- Takk for at dere har kommet for å høre på en utdøende rase av musikere, sier Mark Fransman og ser utover forsamlingen på rundt 50 mennesker.
Vi befinner oss i et lite, mørkt konsertlokale kalt "The Intimate Theatre" ved Hidding campus på University of Cape Town. Det er siste dag av festivalen "The Edge of Wrong", en av få scener for improvisert musikk i Cape Town. De fem musikerne på scenen har gjort et improvisert sett der Fransman har spilt piano, saxofon, så begge instrument samtidig, deretter reist seg opp, svirret rundt på scenen, og gjort "spoken words".
Alt uten fastsatte rammer, alt etter hvilke impulser som skapes i øyeblikket.
- Dette er poesi, eller ideologi, som jeg plutselig ønsker å dele med publikum, sier Fransman på spørsmål om hva han kaller delene med spontan poesi.
- Jeg er en musiker, jeg spiller bare musikk, sier han på spørsmål om det er blåseinstrument eller piano han foretrekker.
Uten rammer
Med dette har Fransman en holdning som er i tråd med målsetningene for festivalen. "On the Edge of wrong" vil være en festival for musikk uten fastsatte rammer, en scene for musikere utenom det vanlige som vil utfordre lytteren, musikere som vil gi en opplevelse på kanten av tradisjonelle musikkkonvensjoner.
Festivalen ble startet av norske Morten Minothi Kristiansen i 2006, da han studerte musikk i Cape Town og fikk lyst til å bidra konstruktivt til kulturlivet i byen. Resultatet ble en annerledes musikkfestival.
Morten Minothi Kristiansen (Foto: Niklas Zimmer)
- Jeg ble inspirert av All Ears festivalen i Oslo til å lage en festival selv. Sør-Afrika har lenge vært sultefora på internasjonale inntrykk, og etter publikums respons å dømme, blir nye lyder tatt i mot med åpne armer.
Det skjer mye spennende i billedkunstmiljøer, men på musikkfronten var det litt dødt, sier Kristiansen som har dratt til Cape Town siste helg i februar, hvert år siden 2006, for å lage festival.
"On the Edge of wrong" kunne i år derfor feire femårsjubileum. Denne gangen har Kristiansen, som arrangører, fått med seg Simen Skoe fra Norge og Lee Thomsom fra Cape Town og utvidet festivalen fra to til fire dager. I løpet av festivalen var tolv ulike artistkonstellasjoner på scenen, og det ble arrangert daglige workshops der norske og sørafrikanske musikere møttes for å lære av hverandre.
Men selv om festivalen er liten, har den fått en del omtale. Cape Times viet flere sider i sitt kulturlegg til festivalen, og den har også vært omtalt i Cape Argus i tillegg til en rekke kulturkalendere på nettet.
Men ikke alle som dukket opp var like fornøyde med festivalledelsens intensjoner. En av de mer profilerte utøverne, sørafrikanske Derek Gripper, kom med sterk kritikk etter at han selv hadde holdt konsert under festivalen. På festivalens facebooksider beskylder han nordmennene, i krasse ordlag, for å være som imperialistiske europeere som vil instruere afrikanere i hvordan ting skal gjøres.
Tilbake sitter initiativtagerne Kristiansen, Skoe og Thomson med store tanker. De vil ikke svare på tiltalen, men Kristiansen forteller at debatten på mange måter har vært fruktbar.
Mye å lære
- Jeg har hele tiden stilt meg spørsmålet om hvorfor jeg gjør dette nettopp her. I denne byen er det så mange større problemer. Her mangler mange mennesker mye av det grunnleggende for å overleve. Det er umulig å gjøre noe i denne byen uten å tråkke i et vepsebol, man tråkker feil uansett. Men jeg har et genuint ønske om å gjøre noe som er bra, og dele noe med folk her. Jeg tror musikerne her har mye å by på og vi har mye å lære, sier Kristiansen.
Til høsten vil derfor musikere fra festivalen samles i Norge for en turné og festivalen i Cape Town vil trolig overleve. Nå håper ledelsen bare på mer støtte fra Norge til å fortsette kulturutvekslingen.
Tilbake på festivalen er mitt inntrykk at både utøvere og oppmøtte (til tross for Derek Grippers utfall) er fornøyde med at det arrangeres en festival for ny, eksperimentell musikk i Cape Town
Undereksponert
- Vi er ikke en utdøende rase, modererer Fransman, Men kommersielle krefter rår musikkbransjen og folk er undereksponert for denne type musikk, spesielt her i Sør-Afrika. Jeg har selv blitt inspirert av impromusikere fra Norge, det er en bedre scene for slik type musikk der, sier han og er glad for at et knippe nordmenn har dratt i gang en slik scene i Cape Town.
Publikum ser også ut til å være fornøyd der de sitter konsentrert og lytter til nye toner.
Osuns solo
- Vi kommer hit hvert år. Vi elsker musikk begge to og det å oppleve improvisert musikk er noe vi kan dele, sier Floyd Mathibela med tre-årige Osun på armen. Osun er sliten etter å ha sittet og trommet i luften i takten med den imrpoviserte musikken under tre artistsett. Han nikker derimot iherdig da vi spør om han synes det har vært gøy på festivalen.
- Vi har vært her hvert år siden han ble født, og vi kommer nok tilbake hvert år fremover også, sier Mathibela.