Kina må utfordres
INNLEGG: Hvis det Lu Xiaobo står for er uviktig, irrasjonelt og feil ville nok kinesiske myndigheter ikke tatt seg bryet med å intervenere, skriver Rolf-Erik Nystrøm fra Cosmic Wind.

I noe norsk media (bl.a. også på Ballade.no) har man kunnet finne en kommentar fra en norsk kunstner som omhandler at fredsprisen ødelegger arbeidet "vi/han gjør for å fremme samarbeid med Kina". Undertegnede er nevnt i artikkelen, og finner det nødvendig å kommentere mitt syn i korthet.

Cosmic Wind-prosjektet, som undertegnete med Poing var en vesentlig del av, fikk én konsert avlyst, men hadde over 10 konserter med foredrag og studiosessions både før og etter den avlyste konserten i flere byer i Kina.


Har ødelagt sin egen kultur
Etter å ha turnert store deler av Kina åtte ganger siden 2004, på alt fra universiteter, klubber, konserthus, festivaler, ambassader, offisielle og underground arrangementer innen så å si alle musikalske uttrykk, har undertegnete et forhold og en viss forståelse av landet. Men likevel kan man, uten å ha gjort dette, ha en forståelse av at Kina trenger og må bli utfordret, som enhver annen stat eller person, på sine standpunkter og holdninger.

At man kan ha mye å lære av Kina er utenfor enhver tvil, men ikke nødvendigvis ved å ta etter eller forstå det som om Kina har rett i sine handlinger. Ikke noe land har historisk sett destruert sin egen kultur under maktskifter slik Kina har. Og som Expo i Shanghai er et godt eksempel på: stort og nytt kan bety tomt, menings- og innholdsløst.

Hovedpoenget mitt er at Kina med sin enorme mengde historie og kultur likevel oftest framstår som overfladisk og uten dybde i større grad enn andre land. Ikke dermed sagt at ikke det er mulig å nå frem med uttrykk og holdninger som utfordrer enhvers ståsteder og oppfatninger, noe som jeg ser på som kunstens hovedoppgave, men det skjer sjelden at de utfordres.


Er ikke likegyldige
Når man presenterer noe musikalsk fra en scene er det det samme som å fortelle en historie. Noen skal være til ren forlystelse, mens andre skal være til utfordring, opplysning og selvransakelse. Og jeg er en klar tilhenger av det siste. Kina totalforbyr YouTube og Facebook, og tar ikke lett på kritikk av eget system. Noe som fredsprisvinneren, som en av millioner andre, har måttet føle på kroppen. Som besøkende i Kina merker man det best på den unnvikende holdningen de fleste har til å kommentere fravikende holdninger til myndighetenes, særlig i offisielle fora og møter.

Det at vårt prosjekt fikk en konsert avlyst vitner om at kinesiske myndigheter ikke er likegyldige til fredsprisvinneren, og føler seg kritisert nok til å ta affære. Hvis det Lu Xiaobo står for er uviktig, irrasjonelt og feil ville nok kinesiske myndigheter ikke tatt seg bryet med å intervenere med faren for mer negativ oppmerksomhet tilstede.