fra grunnleggende økonomiske prinsipper som tilbud og etterspørsel. Dette prosjektet er satt i verk for å friggjøre kammermusikken fra salene og føre den tilbake til folket. Da er det viktig å tenke nytt i alle ledd.

Hvordan fungerer dette i praksis?

- Det gjelder å finne en bærekraftig modell som kan eksistere uavhengig av støtte. Tanken er å finne fram til et system som gjør at det fungerer uavhengig av gjeldende kulturpolitikk, der man er heldig om man får støtte eller ikke. Dynamikken blir annerledes hvis man tenker musikken mer som en gave, enn et kjøpers ”produkt”. I stedet for å kjøpe en vare som man forventer en opplevelse fra, skjer kanskje heller en investering som mottakeren får et eierforhold til. Pengene skal ikke komme i veien for om folk går på konsert. Foregår det på et greit sted tror jeg at forutsetningene er større for at et nytt publikum også våger seg inn.

Rørstad forteller at de i Portland blant annet sperret av et kvartal og holdt konsert på gateplan. Andre konserter har foregått på ordinære rockklubber.

- Det handler om å bygge en bru mellom folk som til vanlig holder seg unna konsertsalene, for å skape større forståelse for kammermusikken, som kanskje vil lede folk inn i salene etter hvert, sier Brede Rørstad til Ballade.

Så du er ingen motstander av konsertsalene i seg selv?

- Det er lett å reagere mot det tradisjonelle. Symfoniorkestrene er en viktig kulturinstitusjon, med sine rigide styreformer. Det er ikke realistisk å flytte på denne strukturen og bygge den opp fra bunnen. Man kan heller ikke få en slik opplevelse et annet sted, og det er viktig å opprettholde denne delen av kulturlivet. Samtidig kan de nok gjøre en del ting for å fornye seg. Men dette er det jeg kan bidra med selv. Det er vanskelig å utrette noe innad i en tung organisasjon. Jeg føler meg heller ikke hjemme i de tradisjonelle kulturelle sirklene, men har mer til felles med de som ikke går på slike konserter, men som likevel er glødende musikkinteressert.

Rørstad er også opptatt av det han omtaler som ’grunnleggende opplysninger’ som folk bør bli kjent med i kammermusikken for å øke forståelsen:

- Dette kan være helt elementære ting, som hva en strykekvartett egentlig er. Publikum vet hva de forventer når de går på Mono, men den luksusen finnes ikke automatisk i kammermusikken.

Kjellerkammerband

Hvordan fant du egentlig på å gjøre dette?

- Ideen kom da jeg var ferdig med bachelorgraden, og jeg hadde skrevet noen bestillingsverk. Jeg tenkte en del på hvordan jeg kunne gjøre dette videre, da jeg følte at jeg ikke passet helt inn i det akademiske rammeverket. Det lå også en større tanke bak, nemlig å bidra til en nyvinning innen kammermusikken og finne måter å engasjere et nytt publikum.

Hvordan knyttes musikerne opp til dette? Lar de seg friste av å spille kun på lidenskapelig basis?

- Orkesteret opptrer mer som et band, og skal leve som et bærekraftig prosjekt. Dette ville aldri skjedd med et profesjonelt ensemble. Det handler om å stå på og gi folk det de vil ha. Alle band starter jo i kjellere og med gratiskonserter, dette leddet hopper man ofte over i klassisk musikk med sine virkelighetsfjerne økonomiske prinsipper. Det dreier seg ikke om at musikerne kun skal spille på idealisme, men de må strekke seg for å være med.

Opplever du de samme mekanismene blant musikerne her som du gjorde i Oregon?

- Jeg opplever Oslo som veldig profesjonelt rettet, der alle er tilknyttet et konservatorium. Det er en læringsprosess å finne ut hvordan musikere tenker og jobber her, etter mange år i USA. Men jeg tror jeg vil finne noen som ønsker å gjøre noe nytt, i en ny sammenheng og i nye konstellasjoner for å skape synergier på tvers av genre. Det er litt tidlig å si enda, for jeg har vært her bare noen få måneder.

Oslo vs. Portland

- Oslo og Portland er omtrent to like store byer, men som hovedstad er nok kulturfronten i Oslo mer internasjonal. Det skjer mer spennende ting her, og grunnet konservatoriet er det høyt kunstnerisk nivå på musikerne. Det er ikke tilsvarende samme nivå på utdanningsfronten i Portland, men også de har Ny musikk, eget symfoniorkester og mye aktivitet tilknyttet collegene. Det er en enorm kreativitet i byen, der de fleste er en kunstner eller musiker. Men det er kanskje ikke de samme forventningene til det kvalitetsmessige. Jeg ønsket å oppleve et mer intenst kreativt miljø, og dro derfor til Oslo.

Tror du disse ideene vil slå an blant musikere her hjemme?

- Det er en bevegelse på dette feltet som er gjeldende i USA, som jeg tror også er er gyldig her. Jeg tenker for eksempel på tiltak som opera på Underwater pub og Klassisk kløbb. Denne bevegelsen tror jeg også skyldes et generasjonsskille, dagens unge musikere vokste jo heller opp med Ti i skuddet enn klassisk musikk.

Hvordan har responsen vært så langt?

- Jeg har kommet inn i et nytt musikermiljø, og er fremdeles i den prosessen. Jeg var jo mannen fra gata som ingen har hørt om, så det tar litt tid før jeg blir tatt seriøst, smiler Rørstad.

- Jeg merker at økonomien er en barriere for mange, og det er nettopp det jeg vil komme bort fra. Det er en forutsetning at lidenskapen går foran pengene, de som ikke er med på den tanken passer ikke inn i prosjektet.

MPP og MPO ble startet av Brede Rørstad i 2005. Allerede året etter er 30 musikere involvert, samt et MPP-team på fem som arbeider innen strategi, publisitet, design og webutvikling. Rørstad er lederen av MPP, komponist og artistisk leder av MPO, samt dirigent for MPO:Oslo.

Rørstad har ellers, blant mye annet, deltatt i den internasjonale performancefestivalen TBA Festival tre ganger, skrevet og opptrådt med Third Angle New Music Ensemble, skrevet for Daniel Kaven, dirigert orkesteret ved Lewis & Clark College og turnert store deler av USA med bandet Ovian.