Norsk Rocks Historie: Rockeindianeren
Tromsøforfatteren Brynjulf Bjørklid ga i 2004 ut romanen "Død Indianer", en fortsettelse av "Engelen fra Kaunas" fra 2002. Ballade har her gleden av å gjengi kapittelet "Kallet", hentet fra den foreløpig siste romanen om den hjemvendte nordlendingen Jens Lyting. Bjørklid kaller selv kapittelet "et stykke autentisk rockehistorie om et av de mange bandene som det ikke ble noe mer av" - og følgelig også et litterært apropos til høstens diskusjon om norsk rock og TV-serien ved samme navn. Selv har han bl.a. forfattet rock- og visetekster til Sverre Kjelsberg og Pussycats.

Av Brynjulf Bjørklid, forfatter, Tromsø


KALLET (fra "Død Indianer", Metaforte Forlag, 2004)

Følelsen var sterk og ikke til å ta feil av. Vi var kallet, endelig var det vår tur. Selv om jeg bare skulle være sjåfør og "road manager", var det en kjent sak at jeg hadde ambisjoner. For å styrke mine sjanser hadde jeg sagt meg villig til å spytte i ekstra når vi kjøpte bil, og bil måtte vi ha, det hørte med til kallet. Valget falt på en folkevognbuss som hadde tilhørt byens beste baker. Bra i lakken, lite rust. Baker Johansen ble overmalt med The Polarbears.

Penger var et permanent problem som ble større etter bilkjøpet. Samtidig dukket det opp et annet; bassisten ble satt inn. Ikke noe alvorlig, mente han selv, men resten av oss syntes det var galt nok. Trommeslageren hadde fått innkalling til førstegangstjeneste, men regnet med å dimme på grunn av dårlig rygg. I verste fall fikk han spille på sin etter tidens oppfatning tvilsomme seksuelle legning. Vi trodde fullt og helt på at fellesskapet vårt hadde modnet og nå skulle opphøyes til noe mer. Da bassisten slapp ut av fengselet, tok vi det som et tegn på akkurat det.

- E du bare ute på prøve eller? kommenterte sologitaristen.

- Har du meldeplikt? spurte rytmegitaristen.

- Kan du førrlate landet? spurte jeg, roadmanageren.

Bassisten ble sur og ville trekke seg. Vi blidgjorde ham ved å øve inn en ny låt av The Yardbirds, yndlingsbandet til fenselsfuglen. Batteristen var dratt i militæret, så det låt tynt. Vi satt lenge og diskuterte problemet.

- Det e sikkert ikkje så farlig å stikke av fra militæret, mente bassisten.

Etter et par telefoner var planen klar. Trommisen skulle plukkes opp på veien. Vi var i gang. Alle for en, en for alle. Som den tvileren jeg var, med til dels mangelfullt utviklede gruppegenskaper, sørget jeg uoffisielt for å låne femhundre kroner av mora mi. Pengene ble plassert på postens lille røde, som jeg i all hemmelighet oppbevarte i sidelomma på sekken, under tørrfisken. Jeg dro ingen steder uten tørrfisk.

Vi skulle til Oslo, men nøkkelen til suksess lå i å ha vært i Sverige først, de svenske folkeparkene. Finland var et land på veien. For i det hele tatt å komme noen steder, måtte vi ha bensin. Å skaffe penger var det samme som å skaffe spilleoppdrag, og det var min jobb. Først et par jobber på innlandet, deretter oppvarming for kjente band nedover i folkeparkene, for så å slå til for fullt i Stockholm - og Oslo. Det var planen. Og hvem hadde sagt at vi skulle stoppe der?

- Æ har ordna dobbeltspelling på innlandet, kunne jeg meddele tre dager senere.

Det var en overbevisende åpning, optimismen tok tak i oss og ville ha oss avgårde med det samme. Todagersjobb ved militærforlegningen som vi likevel måtte innom. Lett euforiske satte vi oss i bilen. Vi var på vei, on the road. Hele lyse forsommeren hadde vi forberedt oss. Øvelse og mekking hele døgnet. Disse guttene lå ikke i fjæra og drakk pils, nei. Det var ikke vår stil, ikke ennå.

Det var Olsok, og midnattssola takket for seg. Det samme gjorde vi, og dro avsted i en brødbil for å gi bønder og soldater i indre Troms en rockeopplevelse de aldri skulle glemme.

"Well I'm a roadrunner, honey, I bet you can't keep up with me," hylte jeg inn i det overbelastede sanganlegget en gang ut på kvelden. Jeg red frivolt på mikrofonstativet, selvtilliten hadde steget jevnt med antall mil hjemmefra. Sologitaristen fulgte opp med å gni gitarhalsen mot mikrofonstativet for fullt volum. Det låt tøft og jævlig, og det ble en stor kveld. Ikke det at applausen var så overvettes, men vi kunne se på de alvorlige ansiktene at folk forsto at de var vitne til begynnelsen på noe stort. Det var ikke noe vanlig danseorkester de hadde hyret!

De militære oppdragsgiverne takket for vel utført jobb med å overrekke oss den største pengebunken vi hadde sett. I nattens mulm og halvmørke viste vi vår takknemlighet ved å ta med oss en desertør over grensa til Finland.

Ut på dagen kom vi til Karusoando, lykkelig uvitende om at det var heromkring den store teolog og botaniker Lars Levy Læstadius i sin tid startet sitt korstog mot samenes fornedrelse. Vi lo rått av den gamle kabelferga som trakk oss over til Sverige, og hørte ikke historiens sus. Målet var Piteå, vennskapsbyen, ikke stort mer enn en campingplass og et kjøpesenter, men stedet hadde folkepark og var dermed et trinn på himmelstigen.

- Trur dokker det e raggera her? spurte trommeslageren. Raggare var marerittet hans. Han hadde aldri sett en raggar, så en hver svenske kunne være raggar.

- Eller raggarbrudar, sa bassisten og berørte vårt ømme punkt.

- Er ni på semester? spurte en mann på bensinstasjonen.

- Æ vet ikkje, svarte trommeslageren og rygget tilbake av frykt for at mannen kunne være raggar.

Jeg styrte gjennom Piteås hovedgate med ærefrykt. På campingplassen traff vi kjente hjemmefra. De så på oss med respekt. Teltet ble satt opp, gitarene stemt. Jeg lånte en gitar og tok streng for streng; En Hund Går Der Andre Er. Det var på tide å repetere navnene på strengene.

Vi hadde flaks. "Ola & the Janglers" skulle spille i folkeparken om kvelden, og oppvarmingsbandet hadde trukket seg. Arrangøren syntes det var "toppen med et norskt gjeng". Dette var stort. Ingen sjauing og lange økter, bare rett inn på scenen, tre kjappe låter og så hente penger. Flomlys og jenter helt inn til scenekanten. Jeg stod bak publikum og vurderte utenlandsdebuten. Jentene tok oss alvorlig, de hylte og skreik fra første akkord. "My baby drove up in a brand new Caddilac", sang rytmegitaristen. Frekt som faen, det var låten til svenske "Hepstars". Men de innfødte var vennligsinnede i vennskapsbyen.

Bortsett fra meg selv var rytmegitaristen gruppas svake ledd. Han klarte ikke alltid å synge og treffe grepene samtidig. Det var mot ham jeg måtte sette inn støtet for å bli fullverdig bandmedlem. Men i kveld klarte han seg bra med den halv-akkustiske Höfneren han hadde hatt siden vi ble konfirmert.

Jeg gikk for å hente honoraret, de andre var opptatt med å skrive autografer på kroppene til svenske brudar. Da jeg kom med pengene, var bruderna borte og isbjørnene nede på isen igjen. Det med jenter stakk i oss alle. Men min tur skulle komme, lovet jeg meg selv.

Allerede dagen etter traff jeg ei jente fra konserten. Ingen av de andre var interessert, var det de første små tilløp til nykker? Det endte med at jeg kjørte henne hjem alene og ble med inn i det svenske folkhemmet. Slik ble jeg den første av oss som sådde norske frø i en svensk åker. Min lille erobring var ikke Nordbottens prinsesse, men hun ble den knuten på dusken som jeg trengte for å holde gruppestatusen oppe. Det ble ikke til noe med de andre og damene. De ville spise kirsebær med de store, men kirsebærene ville også bare bli spist av de store. De måtte vise matvett, det var nå min mening.

De svenske veiene var et eventyr, asfalt mil etter mil med strek i midten. I Skelefteå var det trafikklys, og vi lærte noe viktig. Vi hadde veddet på veien nedover. Halvparten satset på at både biler og fotgjengere skulle vente på grønt lys. Den andre halvparten holdt hardnakket på at fotgjengere skulle gå på grønt, og biler kjøre på rødt. Hver sin farget så klart, ellers ble det jo bare rot.

Klimaet ble tøffere. Flere band og hardere konkurranse. Alt var booket og formelt, ingen syntes det var spesielt trevligt med et norskt gjeng lenger. Slutt på vennskapsbyene og dårlig betaling, vi måtte være glad om vi i det hele tatt fikk kle på oss gitarene. I Umeå fikk jeg overtalt en arrangørgubbe til å strekke ut en broderhånd. Ekstranummer fra Norge, to hundre kronor, take it or leave it. Det var sur betaling. I tillegg hadde vi punktert.

Rytmegitaristen skadet seg på jekken, handa var hoven og blå. Han kunne ikke spille, kul i havet. Alle så på meg. Jeg ble kald og varm. Men var det ikke dette jeg så gjerne ville? Tre låter og tre grep. "Last Time", en eller annen blues og så "Caddilac". Det var det hele. Jeg verken så eller hørte, sto bare og talte taktene, stiv som en gitarhals. Det ble ikke katastrofe. Da jeg vendte tilbake til det vanlige livet, snek jeg meg til å skrive et par autografer sammen med de andre. Jeg var i gang, jeg var kallet.

Nærmere hovedstaden ble det helt dødt. Vi spurte et par steder, men så ga vi faen og kjørte på i et strekk til vi sto parkert utenfor konserthuset. I Stockholm ville ingen ha oss. Hva skulle stockholmerne med en gjeng lurvete nordlendinger når de kunne få hvem de ville? Mismodige satt vi i bilen om kvelden, mens grønnkledde mods samlet seg på Høtorget for å starte det svenske ungdomsopprøret.

Jeg hadde tenkt på noe en stund. Vi måtte ha manager, alle proffe rockegrupper har det. Med en manager kunne jeg dessuten konsentrere meg om det jeg helst ville, men det sa jeg ingenting om. Vi valgte et navn på måfå i telefonkatalogen under impressarioer, og en time seinere satt vi i stua til en kvinnelig representant for yrket som strålte av showbizz og erfaring. Tilliten var der med en gang. Vi lånte badet og sov på golvet hennes om natta. To kvelder senere sto vi på scenen igjen.

Ingenting ble som vi hadde tenkt. Vi bodde i brødbilen. Om kveldene fremførte vi det slitte repertoaret og fikk hundre kronor på deling. Det holdt til et måltid mat (tørrfisken var forlengst fortært). Vi kunne tjene litt mer hvis vi spilte på homse-klubben etter stengetid. Jeg hadde ingen fordommer, synge fikk jeg også. Men det ble slutt på de utfordrende faktene.

Rytmegitaristen traff ei dame. Hun het Ulla.

- Ulla, vil du knulla, vil du knulla litt med meg, sang bassisten og sologitaristen. Det ble en kjempehit i bilen i flere dager. Det var Ulla som tok oss med til "Star Club" i Gamla Stan. En raggarbil kom forbi og sakket farten. En ekte raggar sveivet ned vinduet og spurte om vi hadde hår på fittan (vi hadde fett hår ned på skuldrene). Trommeslageren ble blek og skalv som en symbal. Raggarne kom ikke ut av bilen, men vi følte oss ikke trygge før vi kom ned i den berømte rockekjelleren.

Alt var tett og fint. Engelsk band og coole folk. Vi følte allesammen at vi var kommet dit vi skulle. Vi var kallet og det var vår tur. Jeg kjøpte cola i baren og Explorer vodka av garderobevakta. Så peilet jeg inn en ansvarshavende, og i første pause stod alle fem på scenen med lånt utstyr. Alle fem, ja. Skulle jeg kanskje gå glipp av dette?

Vi kom skeivt ut, utstyret var fremmed og avansert. For mange trommer for trommeslageren, og rytmegitaristen savnet Høfner-halsen. Volumet var surrealistisk. En streng røyk. Tilhørerne var likegyldige. "I'm a kingbee, I want you to be my babe", skrek jeg og drakk grogg. Sologitaristen gjorde sitt beste for å redde oss, men det var forgjeves. Jeg viftet med mikrofonstativet, slik jeg hadde sett Pussycats gjøre på konserter i hjembyen. I det lille kjellerlokalet var det en livsfarlig manøver. Svenskene slo av strømmen.

Uka etter kom polisen og hentet dessertøren og fengselsfuglen. Selv fikk jeg tilbud om å bli med hjemover for halv pris.

- Fangepris, flirte sologitaristen, som hadde god grunn til å smile. Han hadde fått tilbud fra et svensk band som skulle til Oslo.

- Ingen fangetransport førr mæ nei, svarte jeg.

Bilen ville ikke starte og ble tauet bort. Rytmegitaristen flyttet hjem til Ulla. Selv var jeg fri mann med postsparebankbok, Beatles-sko og en "skepparkavai" som bassisten hadde stjålet til meg for et par tiere. Jeg hadde penger til toget. Og i Narvik hadde jeg ei tante som sikkert ville gi meg penger til bussen hjem. Til Oslo kunne jeg dra en annen gang.


Brynjulf Bjørklid (f. 1946) er vokst opp i Tromsø, og har skrevet skjønnlitterært de siste ti årene. Han var likevel mest kjent for vise- og rocketekster, da han i 1997 vant den store novellekonkurransen som ble arrangert i forbindelse med avisa Nordlys' 95-årsjubileum, med novellen Negerprinsessa. Juryen uttalte bl.a. at vinnernovellen sto i en klasse for seg. Foruten TIL-sangen, som har runget over stadion på hjemmekampene i snart 20 år, har Bjørklid skrevet tekster for Sverre Kjelsberg og Pussycats, laget barnesangtekster for Rikskonsertene og publisert noveller i Nordnorsk Magasin. Bjørklid debuterte som romanforfatter med Engelen fra Kaunas (Orkana 2002). Med forfatterens inngående kjennskap til lokale forhold og Nordkalottens historie, er begge bøkene om Jens Lyting fortellinger om det nordlige Norges lange tradisjoner med kulturmangfold og internasjonale kontakter. Interesserte kan få vite mer på http://home.no.net/kaunas.