Et eneste rom
Hva går galt når det offentlige lager øvingsrom?

Å be om ett eneste rom vi kan ha for oss sjøl
En gammal fabrikk eller et kjellerhøl
Ett eneste rom vi kan ha for oss sjøl
Ett eneste rom hvor vi ikke forgår
Hvor vi kan spelle musikk som bare er vår
Ett eneste rom
Ett eneste rom
Ett eneste rom
Ett eneste rom

(Pelle Parafins Bøljeband, 1981)

Øvingshotellet i Oslo har 15% belegning. Marineholmen i Bergen får ikke fylt opp øvingsbingene sine. Samtidig er private øvingslokaler som Øveriet og Bergen Kjøtt fullbooket. Hva blir galt når det offentlige skal lage øvingsrom?

De som er gamle nok til å huske Tramteaterets syrlige kommentar til kapitalistiske eiendomsbaroner i låten ”Ett eneste rom”, vil nok være enige i at mye har skjedd siden ungdomsserien gikk sin seiersgang på Halvsju. For ubemidlede tenåringer som vil starte band har alltid den første utfordringen vært å skaffe seg et sted å øve. Utover 80-tallet fikk imidlertid aspirerende musikere rundt om i landet litt drahjelp fra kommunale ungdomsklubber - man hadde begynt å se på bandvirksomhet som en mulig arena i ”kampen mot ungdomskriminalitet, subkulturer og rus”, honnørord som bidro til å legitimere et kommunalt engasjement.

Både ungdomsklubbene og de tilhørende øvingslokalene skulle gjerne være ”brukerstyrte”, en ordning som var ment å fremme ungdoms forståelse av lokaldemokratiske mekanismer.


Musikk for musikkens del
På 90-tallet snudde man etterhvert ryggen til den strenge, sosialpolitiske legitimeringen av offentlig fritidspolitikk. Det ble hetende at ”kulturarbeid overfor brede ungdomsgrupper ikke bør begrunnes med forebygging av ungdomsproblemer, men med kvalifisering i bred forstand”. Ut i fra dette kunne man se for seg at det ble mer stuereint å holde på med musikk for musikkens egen del, og ikke som et ledd i et sysselsettingsprosjekt for urolige, potensielt kriminelle ungdommer.

Samtidig ble det poengtert at kvalifisering i denne sammenhengen også innebar ervervelse av personlige egenskaper som man kunne ta med seg videre inn i samfunns- og arbeidslivet. Man hadde med andre ord ikke fullstendig gravlagt ideen om at musikkutøvelse primært var et ledd i en sosial dannelsesprosess – det som hadde endret seg var at ungdom nå ble sett på som en potensiell (fremtidig) ressurs for samfunnet, og ikke en gruppe som måtte aktiviseres for å forebygge problemer.

Selv om Soria-Moria erklæringen i dag fastslår betydningen av kunstens egenverdi, er dette dannelsesprinsippet i aller høyeste grad fremdeles gjeldende for hvordan kommunale kulturtilbud blir lagt opp. Få steder kommer dette prinsippet mer tydelig til syne enn ved helt og delvis kommunalt driftede øvingslokaler rundt om i landet.


Flest mulig brukere
I Oslo er det Øvingshotellet i Schous Kulturbryggeri som har vært en kulturpolitisk het potet den siste tiden. Øvingshotellet (ØH), som består av 49 øvingsrom av ulik art og størrelse, er basert på utleie på timebasis. Band har med andre ord ikke fast øvingstid, men leier seg inn etter behov.

Kulturetatens kongstanke er at ØH skal brukes av ”...musikere i alle aldre og på alle nivåer [...] og nå flest mulig brukere”. Alle rommene er utstyrt med den backlinen som ØH mener er nødvendig, og dette er fastmontert i lokalene. I forhold til manglende utstyrsfleksibilitet hevder de selv at ”erfaringen så langt er at brukerne velger å benytte Øvingshotellets utstyr. Noen ganger velger de imidlertid å ta med eget keyboard.”


Hotell med lavt belegg
Allerede 26. Januar i år kunne Aftenposten rapportere at modellen fungerte lang fra knirkefritt – på tross av en investeringsramme på over 11 millioner kroner, hvorav 8 millioner var offentlige midler, kunne ØH skilte med et belegg helt nede på 15-20 prosent og med priser opptil det dobbelte av konkurrerende tilbud. I følge Aftenposten hadde Kulturetaten på ett tidspunkt vurdert å legge ned driften.

På tross av dette står det å lese i Grunnlagsdokument Popsenteret og Øvingshotellet Forespørsel 13/2011: ”...tilbudet er svært godt mottatt av musikere i alle aldere og på alle nivåer, og hotellet har raskt etablert seg som en sentral og attraktiv institusjon i byens musikkliv.” Dette spriket i fremstillingene hva ØHs suksess angår, kan antagelig forklares med Oslo Kommunes ønske om å få private aktører til å ta over driften av både Popsenteret og Øvingshotellet.



Les også: Liten interesse på Schous-befaring


Lite drop-in, høyt belegg
Til sammenlikning har det private foretaket Øveriet i Waldemar Thranesgate basert seg på langtidsutleie av sine fasiliteter, som blant annet består av 13 fulltids øvingslokaler, 3 deltids øvingslokaler, ett drop-in øvingslokale og ett preproduksjonslokale. I motsetning til Øvingshotellet kan Øveriet skilte med fulle øvingsrom og stor interesse fra Oslos musikkmiljø.

I følge deleier Lars-Gerhard Mork ble idéen om Øveriet til etter mange års frustrasjon over det dårlige øvingslokaletilbudet i hovedstaden.

- Flere av disse rommene var direkte helseskadelige. Vi skjønte etterhvert at det fantes et akutt behov for godt driftede lokaler med god sikkerhet og tilgjengelighet.

Øveriet merker størst interesse for fulltids- og deltidslokalene sine, og Mork sier at de valgte å satse på denne typen lokaler fordi det gir dem større økonomisk og logistisk forutsigbarhet.

- Det vil alltid være et visst behov for et slikt lavterskeltilbud som drop-in lokaler representerer, men samtidig er det enkelt for oss å dekke det behovet med det ene rommet vi har tilgjengelig. Denne typen lokaler er også litt dyrere for oss å drifte, men inntjeningspotensialet er til gjengjeld større.


Vanskelig å få støtte
På spørsmål om Øveriet har mottatt drahjelp fra offentlige tilskuddsordninger, er svaret:

- Lite til ingenting. Vi opplever at det er vanskelig å få offentlig støtte til utbygging- og tilrettelegging av lokalene . Når det gjelder tilskudd til musikkutstyr, er det derimot enklere, presiserer han.

Mork sier at Øveriet ser på muligheten for å utvide driften ytterligere, gjerne ved å etablere seg i andre byer.

- Men en slik utvidelse vil være avhengig av at vi mottar mer offentlig støtte enn det tilfellet er i dag.


Brannen i Bergen
I Bergen var situasjonen for byens musikere rimelig desperat etter brannen i Skuteviken i 2008.

Rundt 50 band sto uten øvingslokaler i tillegg til at alt de eide og hadde av utstyr hadde gått opp i røyk sammen med de gamle fiskebodene fra 1600-tallet. Bergens omdømme som musikkby og medienes fremstilling av et lammet musikkmiljø, gjorde det til en politisk prestisjesak å skaffe musikerne tak over hodet igjen.

Kulturbyråd Henning Warloe lovet en million kroner i støtte til midlertidige øvingslokaler, Musikkverkstedsordningen stilte med en million og daværende kulturminister Trond Giske lovte ytterligere en million. Giske uttrykte et håp om at noe av støtten kunne brukes til anskaffelse av såkalte ”musikkbinger”, brakker eller containere innredet som øvingslokaler, som kunne fungere som en midlertidig løsning på musikkmiljøets plassproblemer.


Nytt bygg dekket ikke behov
Knappe to år senere åpnet Marineholmen Øvingspark i regi av Bergen Kommune, med en samlet kostnad på totalt 8,8 millioner kroner. Bestående av 16 containere på rundt 20-25 m², hvor 7 opprinnelig var tenkt til langtidsutleie og de resterende 7 skulle være av drop-in typen, samt 2 i kapasitet som preprod-lokaler. Bergen Kommune så for seg at 3-4 band skulle dele på de langtidsutleide lokalene, mens de øktbaserte kunne leies ut i 4 øvingsbolker per dag, til 175 kr per økt.

Interessant nok overså man det faktum at samtlige av de rundt 50 husløse bandene fra Skuteviken hadde vært langtidsleiende, og at de syv lokalene av denne typen i beste fall dekket halvparten av disse bandenes behov.

Samtidig la man fra kommunalt hold opp til at det skulle være mulig å fylle opp 7 containere med 4 band per dag, 7 dager i uken – altså 196 band per uke, et tall som langt overstiger det behovet som finnes hos deltidsøvende band i Bergen sentrum. I stedet valgte man altså å gi de husløse fra Skuteviken omtrent halvparten av den kapasiteten de hadde behov for, slik at man kunne nå flest mulig brukere.


"Fremdeles ledig øvetid"
Byrådet summerte selv opp denne saken i dokumentet Rullering av kulturarenaplan 2006 – 2016:

"7 av øvingslokalene leies ut tomme til 3-4 band med eget utstyr, disse er fullt belagt og har ventelister, mens 7 av bingene er fullt utstyrte og leies ut på øktbasis. Disse lokalene har nå stor ledig kapasitet, men henvendelsene er økende, og forventes å øke ytterligere etter at informasjonstiltak er gjennomført."

I desember samme år kunne interesseorganisasjonen for det rytmiske musikkmiljøet i Hordaland og Sogn og Fjordane – Brak – rapportere at "[det har] blitt besluttet å frigjøre to av de fullt utstyrte bingene (binge 8 og binge 10) og leie dem ut på langtidsbasis til band med eget utstyr. Bingene vil bli tømt for alt bortsett fra sanganlegg. Begge bingene er nå utleid. Av de fullt utstyrte bingene er det fremdeles ledig øvetid."


Ordnet det selv
I mellomtiden hadde flere av bandene fra Skuteviken ordnet seg selv. Nærmere bestemt i den gamle kjøtt- og margarinfabrikken Bergen Kjøtt – nå omgjort til kulturhus av private intiativtagere som blant andre Annine Birkeland.

Birkeland uttalte til Bergens Tidende 21. januar i år at hun og hennes støttespillere måtte ta opp private lån på rundt 3 millioner kroner for å sparke prosjektet i gang. Til gjengjeld har kun klart å samle rundt 180 musikere, fordelt på 40 øvingslokaler og studioer, samt kunstnere, designere og arkitekter, i de 2000 m² store lokalene på Skutevikstorget 1 – et steinkast unna den gamle branntomten.


Lite fra kommunen
Musikerne som leier her, blant dem Röyksopp, Datarock, Jon Olav Nilsen & Gjengen, Lars Vaular samt flere mindre etablerte bergensartister, blir beskrevet som ”gode betalere”, og samtlige leier sine lokaler på langtidsbasis. Allikevel har det i følge Birkeland vært liten vilje fra det offentliges side til å støtte opp om prosjektet.

- Det offentlige støtteapparatet har ikke fungert i forhold til oppbyggingen av Bergen Kjøtt. Vi var i 2009 det eneste studiofellesskapet som ikke fikk penger fra Bergen Kommune, sier Birkeland.

- Vi har en etasje med studioer for billedkunstnerne, og denne etasjen har nettopp fått penger fra kulturrådet til utstyr på fellesverksted. Kulturrådet var også først ute med å gi driftstøtte - i 3 år fra 2010 - til billedkunstdelen. Etter dette bevilget så Bergen Kommune 200 000 kroner, og har lovet å følge opp videre. Vi har ikke mottatt noen støtte til musikkstudioene, bortsett fra en "engangsstøtte" fra Bergen Kommune ved kulturbyråden i 2009. Denne ble brukt til å bygge studio for de yngste musikerne. Jeg føler problemet er at både kommunen og kulturrådet satser på "musikkbingene" (Marineholmen, journ.anm) - og ikke er interessert i konkurrerende tiltak. Jeg mener vi fungerer utmerket - og er et suplement til bingene.


STAR-wars
”Det største problemet for unge, seriøse dyktige rockemusikarar som vil noko, er at det er så å seie umulig å få tak i øvingslokale i Stavanger”, skrev Bjarte Lund Rolland i bandet Kvelertak i et innlegg rettet mot STAR (Stavanger Rock) i Stavanger Aftenblad i februar i år.

Stavanger er også en av kommunene som har bestemt seg for å satse på containere for å dekke behovet for øvingslokaler i byen, og fikk nylig tildelt 600.000 fra Musikkutstyrsordningen til å utvide kapasiteten til musikkbingene utenfor Tou Scene.

- De 600.000 kronene betyr at vi får realisert tre nye musikkbinger i tillegg til den ene vi allerede har. Nå øver ti band i den ene konteineren, og vi kan øke kapasiteten til 40 band per uke, uttalte kultursjef Rolf Norås til Rogalands Avis.

Kultursjefen presiserte i samme intervju at dette var ment som en midlertidig løsning og at mer permanente lokaler var tiltenkt musikkmiljøet i byen på sikt, men at dette krevde store investeringer som kommunen enda ikke hadde budsjettert inn. Disse er ment å inngå i kulturfabrikken Nye Tou, men det er fremdeles svært usikkert når dette byggeprosjektet kommer i gang.


Les mer om debatten rundt STAR


Puh-leeeze!
Stavanger har ingen private intiativ på linje med dem som eksisterer i Oslo og Bergen, så musikerne er enten avhengige av å kunne skaffe og betale for egnede næringslokaler selv – eller være prisgitt en kulturpolitikk som i årevis har oversett behovet til det lille men dedikerte musikkmiljøet som finnes i byen. I tillegg har interesseorganisasjonen for rytmisk musikk i Rogaland, STAR, fått mye kritikk for å ikke ha fulgt opp miljøet på en skikkelig måte. Resultatet har som oftest vært at ambisiøse musikere flytter fra regionen til større byer som Bergen og Oslo, slik som tilfellet har vært både for Kaizers Orchestra og Kvelertak.

Rolland summerte opp situasjonen i debattinnlegget i Stavanger Aftenblad:

"For ikkje å snakke om alle dei gongene me har hatt henvendelsar inne hos dykk (STAR, journ.anm), spesielt om øvingslokale. Me har til og med kome med ganske (om eg må få seie det sjølv) fornuftige forslag til tiltak for øvingslokale og måtar for Stavangerband å kome seg ut og spele på, bandbil og showcaser, etc. Me har ikkje høyrt eit kvidder frå dykk, før etter at plata slapp og ting begynte å gå bra. Medgangssupporter trur eg det heiter. Det er først nå me har eit namn som det er verdt å nemne i samanhengar kor ein skal forsvare seg. «Me hjelpte Kvelertak på veg» Nei, de gjorde aldri det. Det høyrest kanskje kynisk ut, men de var for seint ute rett og slett. Thanks, but no thanks. Og øvingscontainarar? Puh-leeeze! Prøv og øv i ein sånn sjølv og sjå kor kult det er."


Applauderte private næringslivet
Samtidig applauderte Rolland det private nærlingslivet i byen for å stille seg mer positiv til å hjelpe musikkmiljøet enn kommunen.

” Me fekk for eksempel 50.000 av SR-Bank eit godt halvår før plata kom ut, noko som var totalt gudesendt for oss på det tidspunktet. [...] Det seier litt om Stavanger at ein bank og eit privat føretak har betre puls på kva som skjer i musikkmiljøet enn deira eigen interesseorganisasjon for dette."

For musikerne i Stavanger kan det altså virke som om de fire musikkbingene er et forsøk på å sette plaster på et skuddsår. Imens setter de sin lit til at kommunen godkjenner utbyggingen av Nye Tou. Foreløpig ser det imidlertid svart ut – på forespørsel fra formannskapet ble kostnadsrammen for første byggetrinn satt ned fra 158 til 140 millioner, noe som blant annet skulle dekke øvingslokaler. I tillegg så rådmannen for seg en mulig modell hvor brukerne vil måtte betale markedsleie, noe som vil føre til at situasjonen i realiteten vil forbli uendret for de fleste stavangermusikerne.

Rådmannen uttalte også i den foreløpige utredningen at Nye Tou måtte vurderes opp mot andre investeringer og at det ”følgelig kan bli aktuelt å vurdere utsettelse av hele eller deler av denne utbyggingen til etter 2015”.


Dømt til å mislykkes?
Det kan tidvis virke som om kommunale øvingslokaler er dømt til å mislykkes før prosjektene i det hele tatt kommer ut av startgropen.

Det er flere grunner til dette. Den mest tungtveiende later til å være en manglende evne til å ta inn over seg hvor skoen trykker. For å imøtekomme kravet om flest mulig brukere og størst mulig fordeling mellom ulike aldersgrupper har disse prosjektene dessverre en lei tendens til å overse et av de klart viktigste behovene til folk som spiller i band – et enkelt rom hvor det er tilrettelagt for å kunne spille musikk, hvor man kan oppbevare utstyret sitt, og ha mulighet til å jobbe kontinuerlig og samtidig opparbeide en viss følelse av ansvar og eierskap.

Slike steder er også en forutsetning for å skape gode musikermiljøer rundt om i landet.

Det lavterskeltilbudet som drop-in lokaler representerer er også et særdeles viktig og bra tiltak, både for rekrutteringen i musikkmiljøet, og for dem som av ulike grunner ikke har eget utstyr eller ikke har behov for å øve på jevnlig basis. Problemer oppstår når man nesten kategorisk velger å kun tilrettelegge for denne siste gruppen og ender opp med å skape et mye større tilbud enn det reelle behov skulle tilsi – slik som man nå ser på blant annet Øvingshotellet og Marineholmen. Og når private intiativ som baserer seg på den motsatte modellen ikke mottar noe nevneverdig drahjelp fra det offentlige fordi man anser dem for å være et konkurrerende tilbud, gjør det i sannhet vondt til verre.


Kilder:
Stavanger Kommune – Saksfremlegg 25472/11: Nye Tou – Forprosjekt. Infrastruktur, atelierhus, øvingsfellesskap.
Rullering av kulturarenaplan 2006 – 2016, Byrådssak /10, 5. oktober 2010
Grunnlagsdokument Popsenteret og Øvingshotellet
Befaringsreferat – Øvingshotellet, 08.04.2011
Barne- og likestillingsdepartementet: Ungdoms fritidsmiljø. Ungdom, demokratisk deltakelse og innflytelse
Bergen.kommune.no – Seksjon for kunst og kultur
Brak.no

Artikkelforfatteren er selv leietaker i Bergen Kjøtt.