Kan man foreslå løsninger for problemer man ikke forstår?
INNLEGG: Mengden av sentrale meningsbærere og opinionsdannere som deltar i debatten med en kombinasjon av manglende kunnskap, forutinntatthet eller utilslørt oppmerksomhetsbehov har nådd en kritisk masse, skriver Erik Brataas og Knut Bøhn i Phonofile AS.

Phonofile AS er landets mest erfarne aktør innen digital distribusjon av musikk. Vi har 10 års erfaring på området, og representerer over 200 uavhengige plateselskaper i det digitale domene. Vi forholder oss daglig til et lovlig digitalt musikkmarked i kontinuerlig endring og vekst, og påberoper oss på den bakgrunn en viss kompetanse på området.

Dagens lov om åndsverk er et utmerket verktøy for å formulere skillet mellom lovlig og ulovlig kopiering; denne distinksjonen er teknologinøytral, men desto viktigere å forholde seg til på området for fildeling. Denne virksomheten slik vi kjenner den fra f.eks. The Pirate Bay har fått et slikt omfang at mange etterlyser en endring av lovgivningen på bakgrunn av virksomhetens popularitet og utbredelse:
Blant debattantene finner man de vanlige selverklærte pirater, såkalte "teknologi-fundamentalister", et utall medlemmer av politiske ungdomsorganisasjoner med tilhørende oppmerksomhetsbehov samt et ganske stort antall "vanlige nettbrukere" - blant dem sikkert mange som både betaler for musikk i ny & ne, men som også fildeler ulovlig. Det som provoserer oss mest er imidlertid det økende antall politikere som melder seg på i debatten, særlig representert ved representanter fra Venstre, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt (la oss heretter for enkelthets skyld kalle dem ”fildelingskameratene”).

Vi finner det oppsiktsvekkende at fildelingskameratene som utgangspunkt ønsker å endre loven i favør av de som opererer i et domene loven i dag åpenbart ikke tillater. Fildelingskameratene forsøker å gi inntrykk av at de inviterer til dialog med rettighetshavergruppene, men kan ikke forstå hvorfor kulturarbeidere ikke tar imot det de åpenbart selv oppfatter som en utstrakt hånd til å finne ”felles og gode løsninger”.


Rykk tilbake til start
Litt forenklet kan man beskrive det elementære i å drive med musikk som næringsvirksomhet slik: La oss si at kostnaden ved å fremstille det første eksemplar samt gjøre det potensielle publikum oppmerksom på eksistensen av samme eksemplar er f.eks. NOK 574 000 (eller NOK 5740). Å selge det første eksemplaret av en musikkinnspilling genererer typisk en inntekt på kr 80. Uavhengig av hvem som gjør det: Den som finansierer det første eksemplaret er nødt til å håpe på å få betalt for flere eksemplarer.

Fildelingskameratene sier at de ’ønsker å utvikle fremtidige vederlagsordninger som skal kompensere for bortfall av inntekter’ for å kunne tillate [varierende grader av] fildeling, men uten samtidig å tilkjennegi hvor langt man politisk sett er villig til å gå mht bevilgninger til slik offentlig finansiering av kulturproduksjon. Man sier altså at man vil fjerne lovhjemlene som er forutsetningen for å kunne selge eksemplarer av et verk, samtidig som man uten blygsel ikke kan gjøre rede for noe klart og helhetlig alternativ. Etter vårt syn bidrar dette til å utydeliggjøre og i verste fall bagatellisere den beskyttelse av de økonomiske rettigheter (/muligheter) loven i dag uttrykker at rettighetshavere skal ha.


Kulturproduksjon; mangfold og ytringsfrihet og sånn…
Når fildelingskameratene spør om ikke kulturlivet vil blomstre opp i sin helhet som følge av legalisering av fildeling, er selve spørsmålsstillingen så spekulativ at både "ja" og "nei" blir uten interesse som kvalitative svar for andre enn den som jakter på stemmer til neste stortingsvalg

Amatører og kunstnere som er helt i startgropen av sin karriere kan nok oppnå fordeler ved å spre sine verk gratis gjennom fildelingsnettverk og dette er da også uproblematisk ift dagens enerett. Forutsetningen er at rettighetshaveren kontrollerer alle rettighetene som er representert i sin prestasjon. Og det finnes nok en og annen solskinnshistorie om artister som pga en slik spredning har fått økt oppmerksomhet, flere spillejobber og ironisk nok kanskje også kontrakt med et plateselskap. Men overfor en samlet kulturindustri som investerer de store penger som skal til for å skape noe annet og mer enn det som kan gjøres på et gutterom, kan man ikke forutsette samme modell.

Man bør også vurdere det prinsipielle ved så sterk finansiell binding mellom kulturlivet og stat som en innføring av kompenserende skatt eller avgift ved generell legalisering av fildeling medfører. Kulturfeltet er et viktig korrektiv til det bestående. Vil vi kunne forvente en samfunnskritisk kultursektor dersom denne blir fullfinansiert over statsbudsjettet? Og er det sannsynlig at et statlig finansiert kulturliv kan sikre et større mangfold enn det som skjer i et mer markedsregulert marked som det vi har i dag?


”Loven kriminaliserer...”
Fra fildelerhold fremholdes det til stadighet at ’loven kriminaliserer deler av befolkningen’. Hva slags utsagn er dette? På hvilke tidspunkt inntreffer en slik endring? Skal staten endre viktige rettsprinsipper som følge av en teknologisk utvikling og/eller som følge av at ’tilstrekkelig mange’ bryter loven?

Praktisk talt alle biler som kjører på norske veier kan komme opp i hastigheter på 150 km/t og mer. Til tross for dette finnes utallige kilometer med veistrekninger hvor fartsgrensen er 60 km/t. Det er ingen veistrekning i Norge hvor man ift loven fritt kan utnytte den teknologi man disponerer: den som kjører forbi en fungerende fotoboks i 118 km/t blir straffet for dette.


Rødmer de ikke engang?
Når kulturbransjen ikke ubetinget tar imot dialoginvitasjonene fra fildelerkameratene bør dette sees i sammenheng med presisjons- og kompetansenivået som legges for dagen i det offentlige ordskifte. Blant mange oppsiktsvekkende og til dels uforståelige sitater om tingenes tilstand og de ulike løsninger som fallbys for fremtiden, har vi bare fra de aller siste dager hentet følgende:
• Trine Skei Grande i Aftenposten 18.3.2009:
"Når det gjelder argumentet om at opphavsmenn mister retten til å bestemme hvem som skal lage kopier, så synes jeg det er merkelig. Jeg har i alle fall aldri opplevd at artistene står i Platekompaniet og nekter meg å kjøpe platene deres."
• Elin Volder Rutle fra partiet Rødt i debatt på MONO i regi av Klassekampen 19.3.:
"En modell for å kompensere for bortfall av inntekter til artister kan være å gi dem skattelette."
• Uttalelse vedtatt på landsmøtet i SV 21.3.:
"Flere og flere musikere velger i dag å gi ut musikken sin selv, eller på såkalt ”etiske” plateselskaper som lisensierer musikken fritt og tjener penger gjennom reklamefinansiering og donasjoner."

Felles for ovenstående sitater er at de uttrykker en formidabel mangel på innsikt i musikkbransjens mekanismer og praktisk-økonomiske hverdag.

Musikkbransjen VK1 - velkommen
Noen vil hevde at musikkbransjen (m.fl.) har vært trege i forhold til å tilpasse seg ny teknologi, men dette kan i anstendighetens navn ikke være noen grunn til å frata disse aktørene den grunnleggende forutsetningen (opphavmannens enerett) for å kunne fungere i et marked i raskt teknologisk utvikling!

Vi forventer faktisk at politikere som ønsker å forandre spillereglene for kulturindustrien forsøker å sette seg grundigere inn i og forstå de mekanismer som denne industrien fungerer under i dag.

Slik informasjon er tilgjengelig hos en rekke bransjeorganisasjoner, og alle fildelingskamerater er herved invitert til også å kontakte Phonofile ved behov.


For Phonofile
Knut Bøhn & Erik Brataas