Opera i Nord-Norge satt 30 år tilbake
INNLEGG: - Er selvfinansierte konserter i Kina og Japan til kroner 3 millioner per stykk, forstandig bruk av midler tildelt vår landsdel, spør Knut Skog i dette innlegget i NOSO-debatten.
Tirsdag 22.2 har musikkprodusent Anders Eriksson i Festspillene i Nord-Norge en kritisk og velbegrunnet betraktning angående Nord-Norsk Opera og Symfoniorkester (NOSO). Jeg deler hans synspunkter. Selv har jeg brukt det meste av min fritid fra jeg kom til byen i 1973, på å få aksept for at vi i vår by måtte kunne ha et orkester med arbeidsplasser for utøvende musikere i den klassiske genre. Med et Musikkonservatorium i byen var dette både en motiverende og opplærende forutsetning for musikkstudenter.
Les Anders Erikssons innlegg: Slagside for symfonisk flaggskip i nord
Jeg har i mitt historiske arkiv brev til Stiftelsen Tromsø Kammerorkester, datert 1982, fra Det kongelige kultur- og vitenskapsdepartement. Brevet viser forståelse for behovet, men beklager at man ikke kan støtte tiltaket. Midt på 80-tallet fikk orkestertanken offentlig støtte og Tromsø Byorkester ble omgjort til stiftelsen Tromsø Symfoniorkester med statlig og kommunalt oppnevnt styre. Tross gjentatte løfter fra forskjellige regjeringer fikk en imidlertid ikke de midler som var tilstrekkelig for oppbyggingen av et fast ensemble av moderat Wienerklassisk format.
Flyttet til Bodø
I 2008 fikk man så endelig en budsjettmessig økning. Det skal Trond Giske ha ære for. Den pris man imidlertid måtte betale var å se byens kompetanse angående bruken av midlene forsvinne, og det nære samarbeid med Konservatoriet opphørte. Den kunstneriske og administrative forvaltning skjer nå i Bodø. Anders Eriksson artikkel viser klart hvordan dette gjøres. Er selvfinansierte konserter i Kina og Japan til kroner 3 millioner per stykk, forstandig bruk av midler tildelt vår landsdel? Er vår vidstrakte landsdel så vel forsynt med klassisk orkestermusikk at det ikke lenger er behov for symfoniske konserter og tilstelninger i samarbeid lokale krefter?
Les Christian Lindbergs innlegg: NOSO-skuta på rett kjøl
Opera i nord
I januar 1984 ble Tromsø Kulturhus, (med hydraulisk styrt orkestergrav), innviet. Tromsø Byorkester åpnet huset med Arvid Fladmo som dirigent og Eva Knardahl som solist i Griegs A-moll konsert. Det første symfoniske verk som lød i storsalen var overtyren til Wagners ”Mestersangerne i Nürnberg”. Senere på våren ble operetten Den Glade Enke kjørt for syv fulle hus.
I årene som fulgte har byen fått oppleve 16 fullsceniske opera- oppsetninger, 15 i samarbeid med Den Norske Opera, og en i samarbeid med Operaen i Kristiansund. Dette samarbeid ble lokalt ivaretatt i perioden frem til 1990 av en kontaktgruppe bestående av fylkesmusikkleder Judith Rommuld, Randi Nerdrum og undertegnede. Med bakgrunn denne aktivitet ble først Tromsø Opera stiftet i 1990. Deretter, i tilknytning til vedtaket om Bjørvika-operaen, gav myndighetene oss sterke signaler om operaformidling utenfor Oslo i form av regionale operaselskap. I Tromsø dannet vi derfor i 2002 stiftelsen Opera Nord som fikk status som regional opera. I 2009 hadde Opera Nord tre produksjoner for åtte fulle hus. Av resterende driftsmidler det året ble kr. 1 million overført til NOSO.
Beklagelig utvikling
Da NOSO ble stiftet ble opera i siste fase lagt til som et haleheng. Krav til operakompetanse hos ledelsen var fraværende. Høsten 2010 ansatte man operasjef, men valgte et helt ubeskrevet blad fremfor en toppkvalifisert søker med omfattende kunstnerisk karriere bak seg. Siden har sceniske fremførelser av kjente operaer i Tromsø og resten av landsdelen forsvunnet.
Det er med bitterhet og beklagelse jeg konstaterer at all innsats for opera i vår landsdel har vært forgjeves. Det startet i Narvik alt på 50-tallet, med organist Trond Nedberg som primus motor. Der fremførte man blant annet Donizettis “Don Pasquale”. Glemt er alt det arbeid som skjedde i nært samarbeid med Den Norske Opera fra tidlig på 60-tallet og som ga lokalmiljøene betydelig kompetanse i denne meget krevende genre av scenekunsten. Når denne nå skal ivaretas av NOSO, en organisasjon uten erfaring og uten kompetanse på området, må vi altså vente tålmodig til organisasjonen har fått de nødvendige år til å bygge seg opp kunstnerisk, organisasjonsmessig og økonomisk.
NOSOs ledelse har skylt barnet ut med badevannet. Et enormt sløseri, spør du meg.