Kvotering. Likestilling. Whatever.
INNLEGG: Likestilling og kvotering er SÅ 2010, skriver Silje Halstensen.

Innlegget er et svar på Nora Mihles oppfordring til Trondheim Calling om å kvotere inn flere kvinnelige musikere. Se også svar fra arrangørene av Trondheim Calling her, og Therese Aunes innlegg om problemer med rekrutteringen av kvinnelige artister, red anm.

I 2005 startet Ingeborg Selnes og jeg, Silje Halstensen, en festival, Kjerringråkk, som gikk inn for å ha med band som kun besto av jenter. Årene etter reduserte vi kravene til at bandene bare skulle ha noen kvinnelige instrumentalister eller vokalister. Hvorfor vi gjorde dette? En såpass ille kvotering? Fordi.

Vi hadde begge kjent på at det var vanskelig for jenter å snakke høyt i Bodø sitt musikkmiljø. Det var guttene som sjefet, og jentene kunne være styremedlemmer i rockeklubber, kanskje til nød presseansvarlig og ikke minst - være vokalister i bandene. Det var inget rom for at jenter kunne "lære" seg instrumenter samtidig som det skulle øves på bandøvinger. Det var inget rom for at jenter kunne bli styreleder - for det var umulig å utmerke seg når man alltid ble overkjørt av alle de andre "kompisene".


Resultater i rockeklubben
Det skal likevel sies, at på dette tidspunktet var det ingen andre enn akkurat han som var styreleder som kunne vært det, og han gjorde en fantastisk jobb for å få hele miljøet tilbake på skinnene etter et par år hvor det hadde vært ganske labert. Oppmøtet vokste seg stort, og musikkmiljøet ble tryggere og mer stabilt igjen, takket være hele styret i rockeklubben.

Men for jentenes skyld. Etter tre år med Kjerringråkk gikk det lokale rockeklubbstyret fra å være én jente og resten gutter, til å være 50/50. Uten at det hadde vært kvotering der på noen måte. Nå var vi kanskje heldig med at det var mange jenter som kom inn i miljøet, og begynte på musikklinjen på Bodø Videregående, og som ønsket å være engasjerte. Vi tror likevel på det at Kjerringråkk også har hatt sitt å si. For styret i denne festivalen har kun bestått av jenter. De frivillige har også hovedsaklig bestått av jenter. "Hovedsaklig" fordi det har vært vanskelig å klare seg uten kompetansen til de mer erfarne gutta.

Men til gjengjeld - hvor fint er det ikke at de frivillige lærte seg å koble om gamle lamper det ene året? Eller å styre lys? Eller å hjelpe teknikeren på scenen? Vi har gitt rom til jenter, for å kunne gi de en sjanse til å engasjere seg uten å føle at de var i veien.


Handler om holdninger
Spør du meg, så handler mye av problemet her om holdninger. Jenter får barbiedukker. Gutter får ukulele. Ikke at det noensinne vil kunne skje at en hel nasjon vil endre holdningene sine og ikke gi dukker til jentene som ønsker seg det, men det er likevel lov til å håpe på at holdninger innenfor det generelle musikkmiljøet vil kunne endre seg til å respektere i en høyere grad. Og her går det begge veier. Jenter må slutte å se på seg selv som ofre. Gutter må slutte å se på jenter som userriøse.

Så hva kan gjøres? Det spørsmålet er det vi må fokusere på. Ikke kvotering eller likestilling, nødvendigvis, for kvotering burde ikke være nødvendig og likestilling burde komme som et naturlig resultat av et godt forarbeid. Vi har hundrevis av muligheter!


Tre forslag
La meg komme med noen forslag.

Det ene forslaget jeg kan gi er at Kulturskolen har enorme ressurser og muligheter til å rekruttere og ha større fokus på samspillgrupper. For som Therese Aune nevner i sitt innlegg - samspill er utrolig viktig. Har man mye erfaring med samspill vil det være lettere å fungere i bandsammenheng i senere tider, for erfaring erlik selvsikkerhet.

Det andre er at musikklinjene på alle videregående skoler kan i høyere grad styre, og presse, alle sine elever til å måtte kunne flere instrumenter. Det høres kanskje drøyt ut for enkelte, men man kan vitterlig ikke unngå å se fordelen i å kunne mer enn "Blackbird" på gitar, forstå hvordan 6/8-takt fungerer på trommer eller kjenne tyngden av en kontrabass.

Det tredje er at Trondheim Calling faktisk kan bidra, uavhengig av demoer og aktuelle artister, ved å ta i bruk spennende workshops med spennende kvinnelige utøvere. Eller å ha debatter hvor folk kan komme med forslag for ting som kan gjøres.


Med optimisme
Det her er tre eksempler av så mange. Det er ikke tvil om at engasjementet ligger der. Det fins mange band der ute. Mange band som også består av flinke, utøvende jenter. At mange festivaler har forbedringspotensiale er det ingen tvil om, for jeg tror det er mange som ikke vet hvor mange skatter som ligger der ute, hvis du bare leter litt lenger enn hva man kan få billigst og best.

Men for å konkludere og gjenta. Det som må diskuteres er hva som må gjøres, og da med en stor dose optimisme. Ikke likestilling og kvotering. Det er SÅ 2010.


Debate, Women