Episk enhjørning
ESSAY: Motorpsycho og Ståle Storløkkens album "The Death Defying Unicorn" er et fantastisk argument for statsstøttet musikk.

Det blir ofte ufrivillig komisk når rockemusikere insisterer på å lage klassisk og borgerlig kunst, (som parodien This is Spinal Tap setter fingeren på).

Progrocken er den største eksponenten for disse utskeielsene, og resultatene derfra er oftere utskjelt enn hyllet. En av grunnene til dette er at progrocken insisterer på å være original fordi den setter sammen høykulturelle og populærkulturelle sjangere.

Mange ganger er det ikke jobbet nok med å gjøre hver enkelt sjanger spennende i seg selv. Et stjerneeksempel på dette er klassikeren Concerto for Group and Orchestra av Deep Purple.

Uten rockebandet sitter du igjen med et intetsigende og plagierende orkesterstykke. Uten orkesterstykket sitter du igjen med et rockeband som er veldig gode til å jamme, men ikke får nok tid til å la jammingen ta dem noe sted.


Verken fugl eller fisk:

Death metal og poprefreng
Motorpsycho har også på mange måter basert karrieren sin på å blande sjangere. Helt fra debuten Lobotomizer fra 1991 hører du death metal, folkrock, Led Zeppelin og Bent Sæthers teft for poprefreng om hverandre. Men Motorpsycho trenger ikke bytte stilart midt inne i en låt, fordi de får til hver enkelt sjanger så skamløst godt.



Les også: Hva er nyskapning i jazzen i dag?



The Death Defying Unicorn, Motorpsycho og Ståle Storløkkens storslagne og kunstnerisk ambisiøse dobbeltalbum, er blitt til en skamløst god plate. Den krever at du setter pris på det store og dramatiske, kanskje på bekostning av det sjarmerende. Men det at den er så sjeldent velproporsjonert og behagelig å høre på, gjør at selv den mest innbarkete proghater bør gi den en sjanse. Alle delene vokser og dør på en organisk måte, alle de intense, riffbaserte delene blir kuttet før du blir lei av dem, og de sfæriske flatene blir strukket ut langt nok til at du kan leve deg inn i den.

Men først og fremst er den en skamløs prog-plate, fylt med gitarriff i skeive taktarter, genrehopping, orkestrale partier, gigantiske spenningskurver, stillhet, øredøvende brak og en episk sjømannshistorie som binder det hele sammen.


Hør hele TDDU her:

TDDU er på langt nær første gang Motorpsycho samarbeider med musikere fra en annen bakgrunn. En skulle tro at denne typen samarbeid på tvers av sjangere krever forarbeid, diskusjoner om hva man vil resultatet skal bli, og hvem som skal bidra med hva.

Faktum er at Motorpsycho ofte har jobbet helt motsatt.


Følg Ballade på Facebook


Mest dokumentasjon
Det kommer tydelig frem når du leser Bent Sæthers ord om å samarbeide med frijazzbandet, nå best kjent som julekonsertbandet, The Source. Etter bare tre timers øving gikk de to bandene på scenen under Kongsberg Jazzfestival i 1995, med en settliste bestående av noen av de mest åpne og improvisasjonsvennlige låtene fra hvert hold. Resulatet ble gitt ut som liveskiva "Roadwork vol 2: The MotorSourceMassacre".

Derfor består Roadwork vol 2 stort sett av at Motorpsycho, The Source og Helge ”Deathprod” Steen holder på med den musikken de pleier å spille, uten at noen av dem egentlig kan sies å tilpasse seg. Og som det ofte gjør når musikere gjør det de er best på uten å la seg påvirke nevneverdig av de andre de spiller sammen med, låter det tidvis rotete, men ganske tøft i perioder, spesielt på låtene fra Motorpsychos album "Timothy’s Monster". Mye av grunnen til dette er at Motorpsycho sine musikalske landskap i utgangspunktet er åpne for improvisasjon og flere lag med ideer.

Som innspilling bærer "The MotorSource Massacre" atskillig mer preg av dokumentasjon enn av et gjennomtenkt album.


Følg Ballade på Twitter


Forsiktig og høflig
Til sammenligning kan man høre på albumet "In the Fishtank", som Motorpsycho spilte inn sammen med deler av Jaga Jazzist. Her virker det som om musikerne prøver å tilpasse seg hverandre med respekt - kanskje litt for mye respekt. Det er mye forsiktig og høflig spilling på denne plata. Det låter fint, sårt og elegant på versjonen av "Pills, Powders and Passion Plays", og det er gøy å høre Mathias Eick og Jørgen Munkeby som så lydhøre og ydmyke solister i et stort ensemble. Men hele plata er først og fremst preget av at ingen tør å prege lydbildet for mye. "In the Fishtank" er blottet for tydelige og overraskende grep, selv ikke 25-mins jammen Tristano tar egentlig noen uventede vendinger.

Det gjør definitivt "The Death Defying Unicorn".

Motorpsycho og Ståle Storløkken bruker her de arbeidsmetodene som funker best fra de andre utgivelsene. Mye av samarbeidet består faktisk av å ikke gå i veien for hverandre. Begge parter viker som om de har latt hverandre skrive ferdig sine respektive komposisjoner og ideer uten for mye diskusjon. Og dette, pluss liten grad av improvisasjon utover instrumentalsoloene, gjør albumet mye mer konkret i utrykket en de tidligere nevnte utgivelsene.

Den store forskjellen er at TDDU høres ut som ett stort verk, bestående av veldig ulike deler. Resultatet er en tydelig, musikalsk fortelling som overrasker rundt hvert hjørne. De ulike verdenene møtes og beriker hverandre. Det er et genuint samarbeidsprosjekt.


Kjedeligere for stryk enn blås
Ellers skinner de involverte musikerne på denne innspillingen. Kenneth Kappstad sender inn en sterk søknad om å spille i alle progressive rockeband i hele verden. Ola Kvernberg leverer noen av sine beste jazz-rocksoloer, som er porsjonert ut sparsommelig nok til at du blir blåst i bakken hver gang. Trondheim Jazzorkester, her bestående utelukkende av blåsere, holder seg tett bundet til Storløkkens kreative og kledelige arrangement. Både som ensemble og som improviserende solister opptrer de med den kvaliteten som forventes av et statsfinansiert ensemble.

Det samme gjør Trondheimssolistene, men de er noe hemmet av at Storløkken skriver kjedeligere og mindre idiomatisk for strykere enn for blås.


Få siste nytt fra musikkbransjen rett i innboksen: Ballades nyhetsbrev


Noe nytt, ikke noe eget
Kort sagt er arbeidsmetoden til Motorpsycho lik den til de fleste plateprodusenter: Du finner ut av hvordan du vil at ting skal låte, og så hanker du inn musikere som passer til det.

Problemet med mange samarbeid initiert av jazzmusikere, er at de ofte starter i den andre enden: Man finner først musikere man har lyst til å jobbe med, og så finner man ut hvordan ting skal låte. Det kan ofte resultere skape ganske vage uttrykk.

Det er verdt å merke seg at Motorpsycho ikke har tatt initiativ til noen av disse platene selv, det er det The Source, plateselskapet Konkurrent og Moldejazz som har gjort. Og dette er typisk for Motorpsycho. De er et ja-band, hele tiden er på leting etter noe nytt, ikke først og fremst noe eget.


Kostet lyttere
Og denne trassige motviljen mot å ”finne sitt eget sound”, som det heter i pop-bransjen, er noe de deler med noen av de største musikerne i vår tid. Men i Motorpsycho sitt tilfelle tror jeg det har kostet dem en del lyttere. Hadde de vært mer kritiske til de sprøeste ideene de har hatt opp igjennom årene, kunne de kanskje ha scoret flere autentisitetspoeng hos den gjennomsnittlige lytter, og sånn sett kanskje vært et mer folkekjært band.

Men da hadde de ikke vært Motorpsycho. Og da hadde vi ikke hatt denne platen de nå har gitt ut. Og jeg vil ikke leve i en verden uten de to tingene.


Fantastisk argument for statsstøtte
TDDU krever kanskje en litt spesiell lytter, som setter pris på de enorme kontrastene, og blandingen av modernistisk orkestermusikk og hårete gitarsoloer. Men jeg tror og håper det vil være vanskelig å komme unna profesjonaliteten, kreativiteten og rikdommen som ligger i denne utgivelsen.

Om ikke annet er den et fantastisk argument for fortsatt norsk statstøtte til musikk. Uten det hadde musikkscenen vår vært adskillig fattigere, mest fordi vi ikke hadde hatt så gode utgivelser som denne.


Innspillinger nevnt i denne teksten:

Motorpsycho og The Source: Roadwork vol 2 The MotorSourceMassacre:

Motorpsycho + Jaga Jazzist Horns: In The Fishtank

Motorpsycho og Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn