Herbert Blomstedt: - Jeg kan ingenting
Ballades intervju med Herbert Blomstedt fortsetter her fra i går. Da snakket han om musikken og om orkesteret. Med sin ydmyke tone styrte han de fleste spørsmål om ham selv som dirigent over på orkesteret som kollektiv, og på deres felles og individuelle kunnskaper. I dag handler det mer om Blomstedt selv, om norske forhold, om fornyelse og utdanning. - For hver gang jeg spiller et verk må jeg begynne fra begynnelsen, sier den berømte dirigenten.

Av Magnus Andersson

Når jeg hører dine innspillinger av Beethovensymfoniene, hvor du dirigerte Staatskapelle Dresden på 70-tallet, og når jeg hører deg dirigere i dag, hører jeg to forskjellige dirigenter. Det later til at du har en imponerende trang til å fornye deg selv.

- Jeg kan ingenting. For hver gang jeg spiller et verk må jeg begynne fra begynnelsen.

Stillhet.

- Ja, jeg skal være ærlig og si at jeg kan en del. Men jeg kan ikke bygge på det. Det skulle ikke tilfredsstille noen. Det er som med en god matrett. Den må tillages på ny for hver gang. Man kan ikke bare varme den opp.

Bakgrunden til at jeg sporte Blomstedt om denne fornyelsen er at jeg slett ikke syntes hans innspillinger fra 70-tallet var noe særlig spennende, men når han i dag dirigerer, da hører man en sulten og nysgjerrig dirigent, som om Blomstedt gikk mot sin alder, og ble yngre igjen. 2002 var Blomstedt i filharmonien og spilte da bl.a. Mozart. Fremførelsen var preget av senere års forskning i historisk fremføringspraksis, uten at fremføringen på noen måte stivnet i en akademisme. Mine innvendninger om Blomstedt som dirigent på 70-tallet holdt jeg allikevel for meg selv, og sporte isteden om historisk fremføringspraksis har betydd noe for ham:

- Selvfølgelig. Jeg har selv vært del i den begevelsen. Allerede når jeg debuterte som dirigent betød den mye for meg. Da var jeg utdannet musikkforsker fra Uppsala, og en stor del av studiene var på det planet. Allerede under første årets studier hadde vi Arnold Dolmetsch som pensum, og hans The Interpretation of Music in the 16th and 17th century. Allerede den gang, 1902 [skal være 1915, red.] visste man så mye.

- Materialet om historisk fremføringspraksis fantes tilgjengelig, men det var først med CD’en som det fikk allmenn spredning, med eksempelvis innspillingene til Harnoncourt. Så på 50-tallet, etter annen verdenskrig, skjedde det ting. Man begynte å gi ut faksimileutgaver av Quantz Versuch einer Anweisung, die Flöte traversière zu spielen, C.P.E Bachs Versuch über die wahre Art, das Clavier zu spielen og Leopold Mozarts Fiolinskole.

Bokverkene Blomstedt nevner er standardkilder for den historiske fremføringspraksisbevegelsen. Men hans fornyelse går ikke bare bakover i tiden. Det gjelder like mye at han er godt plantet i sin samtid. Jeg nevner for ham at han både har studert i Darmstadt og at han enn i dag stadig urfremfører nye verk.

- Dette [å spille den nye musikken] hører jo til de daglige oppgavene for en dirigent, og særlig for en ung dirigent. Man forventer seg at han stiller seg solidarisk med sin samtid.

Undertegnede, som har bodd i kulturkonservative Norge i vel et tiår, falt nesten av stolen når Blomstedt sa dette. Hans innstilling var like selvfølgelig under hans tid i Norge. Han fremførte mye norsk musikk som sjefdirigent, og han husker fremdeles ikke bare navnene på komponister som Klaus Egge, Harald Sæverud, Geirr Tveitt, Johan Kvandal, Bjarne Brustad, Sigurd Berge, Conrad Baden, men han taler om deres musikk som om han fremførte den i går.

Men det er to komponister han legger større vekt på enn andre. Disse er Arne Nordheim og Fartein Valen. Den sistes musikk karakteriserer Blomstedt som ”For meg personlig veldig sterk musikk.”

Blomstedt begynte sin profesjonelle bane som dirigent i Norrkøping. Det var mer som en sinfonietta å regne med 30 ansatte musikere. Oslofilharmonien var det første relativt store orkester Blomstedt dirigerte, og etter hans tid i Oslo tok karrieren fullstendig av, med sjefdirigentposisjoner i en rekke store og etablerte orkestre.

Hvordan var tiden i Oslo for deg?

- Det var en meget viktig tid for meg. Jeg tok skrittet fra Norrköping, som var et lite orkester. Det var utrolig dyktige musikere der. Fine mennesker, og det er viktig for meg. Det er viktig for en dirigent, og særlig for en ung dirigent, å få se at orkesteret tror på ham, at de går med ham. Jeg vokste mye selv om repertoaret ble begrenset.

- Oslofilharmonien var mer enn dobbelt så stor, så jeg kunne gjøre repertoar som jeg ikke fikk til i Norrköping. Atmosfæren er lik den i Norrköping. Uansett hva de spilte, om det var teknisk vanskelig, var musikerne alltid entusiastiske. Også det kronglete viet de seg til med full styrke.

Når du nå kommer tilbake til Oslo er du i ferd med å trappe ned som sjefdirigent i Leipzig. Oslo var jo på en måte begynnelsen for din vidunderlige karriere. Er det å komme tilbake som å slutte en sirkel?

- Jeg kan ikke slutte. Det der med å trappe ned er mest noe som familien har rådet meg til å gjøre lenge, men jeg kan ikke. Jeg har faktisk allerede sluttet som kapellmeister i Leipzig, men så er jeg blitt utnevnt til æresdirigent. Og så er jeg æresdirigent i mitt gamle orkester i San Fransisco, og så er det Tokyo… Det er så mye å ta fatt i. Det blir bare verre og verre. Men jeg har sluttet å ta administrativt ansvar for et orkester. I Gewandhaus Leipzig er det 185 musikere som personlig kan bli sorgmodige hvis man av noen grunn må gripe inn i deres liv. Visst savner jeg mitt orkester, men jeg har jo flere uker med dem hvert år.

Så sier Blomstedt noe som kan være en god avslutning på intervjuet:

- Jeg trivdes særdeles godt i Oslo. Orkesteret er så åpent. Det er som om de elsker musikk.

Føler du fremdeles at det er slik, spør jeg, og svaret er ubetinget:

- Ja!

Jeg takker for intervjuet, men Blomstedt er i siget. Han vill ikke gi slipp på meg. Derfor begynner han å intervjue meg. Det var noe med den genuine interessen ikke bare for musikken, men interessen for mennesker, som jeg mener å kunne fornemme gjennom Blomstedts måte å forholde seg til musikken. Vi taler om løst og fast, om hvordan musikkvitenskapen altfor ofte fjerner seg fra musikken og drar seg tilbake til sitt elfenbenstårn, fjernt fra hva som faktisk klinger.

Vi snakker om den svenske avantgardisten Bo Nilsson fra Gällivare, som levde fjernt fra de kontinentale strømningene, men som over natten ble verdensberømt, iallfall i Darmstadt. Blomstedt forteller anekdoter, om hvordan Nilsson reiste med tog fra Nord-Sverige til Köln på 60-tallet, men han gikk aldri av toget, fordi det var fastetidsfeiringer [fasching]. Folk var kledde i karnevalutstyr og oppførte seg på en måte så at Nilsson trodde at de helt hadde gått av skaftet.

Blomstedt fortalte om når han var i Darmstadt, og hvordan John Cage pleiet å sitte om kveldene med en radio. Cage slo den på og av, alt etter hva hans stoppklokke sa til ham å gjøre. Blomstedt fortalte også om at det var så vakkert i skogene rundt Darmstadt, og at han pleide å gå tur der. Han fortalte om hvordan han en dag møtte John Cage i skogen, og hvordan Cage viste Blomstedt hvordan Vår Herre ikke lot soppene i skogen vokse i symmetriske mønster. Cage sa: ”Se hvordan de vokser. Det er en her og det er en der.” Blomstedt fortalte så om hvordan Cages store styrke var å ryste om i begreper. Det var så mye som trengtes å rystes om i, og det er det vel fremdeles?

Han ser på klokken, og våkner opp fra sine drømmerier i musikkhistoriens bakgårder. ”Dette ble nok litt lenger dette, enn både du og jeg tenkte”, sier han.

Jeg nikker stillferdig. Man må ikke være historisk rabulist og ekstremavantgardist, slik som Cage var, for å ryste innvant tenkning og kjente begreper. Blomstedt gjør det med taktstokken og sin ærlige interesse for mennesker og musikk.