Javel, Statsråd!
- Habilitet fordrer tillit, uavhengighet og objektivitet fra den som skal fatte et vedtak. Det er på sin plass å gjøre Ellen Horn oppmerksom på at troverdighet er noe som bedømmes best utenfra, skriver nestleder i GramArt, Øystein Rundjord i dette innlegget til Ballade: - Hvis statsråden selv ikke oppdager inhabiliteten skal hun være takknemlig for at andre påpeker dette. Uansett hvor det kommer fra. Ellen Horn burde være den første til å innse at tilliten til myndighetene bør gå foran hennes egne private meninger og som politiker skal hun tåle press, skriver Rudjord.

Av Øystein Rudjord, Nestleder i GramArt

I følge Ballade ble daværende statsråd Ellen Horn presset til å trekke seg fra saken om innføring av vederlag og avgift på offentlig fremført musikk. Hun anså seg selv som inhabil i 2001, men har kommet til et motsatt standpunkt fire år etter. Dette er i seg selv oppsiktsvekkende uttalelser fra en tidligere statsråd. I det samme intervjuet antyder hun mistillit til sine egne regjerings- og partikolleger på den tiden, og også til sitt eget departement som behandlet saken.

I utgangspunktet skal spørsmål om habilitet avgjøres av statsråden selv. Det er sikker rett at en statsråds virke som departementssjef, rammes av forvaltningslovens egne bestemmelser om habilitet. Det er i tillegg vanlig konstitusjonell praksis å oppnevne en settestatsråd for den aktuelle saken. Utnevnelsen skjer ved Kongen i statsråd. I denne aktuelle saken var det Ellen Horn selv som anmodet om at det ble oppnevnt en settestatsråd. På den tiden var det vanlig å oppnevne kirkestatsråden som settestatsråd for kulturstatsråden. Det var kanskje ikke så unaturlig, siden kultursaker kort tid tidligere hadde ligget under Kirke- og kulturdepartementet.

Habilitet fordrer tillit, uavhengighet og objektivitet fra den som skal fatte et vedtak. Det er også vanlig praksis for statsråder å melde seg inhabil i saker der det foreligger omstendigheter i grenselandet rundt habilitet. Bakgrunnen for dette er at ved tvil, lar man hensynet til myndighetenes tillit og troverdighet gå foran egne markeringsbehov. Det er på sin plass å gjøre Ellen Horn oppmerksom på at troverdighet er noe som bedømmes best utenfra.

Når Ellen Horn i ettertid tar til orde for at avgjørelsen kunne blitt annerledes med henne som beslutningstaker, sett i sammenheng med hennes egne faktiske private forhold, sier hun underforstått at den avgjørelsen hun den gang tok etter vurdering av sin egen habilitet, var korrekt.

Det fremgår av Ballade at hun tidlig under sakens gang ikke helt hadde oppfattet dette selv. Hun burde være positiv til at vi har et statsstyresett som tillater at slike forhold blir fanget opp og behandlet på en forsvarlig måte. En annen sak er at hun også i 2001 var inhabil i spørsmål om garanti-inntekter for kunstnere, fordi hennes mann mottok full lønn herfra. Det er også opplagt at fondets situasjon hadde eller har hatt betydning for hennes manns økonomi.

Det virker søkt når det hevdes i artikkelen at hennes inhabilitet er et resultat av press utenfra. Det er den aktuelle statsråds egne forhold som er saken her. Hvis statsråden selv ikke oppdager inhabiliteten skal hun være takknemlig for at andre påpeker dette. Uansett hvor det kommer fra. Ellen Horn burde være den første til å innse at tilliten til myndighetene bør gå foran hennes egne private meninger og som politiker skal hun tåle press.

Jeg vet ikke hvilke drømmer eller mareritt som gjør denne saken aktuell i dag. Jeg er i våken tilstand ikke kjent med at GramArt bidrar eller skal bidra til FFUKs nedleggelse. Det hadde vært hyggelig om våre medlemmer (de såkalte norske populærartistene) snart fikk representasjon i fondet. Men det er jo lov å drømme.

Jeg tar forbehold om at Ellen Horns ytringer er korrekt gjengitt i Ballade.