Konsertstøtte i lomma på Universal og EMI?
INNLEGG: Følger myndighetene med i timen når platebransjen utvikler sine såkalte 360-avtaler? Kommer deler av våre felles innbetalte skattekroner, via for eksempel Norsk kulturråd, til å gå direkte i lomma på Universal, spør Paul Karlsen.

Hvert år tildeler Norsk Kulturråd 12 millioner kroner til understøttelse av norske artisters konserter og turneer og 18 millioner til innkjøp av fonogrammer. Dette i tillegg til innspillingsstøtte til musikk som nødvendigvis ikke har appell til de store markedene, men som det offentlige ønsker å opprettholde som et supplement til det mer kommersielle.

Målgruppen for Norsk Kulturråds støtte er ” profesjonelle utøvere, band og artister som allerede har markert seg regionalt, nasjonalt eller internasjonalt innen pop, rock, jazz, folkemusikk og verdensmusikk samt alle undersjangere, blues og visesang”. Disse utøverne, og deres støtteapparat og managere, kan søke om tilskudd på vegne av utøverne.

Slik jeg har forstått det utøver Norsk kulturråd den praksis at ”utøvere” også omfatter juridiske personer som aksjeselskap, stiftelser, mv. Plateselskapene er ikke berettiget til å motta offentlig støtte til konserter og turneer.


360 graders avtalen – en gjøkunge
Den senere tid har de store multinasjonale selskapene representert i Norge ved Universal, Sony/BMG, Emi, og Warner introdusert den retorisk velklingende ”360-graders-avtalen”. Den nye tid krever nye grep, og det er jo ikke noe galt med det? Selskapene skal gjennom avtaler med artistene ut over den rene plateavtale øke sitt engasjement og eierskap i artistens øvrige sfære, som booking av konserter, events, management, og salg av mercandise. Motivet er rederlig nok – å tjene penger.


Wikipedia definerer 360-avtalen slik: en alternativ kontrakform til den tradisjonelle platekontrakten. Forskjellen på en 360-avtale og en vanlig kontrakt er at plateselskapet også administrere booking, managment, publishing og merchandise. Avtaleformen omfatter med andre ord flere sider av artistens karriere og avskaffer funksjoner som manager og bookingansvarlig. 360-avaler er ikke et nytt fenomen, men blir stadig tatt oftere i bruk.


Før jeg kommer inn på hva jeg synes er betenkelig med ”360 graders avtalene” i forhold til Norsk kulturråds støtte må jeg få presisert følgende: Hva artister og plateselskapene gjør med sine egne og andre private hjelperes penger er meg knekkende likegyldig. Hvordan artistene og plateselskapene fordeler sponsorpenger, forlagsinntekter, overskudd av merchandisesalg, og størrelsen på royalities ved platesalg, er opp til dem.

Mitt anliggende er der hvor plateselskapene direkte eller indirekte henter ut deler av den offentlige konsert -og turnèstøtte til seg selv gjennom avtaler med artistene. Dette er for meg like tvilsomt som om den amerikanske traktorfabrikanten Massey Fergusson skulle kjøpe seg inn i norske gårdsbruk for å motta landbruksstøtte!


Eksempel 1
Universal kjøper seg inn i aksjeselskapet Purified in Blood AS hvor hardcorebandet med samme navn skal samle alle sine fremtidige rettigheter og inntekter. Inntektene vil i hovedsak være artistenes royalties ved platesalg, sponsorpenger, forlagsinntekter, overskudd av merchandisesalg, og overskudd av konserter og turneer! Aksjeselskapet Purified in Blood AS vil i likhet med alle andre kunne søke om konsert og turnèstøtte fra Norsk Kulturråd, reisestøtte fra UD eller annen støtte fra de mange kildene som fortsatt finnes. Problemet mitt er bare at i dette selskapet sitter Universal som hel – eller medeier og henter ut lønn, honorarer, eller utbytte av selskapets overskudd. Ved offentlig konsertstøtte til dette selskapet vil da overskuddet nødvendigvis delvis bestå av offentlige midler. Altså – deler av våre felles innbetalte skattekroner tildelt fra Norsk kulturråd eller andre offentlige institusjoner går direkte i lomma på Universal!


Eksempel 2
EMI har i sine nye standardavtale at selskapet skal ha 10 % av artistens netto inntekt fra konserter og events. Hva selskapene skal gjøre i motytelse for disse 10 % ene står det ingen ting om i standardavtalen. Heller ikke om disse konsertene og events er arrangementer hvor plateselskapet skal stå som mellommann mellom artist og arrangør, eller om arrangementet er i regi av plateselskapet. Kanskje det er slik at EMI skal ha 10 % av artistens netto årlige inntekt uansett om de er involvert eller ikke?

Men hvorfor skal EMI og de tre andre multinasjonale plateselskapene nå inn som mellommenn, agenter, impresarioer, konsertarrangører, eller hva de vil kalle seg? Jo – fordi - jeg refererer Singsaas i Universal i Dagens Næringsliv av 9.februar: ”Omsetningen i bransjen er nær halvert på 10 år – vi er helt nødt til å se på flere nye forretningsområder”. Altså nok en aktør som skal forsyne seg av liveinntektene til artisten, og denne gangen etter mitt syn som en skikkelig gjøkunge i artistrede! At de etablerte agentene og managerne kan synes dette er ubehagelig er lett å forstå, men hva synes Norsk Kulturråd? Er det greit for kulturrådet at plateselskapene gjennom sine ulike 360 graders avtaler forsyner seg av statsstøtten til artistene?


Offentlighet – innsyn - kontroll
I forhold til bruk av offentlige midler er det oppstilt et helt annet regelsett for innsyn og kontroll av bruken enn om pengene kommer fra private aktører. Jeg er usikker på om kulturdepartementet og kulturrådet følger med i timen når nå disse ”360 graders avtalene” etter hvert jobber seg frem.

I forhold til offentlige tildelinger må det være klare regler om hvem som kan motta offentlige midler, og om innsyn og kontroll. Og ikke minst forvaltningens praksis må være i samsvar med disse. Om retningslinjene for tildeling av konsert og annen kulturstøtte og praktiseringen av disse, i en tid hvor ”360 graders avtalene” innføres, er like klare er jeg usikker på.
Historisk sett hadde man i prinsippet en tilsvarende situasjon på sytti og åttitallet hvor det var fritak for avgift på utenlandske artister som opptrådte i regi av foreninger. Regelsettet var uklart og forvaltningspraksis neppe i tråd med hva lovgiver hadde ment. Dette gav enkelte foreninger som arrangerte konserter og festivaler et klart konkuransefortrinn i forhold til de som hadde organisert sin drift som enkeltpersonforetak eller aksjeselskap. Dette ble det ryddet opp i, og jeg har det inntrykk at alle aktørene, også de som mistet sitt fritak, synes det var greit at man fikk klare regler.

Tilslutt kjære venner: tiprosenten til EMI skal avregnes årlig. Det er sannelig ikke vanskelig å se for seg den tidligere ivrige 20 år gamle artisten, nå 21, og nå uten hits i baklomma, på trappen til EMI med bæreposen full av bilag og tørrlagte bankkonti. Da er dørterskelen til EMI høy.


Les artikkelforfatterens første innlegg om 360-avtalene HER.


Paul Karlsen har siden midten av sekstitallet vært utøvende musiker i orkestrene Cool Cats og Happie. Leder av Kalvøya-festivalen, medeier og daglig leder i Decibel Booking AS, Hades AS, dB Records AS, og dB Concerts AS. Arbeider nå som advokatfullmektig i Advokatfirmaet Dæhli Bull & Co.