Ignorerer folks kulturønsker
DEBATTINNLEGG: I siste instans overser Frps kulturpolitikk markedets muligheter, den er ideologisk inkonsekvent og overser hva folk egentlig vil ha. Karin Woldseth og Ulf Erik Knudsen benytter kulturpolitikken instrumentelt til å nå andre mål, skriver Olemic Thommessen, stortingsrepresentant for Høyre, i dette innlegget i kulturdebatten mellom Høyre og Frp. Artikkelen ble først trykket i Minerva.as.

Av Olemic Thommesen

Minerva gjør i et intervju med Fremskrittspartiets kulturpolitiske talsmenn, stortingsrepresentantene Karin Woldseth og Ulf Erik Knudsen, et hederlig forsøk på å trenge inn i Frps kulturpolitikk. Intervjuet inviterer til mange debatter det her vil føre for langt å gå inn på. Jeg vil derfor konsentrere meg om noen kommentarer til Frps overordnede grep, og relatere dette til Høyres tilnærming.

Så vidt jeg kan forstå er Fremskrittspartiets kulturpolitikk bygget på to hovedtilnærminger. En som tar utgangspunkt i et ønske om å ivareta kulturarven, og en klassisk liberalistisk tilnærming som går ut på at forbrukeren, eller markedet om man vil, skal være bestemmende for utviklingen av kulturlivet. Begge med slektskap til Høyres ideologiske utgangspunkt, likevel fremstår vi med svært ulik politikk basert på grunnleggende forskjellige resonnementer.


Det nasjonalistiske ”de” og ”oss”

Frps tilnærming i forhold til kulturarven ligger i en tydelig fortsettelse av de holdninger som lå til grunn i nasjonsbyggingens periode, altså fra tidlig på 1800-tallet og helt opp mot våre dager. Dette dreide seg om å synliggjøre og utvikle en felles kulturell plattform, for så å beskrive denne som genuint Norsk, noe særegent for oss, noe som var bare vårt!

I et lengre historisk perspektiv var det også viktig for den nasjonale selvfølelsen å koble dette til en nasjonal storhetstid. Dermed ble begrepet vikingtid (tidligere kalt jernalder) og vikinger (blant andre av Ludvig Holberg betegnet som sjørøvere) lansert en gang midt på 1800-tallet. Jeg skal ikke her gå nærmere inn på det nokså problematiske begrepet ”det norske”. Det kan jo leseren, eventuelt også Frp grunne på selv.

Fremskrittspartiet gjennomfører denne tilnæringen temmelig konsekvent, og stryker med sikker hånd alle bevilgninger som gis for å ivareta innvandreres kulturuttrykk og nasjonale minoriteter som kvener, samer og skogfinner. Vel vitende om at dette da ikke vil finne sted.

Det er interessant å se hvordan denne kollektive og nasjonalt baserte identitetstenkingen underbygger perspektivene i Frps innvandringspolitikk. En tydelig nasjonalistisk tilnærming skaper et godt fundament for å snakke om ”de” og ”oss”, og det tydeliggjør folks bevissthet i forhold til forventingen om at de som kommer hit til lands i det minste må bli som oss fortest mulig. Bildet av det genuint norske gir et godt retorisk og følelsesmessig bakteppe for å bygge opp det fiendebilde mot mennesker med annet kulturelt ståsted Frp så i etterhånd kan nære seg av.


Den mangfoldige, nye kulturen

Denne tradisjonelle tilnærmingen er dypest sett av instrumentell karakter for så vidt som den er tydelig rettet mot et kollektivt behov for å skape en felles kulturell plattform for en tilsynelatende etnisk og kulturell likeartet nasjon. Dette står i motsetning til hva som ideologisk sett burde være en liberal tilnærming, nemlig en kulturpolitikk der kulturarven ivaretas med utgangspunkt i det enkelte menneskets behov. Dette er Høyres utgangspunkt.

Høyres generelle inngang i kulturpolitikken er at kulturen springer ut fra den enkelte av oss og kommer til utrykk i vårt møte med de fellesskap vi deltar i. En god kulturpolitikk gir således det best mulige rom for at hver og en av oss, ut fra egne forutsetninger, skal kunne utvikle det beste i oss selv.

I stedet for å snevre horisonten inn mot nasjonalistisk enøydhet, mener Høyre at den individuelle tilnærming tilsier at man heller åpner opp. Høyre vil som et konservativt parti selvsagt videreføre hovedstrømningene også fra nasjonsbyggingens Norge, men uten å falle i fellen som handler om derved å henfalle til sneversynt nasjonalisme. Gjennom en åpen tilnærming ønsker vi en politikk som skaper kontinuitet hos publikum og som gjennom stadig fornyet blikk på kulturhistorien vitaliserer materialet og skaper ny interesse hos nye generasjoner. Dagens publikum har andre behov enn de som gikk på museene for 50 år siden. Man blir ikke lenger tilfredsstillet ved å konstatere at Norge er et vakkert land, med fine bunader og torvtak. i dag vil man også etterspørre egen historie, eksempelvis kystens historie, sosiale forhold, og eventuell tilhørighet til andre land og kulturer.

Der Frp systematisk kutter ut bidrag til minoriteter, mener Høyre synliggjøringen av disse bidrar til mangfold, og til å sette majoritetskulturen i nye og interessante perspektiv. Et samisk eller kvensk museum forteller ikke bare noe om disse gruppenes kulturarv, de sier også noe om majoritetskulturen. Den pakistanske leiligheten på Folkemuseet sier noe om viktige hendelser i vår nære forhistorie, noe om hvordan Norge ble et flerkulturelt land. Det vil ikke bare interessere pakistanere i Oslo, det vil etter hvert interessere oss alle fordi det vil si noe om fremveksten av morgendagens samfunn.


Trangsynt nasjonalistisk tilnærming

Vår tid inviterer til en redefinering av mange sider av forståelsen av kulturarven. Kanskje er den viktigste grunnen til at vi vil videreføre nynorsk ikke lenger behovet for å ta avstand fra dansk, men heller at nynorsk er et naturlig språk for mange, den bærer viktig litteratur og skaper et konstruktivt mangfold rundt språkutviklingen i vårt land. Kanskje kunne vi også se på unionstiden med Danmark med et nytt blikk. Er ikke felleskulturen fra den epoken like mye vår som deres?

Kanskje er det viktig å se at norske folkedrakter, folkemusikk og treskurd har hentet sin inspirasjon fra europeiske trender og se på dette som en positiv dimensjon som definerer Norge inn i en større europeisk sammenheng, snarere enn å la dette være noe man helst fortier og betrakter som et problem. Den nasjonalistiske tilnærmingen fremtrer etter mitt syn som introvert, trangsynt og lite tjenlig i forhold til dagens menneskers faktiske behov.

Der Frp i kulturarvsammenheng omtaler ”det norske” som noe nærmest statisk og definerbart, bygger Høyre på at kulturarven også må sees som en dynamisk prosess der nye uttrykk hele tiden føyes til. Målet for Høyre er at kulturarven ikke bare er noe vi ser på museum, men at det er noe hver og en av oss bærer i oss.


Markedets naturlige begrensninger

Det andre hovedperspektivet i Fremskrittspartiets kulturpolitikk er troen på at markedet kan ivareta befolkningens kulturelle behov. Frp legger også markedets dom til grunn for hva som er godt og hva som er dårlig.

Høyre har heller ingen angst for markedet. Vi ser markedet som en et viktig korrektiv, og som et godt grunnlag for å ivareta store deler av kulturlivets formidling slik vi ser det i dag. Svært mye er jo i dag helt eller delvis markedsbasert.

Høyre mener imidlertid at markedet har naturlige begrensinger i forhold til det som er det moderne vestlige samfunns behov. Enn si, så langt i verdenshistorien har vi ingen eksempler på at noen – ja uten Frp, naturligvis, har sett markedet som tilstrekkelig. Til alle tider har kunsten vært løftet frem av offentlige myndigheter, ildsjeler og mesener i skjønn forening.

Et viktig karaktertrekk ved markedsmekanismen er effektivisering i forhold til bredde. Markedet rasjonaliserer bort det som ikke er lønnsomt. Nærmest lovmessig retter det seg først mot de brede kjøpergruppene der inntjeningspotensialet er størst, eller med andre ord, mot bestselgerne. Siden følger nisjene hvis gründere finnes, og kjøpegruppene er store nok.


Verdien av det smale

I et lite marked som det norske vet vi at Frps politikk ville bety en rasering av norsk kulturliv. En stor bredde kunstnere, dansere og forfattere ville bli henvist til en tilværelse som amatører, med den naturlige følge at bredden ville forsvinne og viktig kompetanse gå tapt. Det å sørge for at også såkalte smale kulturtilbud finnes har ikke bare interesse for de få som faktisk benytter eller kjøper dem. Bredden har betydning for helheten i kulturproduksjonen.

De smale uttrykkene, eksperimentene kan på mange måter sammenlignes med forskningen innenfor andre samfunnsområder. Heller ikke der fører alt frem, men mye gir erfaringer og erkjennelser som i sin tur gir resultater. Opplevelsen av et samfunn der kulturtilbudet begrenset seg til bestselgende bøker solgt på kiosker og supermarkeder, musikkforretninger som kun hadde pop og klassiske julesvisker, og kunstomsetning begrenset til dekorative skilderier man fortrinnsvis kjøpte i møbelforretninger, vil neppe være et samfunn som mennesker av i dag etterspør.

Det er en alminnelig erkjennelse blant samfunnsplanleggere at et rikt kulturliv er en forutsetning for å få ”hjernekraft” til å bosette seg. Vi gleder oss kort og godt over en større bredde kunst og kulturuttrykk enn det vi faktisk kjøper, og forutsetter at mye er der uten tanke på at det skal kunne selges.

Med Frps politikk ville norsk kulturliv bli vesentlig fattigere enn kulturlivet i de landene vi konkurrerer med og gjerne sammenligner oss med i den vestlige verden. Norge ville for alvor tre inn i rollen som Europas svar på ”Amerikas ville vesten”.


Frp ignorerer markedets muligheter

Frps kritikk mot statlig medvirkning retter seg først og fremst mot en angivelig kulturelite som i ren nepotisme bemektiger seg statens midler. I en rekke innlegg og intervjuer nøyer ikke Frp seg med å ville kutte bevilgningene til disse. I samme åndedrett er partiet også opptatt av å innføre et salgs rettferdighetsprinsipp der bevilgningene til amatørkultur og breddekultur skal økes.

Med andre ord formidler Frp et budskap til sine velgere som går ut på at verden er urettferdig når de som lager smale, ubegripelige saker som ingen vil se får skattebetalernes penger, men de som lager kosekunsten folk flest vil ha ikke får noen ting. Elegant hopper Frp her over markedets muligheter. Høyre synes kosekunsten er helt ok, men må jo påpeke at det er nettopp denne markedet er egnet til å ivareta.

For et liberalt, markedsorientert parti som Frp blir dette derfor en kortslutning som ikke kan ha andre begrunnelser enn at motivet i utgangspunktet har vært å fri til en velgergruppe som føler seg forfordelt. I dette bildet blir identifiseringen av fiendebildet, ”eliten”, et viktig virkemiddel.


Tar ikke hensyn til hva folk vil ha

I diskusjonen om statens rolle i forhold til kulturlivet savner Høyre også en diskusjon om hva som er statens kjerneoppgaver. Høyre, som et konservativt parti, vil påpeke at visse institusjoner, eksempelvis rettsvesen og forsvar, må være på plass i ethvert samfunn. Dette gjelder også i kulturpolitisk sammenheng. Er det tenkelig eksempelvis ikke å ha et nasjonalbibliotek, eller nasjonale museumsinstitusjoner? Denne infallsvinkelen er totalt fraværende i Frps politikk, for Høyre er den sentral.

I mine øyne blir altså den viktigste kritikken mot Frps kulturpolitikk at den ikke ivaretar det kulturlivet enkeltmenneskene i vårt samfunn naturlig vil etterspørre, og at den fremstår som ideologisk inkonsekvent.

Fremskrittspartiet later først og fremst til å bruke kulturpolitikken instrumentelt som et redskap for å bygge opp de fiendebilder til innvandrere og sosial elite populistisk propaganda trenger for å nå frem.

Dette vil Høyre ta avstand fra. Høyre ønsker en kulturpolitikk båret frem av et genuint ønske om å gjøre norsk kulturliv bedre.

Olemic Thommesen er stortingsrepresentant for Høyre og er medlem av Familie- og kulturkomiteen. Artikkelen er opprinnelig publisert på Minerva.as og er gjengitt med tillatelse.