150 band som ble bortvist fra "Norsk rocks historie"
Naturligvis kan ikke 12 halvtimes episoder rekke over alt som skjedd i løpet av snart fem tiår med norsk rock. Ballade har likevel på eget initiativ funnet frem til 150 navn som ble borte fra TV-serien, og som kanskje i det minste kunne fortjent noen skarve sekunders oppmerksomhet. Vi snakker om størrelser som Euroboys, CC Cowboys, Mercury Motors, Munch, Velvet Belly, Midnight Choir, Minor Majority, St. Thomas, Briskeby, Immortal, Emperor, Apoptygma Berzerk, Marius Müller og Sister Rain. Samtidig er byer som Bergen, Stavanger og Kristiansand nærmest radert ut av det "Norsk Rock"-redaksjonen selv kaller "en reise i vår moderne kulturhistorie".

Av Arvid Skancke-Knutsen

Det er ingen spesielt dårlig ”reservebenk” som Ballade har funnet frem til etter å ha sett gjennom samtlige tolv episoder av ”Norsk rocks historie”. Bare på metal-siden, som antagelig er den mest genuint norske rock-genren vi har fostret, glimtet serien med fraværet til pionerer og størrelser som Flax, Equinox, Cadaver, Emperor, Immortal, Red Harvest og Ulver. Andre band i mørkere lei som Norsk rock-redaksjonen aldri fant det bryet verdt å nevne, var The 3rd And The Mortal, Borknagar, Carpathian Forest, Einherjer, Enslaved, Gorgoroth, Green Carnation, Khold, Madder Mortem, Thorns, Tristania, Windir og Zyklon. For nå en gang å nevne noen av toppene på et mangetagget isfjell.

I følge redaksjonsmedlem Arne Bergs innlegg i Ballade sist uke skulle alle disse artistene representeres gjennom innslagene med Mayhem, Darkthrone, Satyricon og Dimmu Borgir i episode 11, der ekstrem-metalhistorien på noe underlig vis ble blandet sammen med samisk verdensmusikk og nordnorsk elektronika/house – presumptivt fordi de alle representerte nisjer med en viss gjennomslagskraft.

- Å lage dokumentarserie er ikke å skrive historiebok. Man har mindre plass og man bruker journalistiske virkemidler. Det har vært tungt for enkelte at de (eller deres samboere) har blitt "utelatt" fra historien. Men dette er et fortellerteknisk virkemiddel. Man velger noen til å bære historien, på vegne av mange, skrev Arne Berg.

Samtidig etterlyste han ”mer intelligente diskusjoner” enn de om ”Norsk rocks historie”-redaksjonen hadde plukket ut de ”rette” artistene – eller hvor i Norge de kom fra.

Jeg er redd for at Berg og de andre i redaksjonen kanskje må vente en stund til på det.

- Dette er rockens Store Norske Konversasjonsleksikon

- Denne serien handlet om å gi rocken sin rettmessige plass i norsk kulturhistorie, ikke om å bygge noe norsk Rock'n'roll Hall of fame, skriver Arne Berg.

Det er godt mulig dette har vært intensjonen til redaksjonen, men de drøyt 350 000 menneskene som i løpet av høsten benket seg rundt TV-apparatene hver søndag kveld, fikk nok snarere inntrykk av dette var Den Autoriserte Historien Om Norsk Rock – og at artister som ikke har kommet med, neppe kan ha spilt noen større rolle i historien.

VGs mediekommentaor Anders Giæver beskrev dette slik i en meget begeistret kronikk om TV-serien: ”Norsk rocks historie”, som NRK sender på søndager, er mer eller mindre helt i pakt med historien slik vi oppfattet den. Dette er «vår» versjon. Alle gamle rockejournalister på 40+, som nå sitter trygt plassert rundt omkring i Medie-Norge, reiser seg og klapper. NRK Tromsø har etter vårt syn intervjuet de rette menneskene, trukket frem de rette bandene, vektlagt de riktige begivenhetene. (...) Så la dem bare skrike og rope, alle bandene som føler seg oversett, artistene som er forbigått i stillhet, kvinnene som nesten ikke har fått være med. De er for evig henvist til fotnoter og apokryfe skrifter. Når historien først er nedfelt i NRKs arkiver, er den nesten umulig å forandre på. Til neste år kommer DVD-versjonen, som ytterligere kommer til å befeste inntrykket av at dette er rockens Store Norske Konversasjonsleksikon.”

Til det har undertegnede to ting å anføre: Jeg og Anders Giæver må åpenbart ha opplevd to ganske forskjellige utgaver av åttitallet, som var utgangspunktet for hyllesten han skrev i VG. Dernest tror jeg Anders Giæver har ganske rett i hvordan serien oppleves som endelig og definitiv – både av genuine musikkfans, og av mer tilfeldig interesserte TV-tittere.

Bergen, Kristiansand og Stavanger er radert ut av kartet

- ”Norsk rocks historie” forteller om utviklingen av rocken og ungdomskulturen fra 1955 og fram til i dag, fortalte manusforfatter og fortellerstemme Per Kristian Olsen i forbindelse med lanseringen. – Serien tar seerne og lytterne med på en reise i vår moderne kulturhistorie. Å presentere utviklingen innen rocken gir samtidig innfallsvinkler til å forstå det moderne Norge.

Også i et slikt perspektiv er det forståelig at sentrale aktører og miljøer vil finne det underlig å bli tilsidesatt. I likhet med Arne Berg avviser også Per Kristian Olsen at serien er farget av å være produsert i Tromsø – til tross for at nordnorske artister har fått rimelig mye eksponering i løpet av serien.

I hvert fall i forhold til andre og større byer og områder i Norge. Bergen fikk riktignok solid med oppmerksomhet i epsiode 2, med ”Bergen Beat”-scenen, og senere gjennom innslag med bl.a. Saft, The Aller Værste!, Secret Mission og Blind Date, men deretter var det jevnt slutt. ”Norsk Rocks Historie” ble kort og godt fortalt uten navn som Barbie Bones, Elektrisk Regn, De Musikalske Dvergene, Alle Tiders Duster, Chocolate Overdose, Pogo Pops, Poor Rich Ones, Pompel & The Pilts, Popium, Real Ones, Emmerhoff & The Melancholy Babies, Sister Sonny, Magnet, Furia, Kings Of Convenience og Ralph Myerz & the Jack Herren Band - i tillegg til flere ledende metal-band. Når TV-seriens manusforfattere heller ikke er generøse nok til å nevne Telle Records eller opprettelsen av den viktige organisasjonen BRAK, begynner det fort å ligne et ganske fortegnet bilde.

Heller ikke musikkfans i Stavanger og Sandnes kan ha noen større grunn til å juble over serien. Bortsett fra et meget pliktskyldig innslag om Morten Abel helt på tampen av episode 12, fikk vi aldri det minste glimt av såpass viktige artister som Asfalt, Mods, The September When, Ingenting, Kaada eller Cloroform. Et sentralt band som Stavangerensemblet fikk bare noen sekunder i epsiode 6, antagelig fordi bandet ikke passet helt inn i hovedhistorien man skulle fortelle om norsk pønk - noe som kanskje er en indikasjon på at den temabaserte fortellerstilen i serien ikke alltid har falt like heldig ut. Innslagene med Ephemera og Bronco Busters i sistesendingen var hyggelige og vel fortjente, men gjør ellers lite for å endre på inntrykket at Vestlandet kom dårlig ut i nyere tid.

Kristiansand – og hele Sørlandet for øvrig! – ble i løpet av seks timer avspist med et førti sekunders innslag fra ”Rock Mot Rasisme” i episoden om punk-epoken. Bort med Munch, vekk med Velvet Belly – for ikke å snakke om Quartfestivalen, som var den første festivalen her hjemme som vågde å sette den nye musikken på kartet på 90-tallet.

Mangel på tid, mangel på generøsitet

Undertegnede er ikke ute etter å dømme ”Norsk Rocks Historie” nord og ned – og har tidligere også påpekt positive sider ved serien. Mange mennesker har uten tvil hatt mye glede av gjensyn med sine favoritter og sin ungdomstid. Programskaperne har åpenbart lagt ned mye arbeid i å finne frem historiske opptak og begivenheter, særlig i den første halvdelen av serien. Men nettopp fordi det ganske sikkert er lenge til at noen setter inn like store ressurser på å fortelle denne historien, blir det viktig å påpeke mangler, huller og tendensiøse fremstillinger.

Det er oppsiktsvekkende at serien etter fem år i tenkeboksen, drøyt tre års produksjonstid og med et budsjett på rundt fem millioner kroner, så til de grader malte seg opp i en tidsklemme at sentrale og populære artister som Mercury Motors, CC Cowboys, Briskeby, Euroboys og Kåre & The Cavemen rett og slett ble borte fra fremstillingen av 90-årene. Det samme gjorde en rekke fine Osloband fra undergrunnen i 80- og 90-tallet, der jeg i farten skal nøye meg med å peke på band og artister som Babij Jar, Garden Of Delight, Matchstick Sun, Sister Rain, Follow That Dream, The Tables, Astroburger, Russian Amcar Club – og noe senere Kung Fu Girls, King Midas og Gartnerlosjen med avleggere.

Til gjengjeld ble Pussycats som kjent tildelt rundt 25 minutter med sendetid, mens a-Ha fikk et drøyt kvarter. Også artister som The Kids, TNT, Popol Vuh og Mari Boine fikk mer plass enn de fleste – samtidig som fremveksten av fanzinefloraen i kjølvannet av pønken ble viet vel så stor plass som begynnelsen på den egentlige musikkpressen her hjemme. Oppstarten av Norsk Rockforbund ble like så aldri nevnt for TV-seerne, og heller ikke etableringen av Rock Furore – som var den første musikkavisen som utelukkende konsentrerte seg om norske band og forhold.

Alle disse eksemplene dreier seg enten om rent redaksjonelle valg – eller ren mangel på kompetanse. Når et viktig independent-selskap som Voices Of Wonder blir ignorert fullstendig, blir det rett og slett vanskelig å forstå hvordan dagens vitale og uavhengige plateselskapssituasjon har kunnet oppstå.

Flere sorte hull i det norske rock-univers

Og videre: Det hadde ikke kostet redaksjonen mye sendetid å nevne at også Transjoik og Niko Valkeapää tar den samiske musikkarven videre på tampen av det ellers fine innslaget med Mari Boine. Eller å påpeke at ”den mørke musikken” på 80-og 90-tallet også var mer enn Seigmen og black metal-bandene. Isteden ble Apoptygma Berzerk, Gothminister, Mortiis, Theatre Of Tragedy og før nevnte Munch alle utradert fra historien - eller i det minste fra norske TV-skjermer. Og jeg er vel heller ikke helt overbevist om artister som Origami, Supersilent, Jazzkammer og Spunk føler seg representert av Kaizers Orchestra som et ”eksperimentelt” band – eller at f.eks. Frost, Kari Rueslåtten eller Anja Garbarek følte seg godt ivaretatt gjennom innslag med Lene Marlin og Unni Wilhelmsen.

På samme måte ble det Hellbillies som fikk representere roots-musikken i et stakkarslig glimt mot slutten av rulletekstene i siste program. Mens den viktige, til dels country-influerte singer/songwriter-bølgen foreløpig ble liggende igjen på rockhistoriens skraphaug – sammen med utøvere som Midnight Choir, Minor Majority, St Thomas og Thomas Dybdal.

For ikke å snakke om den mer rufsete og intense delen av moderne, norsk rock, representert ved band som Cadillac, Cato Salsa Experience, Ricochets, Thulsa Doom og We.

Norsk rocks delvise historie – forhåpentlig ikke meislet i stein

Om alle disse artistene skal være ” for evig henvist til fotnoter og apokryfe skrifter”, slik Anders Giæver formulerer det, synes jeg ”Norsk Rocks Historie” ikke helt har levd opp til oppgaven de har tatt på seg.

Det er på grunn av slike utelatelser, slike valg, at jeg nok må skuffe Arne Berg & co. Inntil svakheter som det ovenstående er rettet opp, er jeg redd at den ”mer intelligente diskusjonen” ennå må la vente på seg. Redaksjonen har en gyllen mulighet til det i arbeidet med DVD-utgaven av serien som forhåpentlig vil manifestere seg etter hvert. Det fortjener både vi og de – og ikke minst musikerne som har bidratt til at norsk rock av i dag handler om noe mer interessant enn ”Nr. 1 i USA”. Og først da kan vi egentlig snakke om ”Veien videre”.

I mellomtiden kommer Ballades bidrag her – i form av 150 artister, band og prosjekter som også var med på å gjøre norsk rock og beslektede former til den gullalderen vi ser i dag.


150 band som ble bortvist fra ”Norsk rocks historie”:


1. 3rd and the Mortal, the
2. Act, the
3. Ai Phoenix
4. Albino Slug
5. Alex
6. Alle Tiders Duster
7. Apoptygma Berzerk
8. Artch
9. Asfalt
10. Astroburger
11. Babel Fish
12. Babij Jar
13. Barbie Bones
14. Bare Egil Band
15. Bazaar
16. Bergersen, Per
17. Bever
18. Bjølsen Valsemølle
19. Blaupunkt
20. Boastein
21. Borknagar
22. Briskeby
23. Bøyen Beng
24. Cadaver
25. Cadillac
26. Carpathian Forest
27. Cato Salsa Experience
28. CC Cowboys
29. Chocolate Overdose
30. Clawfinger
31. Colours Turned Red, the
32. Coren, Finn
33. Cybele
34. De Musikalske Dvergene
35. Di Derre
36. Dog Age
37. Dollie de Luxe
38. Dybdahl, Thomas
39. Einherjer
40. Einmal Kommt die Liebe
41. Elektrisk Regn
42. Emperor
43. Enslaved
44. Equinox
45. Euroboys
46. Fe-Mail
47. Femi Gange
48. Flax
49. Folk og Røvere
50. Follow That Dream
51. Front Page
52. Frost
53. Furia
54. Garbarek, Anja
55. Garden of Delight
56. Gartnerlosjen
57. Go-Go Gorillas
58. Gorgoroth
59. Gothminister
60. Granlund, Trond
61. Green Carnation
62. Hoel, Jørn
63. Høst
64. Immortal
65. Israelvis
66. Irie Darlings
67. Jaga Jazzist
68. Jazzkammer
69. Khold
70. King Midas
71. Kings Of Convenience
72. Knutsen & Ludvigsen
73. Kovenant
74. Kung Fu Girls
75. Kvitnes, Henning
76. Kåre & the Cavemen
77. Lande, Jørn
78. Langsomt mot nord
79. Last James
80. Launderettes
81. Lik
82. Locomotives
83. Lumbago
84. Lust-O-Rama
85. Madder Mortem
86. Magenta
87. Magnet
88. Margarets, the
89. Marquee Band
90. Martine & Mirejam
91. Masters Ov Møh
92. Matchstick Sun
93. Mercury Motors
94. Midnight Choir
95. Minor Majority
96. Mods
97. Mortiis
98. Munch
99. Müller, Marius
100. New Jordal Swingers
101. Norske Gutter
102. Number Seven Deli
103. Origami
104. Palace of Pleasure
105. Pogo Pops
106. Poor Rich Ones
107. Popium
108. Postgirobygget
109. Rain
110. Ralph Myerz & the Jack Herren Band
111. Real Ones
112. Red Harvest
113. Return
114. Ricochets
115. Road
116. Rueslåtten, Kari
117. Russian Amcar Club
118. Sadomaoistan
119. Salvatore
120. Savoy
121. Scott, Claudia
122. September When, The
123. Sister Rain
124. Sister Sonny
125. Spunk
126. Squarewave
127. St Thomas
128. Sunde, Øystein
129. Supersilent
130. Tables, the
131. Tangle Edge
132. Theatre of Tragedy
133. Thorns
134. Thulsa Doom
135. Toini & The Tomcats
136. Transjoik
137. Tre små kinesere
138. Tremulators
139. Tristania
140. Ulver
141. Vampire State Building
142. Velvet Belly
143. We
144. Windir
145. Wunderkammer
146. Xploding Plastix
147. Yeahlove Swans
148. YM:stammen
149. Yum-Yums, The
150. Zyklon


Ballades redaktør kan ikke forsverge at han kan ha blunket et par ganger i løpet av de tolv episodene, men går ellers god for at den ovenstående listen skal være tilnærmet korrekt. Om noen av våre lesere har lyst til å ta tråden videre - eller skrive om noe helt annet, for all del! - er adressen som vanlig ballade@mic.no. Ballade vil for øvrig oppdateres igjen først i begynnelsen av januar.