Bildet av en sang
KRONIKK: - Ved å bla og se i albumcoveret til Joni Mitchells ”Shine” får jeg en større opplevelse av musikken. Og kanskje ville jeg hørt musikken på en helt annen måte hvis jeg ikke hadde sett coverbildet først? Kanskje hadde jeg ikke oppfattet musikken like poetisk og autentisk som etter å ha sett ballettdanserne strekke seg mot månen? Jeg tror albumcoveret gir musikkopplevelsen økt verdi, skriver Marie Skånland i denne kronikken om platecoverets tilstand i dagens mp3-hverdag.

Av Marie Skånland

”Vi elsker platecovere” står det svart på hvitt i september/oktober utgaven av gratismagasinet PlanB. Hvor viktig er egentlig albumcoveret for vår opplevelse av musikken?

Da musikk i mp3-format ble allment tilgjengelig, ble det samtidig lettere å finne, samle og lagre store mengder med musikk. Men som en følge av nedlasting av musikk fra internett og lytting på mp3-spillere, har vi mistet både det fysiske bildet og den fysiske følelsen av musikken som følger med en cd eller lp-plate. Mange har stilt spørsmålet om mp3-filer kommer til å ta over for cd-markedet. Jeg har lurt på om man ikke ville savne cd’en.

Shine

Platecovere fungerer som et billedlig førsteinntrykk av det artisten ønsker å uttrykke med musikken. Når platecoveret til Joni Mitchells nyeste plate ”Shine” forestiller ballettdansere som danser mot månen, forventer jeg meg en plate med poetisk innhold.

Det at Mitchell velger å ikke bruke bilder av seg selv på coveret, gir meg også inntrykk av at hun ønsker å sette fokus på musikken og ikke sin egen rolle som artist. Dette leder videre til at jeg forventer et autentisk preg på musikken, at det artisten Mitchell utrykker gjennom musikken er ekte; hun mener det hun synger. (Dette trenger ikke nødvendigvis være tilfellet, men fordi platecoveret har gitt meg denne forventningen til musikken, vil jeg søke etter bekreftelse på dette når jeg lytter til lydsporene, og dermed blir det en selvoppfyllende profeti.)

Flere sanser

Ja, platecovere spiller en viktig rolle i hvordan vi oppfatter musikken vi skal lytte til. Jeg tror likevel ikke at den eneste grunnen til at ”vi elsker platecovere” er fordi coverbildet gir en forventning til lydinnholdet på plata, men også fordi vi får bruke flere sanser i opplevelsen av musikken. I tillegg til å lytte til musikken kan vi se den i form av et cover, noe som kan forsterke musikkopplevelsen.

Da musikken ble konfigurert til filformatet mp3, mistet vi ikke bare noe av kvaliteten ved selve musikken, vi mistet også platecoveret og muligheten til å bruke flere sanser i musikkopplevelsen. Hva skjer med opplevelsen da? Mister musikken noe av sjela si når den blir redusert til et lite filformat?

Apple - en trendsetter

Apple har vært en trendsetter når det gjelder å skape forum for å samle, lagre og lytte til musikk i filformat. Med iPod har de nærmest overkjørt resten av markedet for mp3-spillere. Og det er tydelig at de har oppfattet et behov for å kunne se hvilken musikk som spilles i form av et albumcover.

På iTunes har de derfor sørget for at du kan laste ned albumbilder samtidig som du kjøper musikkfiler. I 2004 kom iPod med fargeskjerm og mulighet til å lagre og se bilder. På den måten kunne man se albumbildet på spilleren mens man lyttet til musikken. I 2005 fikk brukeren også mulighet til å se musikkvideoer på mp3-spilleren.

Added value

Sansene våre har en gjensidig påvirkning på hverandre og kan ikke uten videre skilles fra hverandre. Det vi hører påvirker og endrer måten vi ser, på samme måte som det vi ser har en betydning for hva og hvordan vi hører. Det er dette den franske filmskaperen Michel Chion kaller for added value. Til sammen blir det vi ser og det vi hører noe mer enn enkeltverdiene lagt sammen. En og en blir ikke to, men tre.

Chion snakker om added value i filmsammenheng, og påpeker at vi ikke ser og hører en film uavhengig av hverandre, men at vi ser-hører den. Kanskje blir ikke idéen om added value like gyldig når det gjelder albumcovere og albumets lydspor, men jeg mener at den i en viss grad likevel er overførbar.

Ved å bla og se i albumcoveret til Joni Mitchells ”Shine” får jeg en større opplevelse av musikken. Og kanskje ville jeg hørt musikken på en helt annen måte hvis jeg ikke hadde sett coverbildet først? Kanskje hadde jeg ikke oppfattet musikken like poetisk og autentisk som etter å ha sett ballettdanserne strekke seg mot månen? Jeg tror albumcoveret gir musikkopplevelsen økt verdi.

Touch

Nå har Apple nok en gang kommet med en ny utgave av iPod. iPod touch. Touch. Hva legges i dette navnet? At denne spilleren gir oss mulighet til å oppleve den taktile følelsen av musikken? At vi skal kunne berøre sangen vi lytter til? Ta i filformatet på samme måte som vi kan ta på og holde i en cd? Nei, du kan ikke holde i selve musikken, men du kan kontrollere musikken direkte ved bruk av fingertuppene.

På den nye utgaven av iPod har Apple innført touchscreen og Cover Flow, kjent fra iTunes. Cover Flow viser deg bilder av albumcoverne dine liggende i den rekkefølgen musikken din er lagret, og ved hjelp av touchscreen kan du bla gjennom bildene og velge ut musikk ved å trykke på coverbildet.

Om du ikke fysisk står ved cd-samlingen din og blar gjennom coverne, begynner det å nærme seg en god etterligning: ”Hvis et bilde sier mer enn tusen ord, tenk hvor mye albumbildene i samlingen din har å si. Med Cover Flow på iPod touch kan du bla gjennom musikken din for å finne albumet du vil høre på. Et raskt trykk på omslaget snur albumet og viser en liste over spor. Et trykk til starter musikken” står det å lese på Apples nettsider.

Se og berøre

Fra å kun ha muligheten til å lytte til musikken på mp3-spilleren, kan man nå også se og berøre musikkfilene man har lagret på spilleren. Apple har vært en trendsetter på mp3-markedet, og denne utviklingen peker på et behov for å bruke flere sanser i opplevelsen av musikk. (Det kan selvfølgelig være slik at Apple skaper et behov hos forbrukerne ved å innføre flere muligheter på iPoden, men med utgangspunkt i mitt forskningsprosjekt på bruk av mp3-spillere, velger jeg å tolke det som et behov som allerede eksisterer.)

Som en person som har hatt et forhold til både vinylplater, kassetter og cd’er, er det fort gjort å bli skeptisk til den teknologiske utviklingen og mp3-formatet. Det er lett å tenke at ”alt var mye bedre før”, og selv om jeg har et godt forhold til min egen iPod, kommer jeg selvfølgelig fortsatt til å kjøpe cd-plater. Men det vil kanskje ikke en fjortenåring? Hvis vi en sjelden gang overser den effekten dette vil ha på plateindustrien, kommer det likevel en snikende følelse av at dette er sørgelig. For fjortenåringen. Fordi hans musikkopplevelse umulig kan bli fullverdig uten en fysisk plate og et fysisk platecover. Men Apple tilbyr vel en ganske god erstatning? iPod touch lar oss ta i bruk flere sanser i musikkopplevelsen, selv om både lyd og bilde kommer i filformat. Kan vi egentlig be om noe mer enn det?

Likevel er det selvfølgelig alltid de som vil sverge til lp-plater. De tar mye plass, gir deg forholdsmessig få musikkspor, du må reise deg opp, gå bort til platespilleren og snu plata etter bare noen få låter, og lyden er skrapete og i dårlig kvalitet. Dessuten tvinges du til å bli værende i det rommet platespilleren befinner seg for å kunne lytte til musikken. Takk og pris for det.

Marie Skånland (Oslo) har mastergrad i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo, med masteroppgave om integrering av musikk i hverdagen for brukere av mp3-spillere. Hun har tidligere også skrevet for gratismagasinet Skum og Musikk-Kultur.