Journalist og forfatter Øyvind Holen har nylig levert Hiphop - Grafitti, Rap, Breaking, Dj-ing som er hans andre bredt anlagte bok om hiphop-ens sentrale aktører og kultur. Holen har tidligere skrevet boken Hiphop-hoder - fra Beat Street til bygderap. Den dokumenterer og beskriver norsk hiphop-historie fra musikkformen for alvor ble introdusert til Norge etter Harry Belafontes film ”Beat Street ”, som ble satt opp på Colosseum kino i 1984. VG kalte Hiphop-hoder et pionér-arbeid om norsk hiphop, og et overflødighetshorn av faktamateriale.
Boken Hiphop, som foreligger nå, er delvis smidd over samme lest. Den er en bred og grunnleggende framstilling av hiphop-ens framvekst i Bronx, New York, og den videre utbredelsen, i praksis til hele verden. Hiphop er i motsetning til Hiphop-hoder rettet mot et mye yngre publikum, og blir fortalt på et språk forfatter og forlag åpenbart mener vil fange opp unge lesere.
Den er gjennomillustrert av Mikael Noguchi, og hiphop-ens historie blir via Holens tekster og Noguchis strek fortalt som en slags tegneserieroman, krydret med faktabokser, intervjuer og sjangerorienterte mellomspill av typen ”Hiphop-latino” og ”Politisk hiphop”. Leseren blir guidet gjennom boken av figuren Aksel, og etiske spørsmål blir også tatt opp uten at Holen tar stilling til dem. Dette gjør Hiphop til en pedagogisk og informativ bok om en av de mest dominerende nisjer i vår tids ungdomskultur.
Meningen er at Hiphop skal fungere like godt for nysgjerrige voksne som for barn og ungdom.
Ballade bringer her to kapitler fra Hiphop, om opprinnelsen til sjangeren og om framveksten av hiphop i Norge:
Kapittel 1:
DJ Kool Herc spiller plater
Den første festen
Hiphop ble født i Bronx, med en svart gutt med store muskler og enda større platesamling som pappa. Clive Campbell er så flink til å løpe, spille basketball og løfte vekter at kompisene kaller ham Herkules. Etter den greske halvguden. Så begynner han å trappe ned idretten til fordel for musikken. Clive blir DJ, og kaller seg DJ Kool Herc. Han er 18 år, og i august 1973 blir han verdens første hiphoper.
Denne augustkvelden inviterer Kool Herc og søsteren Cindy venner og kjente på fest i boligblokken de bor i. De bruker felleslokalet i blokken. Herc er DJ, og står bak to platespillere, som er koblet til noen store høyttalere. Han tar en plate fra en kasse, og dunker på en mikrofon.
– Is everybody in the house? skråler han.
Folk jubler, Kool Herc setter på plata og musikken dundrer ut av høyttalerne. Menneskene på festen begynner å danse. Bak de to platespillerne står Kool Herc og svetter, roper og skifter plater. Han spiller funk, soul og disco, men plutselig skjer noe. Kool Herc spiller ikke lenger hele låter. Isteden starter han et forrykende DJ-sett, der 20-30 sekunder lange snutter av utvalgte låter mikses sammen til et fyrverkeri av bass og trommer. Dansere krabber rundt på gulvet som edderkopper, eller de hopper og spretter rundt som de reneste karatemestre.
Breakbeats er ryggraden i hiphop
Kool Herc hadde lagt merke til at de aller flinkeste danserne på festene hans ofte sto og ventet på spesielle deler av enkelte låter. På denne augustkvelden hadde han plukket ut de mest populære av disse partiene, som ble kalt ”breaks”. Dette er en overgang i låta, ofte plassert i midten. Vokalen og melodien tar en pause, en ”break”, mens trommeslageren og bassisten holder rytmen alene. De spiller ikke soloer, som en gitarist i en rockelåt, men stripper låta ned til et skjelett av rytme.
Publikum går bananas når Kool Herc mikser flere forskjellige breaks sammen til én sammenhengende låt, og enda bedre blir det da han skaffer seg to kopier av samme plate. Da kan han forlenge de én enkelt snutt ved å mikse mellom de to like platene, og han kan spille de heftigste breakspartiene så lenge han og danserne orker. Disse rytmiske eksplosjonene blir døpt ”breakbeats”. Og de som danser ivrigst og best blir kalt break-boys – b-boys.
Kool Herc mikser ikke bare plater. Han roper også ut navn og korte meldinger som ”this is the joint” og ”party with the partyers” over musikken. Han hadde vokst opp på Jamaica, hvor han hadde sett hvordan reggae-artistene ”rappet” over instrumentalversjoner av kjente hits og fyrte opp publikum med lignende utrop.
Dette er gamle triks i dag, men det var Kool Herc som for første gang samlet de tunge rytmene, den rytmiske snakkingen og den akrobatiske dansingen vi i dag kjenner som hiphop under samme tak. Utenfor festen i Bronx hadde graffitimalere begynt å pynte de grå betongveggene med tusj og spraymaling. Hiphopens fire elementer var på plass i 1973: DJ-ing, rapping, breaking og graffiti.
Ny musikk av gamle plater
Folk hadde snakket rytmisk over musikk, danset akrobatisk og malt slagord og tegninger på veggene lenge før Kool Herc fikk sine første platespillere. Det helt nye var musikken, skapt av to platespillere og gamle plater. Denne musikken ble et samlingspunkt for danserne, graffitimalerne og DJ-ene som utvikler Kool Hercs triks videre. Når de første rapperne begynte å spille inn plater, var musikken basert på populære breaks – enten spilt av DJ-er eller gjenskapt av musikere i studio. Verdens første hiphophit, ”Rapper’s Delight” av Sugarhill Gang, lånte musikk fra låta ”Good Times” av discogruppa Chic.
Den første hiphopen var festmusikk, reinspikka dansemusikk for ungdommer som ikke var rike nok til å komme inn på New Yorks diskoteker. Bronx-ungdommen hadde verken instrumenter eller øvingslokaler til å starte egne band. De hadde ikke atelierer eller gallerier til å skape kunst. Selv elektrisitet måtte ofte stjeles fra lyktestolper eller strømledninger i nabolaget. Hiphop var gatekunst. Folk danset, malte og festet utendørs, og det skulle ta flere år før resten av verden meldte seg på moroa.
Kapittel 9
Norge: Fra fritidsklubb til hitlister
Fra blaff til egenart
Sugarhill Gangs ”Rapper’s Delight” lå på andreplass på VG-lista i 1980, bare slått av Pink Floyds ”Another Brick in the Wall”. Vi har også sett hvordan Norge ble rammet av breakefeber i 1984, og at en liten kjerne graffitimalere holdt liv i hiphopverdiene utover 1980-tallet.
Den første hiphopbølgen må likevel regnes som et lite skvulp her hjemme. I New York hadde kulturen vokst fram over tid. I Norge – og verden for øvrig – ble hiphop nærmest tredd ned over hodet på ungdom som en mer eller mindre ferdig pakke, via film, musikk og media. Det tok flere år før norsk hiphop begynte å finne sin egen form, først med graffiti – og utover 1990-tallet også med musikk.
I 1990 kom de første norske hiphopplatene ut, fra Felony Force i Bodø, samt jenterapperen MC Cey og duoen A-Team fra Oslo. Året etter ga A-Team ut det første norske hiphopalbumet, Rage, inspirert av Public Enemy, A Tribe Called Quest, reggae og britisk hiphop.
– Hiphop er et godt alternativ til en vanlig ungdomskultur. Det kan bli en livsstil hvis du satser skikkelig på det. Det handler om antistoff, antirasisme og antivold, sa Jayski, rapperen i A-Team, i et TV-program om hiphop.
Sjefen Tommy Tee
Det vesle norske hiphopmiljøet tok tidlig avstand fra rasisme, vold, narkotika og alkohol, og mange var skeptiske da gangsta-rap slo gjennom tidlig på 1990-tallet. Dette var ikke hiphopkulturen de kjente seg som en del av. Og da A-Team ikke klarte å selge så mange plater, avskrev mange norsk hiphop. De få hiphopgruppene som fantes måtte nøye seg med å spille på fritidsklubber og lignende småsteder, og plateutgivelse var bare en fjern drøm.
De klarte begge deler. Norge stemte nei til EU i 1994, og i 2000 slo Gatas Parlament, Tungtvann, Pen Jakke og Klovner i Kamp gjennom med norske tekster, fengende refrenger og en sikker sans for historiefortelling fra sin egen virkelighet. De var fortsatt opptatt av graffiti og de klassiske hiphopverdiene Tommy Tees rappere hadde laget så mange låter om, men de skrev også tekster som traff folk som ikke var dypt inne i hiphopkulturen. Låter om alt fra festing til politikk. Plutselig var det de engelskspråklige rapperne som slet med å få oppmerksomhet.
Stadig nye stjerner
De engelskspråklige rapperne slo raskt tilbake. I 2002 dukket Paperboys opp med hiten ”Barcelona”, godt hjulpet av kompisene i Madcon. Duoen Equicez rappet på norsk, spansk og engelsk om hverandre. Fremmed Rase fra Trondheim, Spetakkel fra Bergen og Jaa9 & OnklP fra Lillehammer tok opp tråden etter Tungtvann, og viste at man kunne rappe på egen dialekt, og heller ikke måtte flytte til Oslo for å få et publikum.
Norsk hiphop har forandret seg på veien. Det som opprinnelig var et lite og sammensveiset miljø som var opptatt av antirus, antirasisme, antivold og klassiske hiphopverdier, består i dag av en rekke forskjellige miljøer – som har lite til felles annet enn interessen for smarte rim og tunge rytmer. Public Enemy var det største forbildet for de første norske rapperne, mens neste generasjon var mer påvirket av gangsta-rap. Tungtvann, Paperboys og Equicez har rappet om narkotika, og selv om tekster om skytevåpen og ran ikke er vanlig, er det blitt mer skryt, damesnakk og musikk som sikter mot hitlister og dansegulv.
Hiphop i Norge er blitt avskrevet og erklært dødt flere ganger. Det skjedde da breakefeberen kjølnet i 1986, da A-Team la opp i 1993, da platene til Tommy Tee floppet i 2000, og da en rekke artister slet med å selge platene sine i 2005. Men hiphop vender alltid tilbake, større og sterkere enn før. Også den norske.
De siste årene har Erik og Kriss, Karpe Diem og Madcon blitt store stjerner, og laget musikk som slår like godt an blant unger, bestemødre og tenåringer. Takket være monsterhiten ”Beggin’” ble Madcon i 2007 de bestselgende norske rapperne noensinne, og de første som klatret på hitlistene i andre europeiske land. Produsentduoen Stargate har gjort det skarpt i USA, som låtskrivere for rappere som Nas og r&b-artister som Beyoncé og Rihanna. De har toppet de amerikanske hitlistene tre ganger, og vant i 2009 den amerikanske varianten av Spellemannprisen, Grammy.
Og Tommy Tee? Han kommer også med ny musikk i 2009, som i alle år siden 1989. Han kommer til å mekke beats på gamlehjemmet.
Hiphop er gitt ut på CappelenDamm. Tekst og illustrasjoner er hentet fra boken, og er gjengitt med tillatelse.