Terje Kvam: Å formidla ein bodskap
INTERVJU: Oslo Domkor feirer sitt 25 års jubileum denne hausten, og korets dirigent frå byrjinga, Terje Kvam, fortel her om høgdepunkt og utfordringar, samt om si eiga, djupe interesse for vokalmusikk. - I Bachs tid hadde de store musikkbudsjetter i kirken. I kirken i dag er det dessverre mange som mener at det ville være Gud mest behagelig om all kirkemusikk skjer frivillig, seier Kvam i dette intervjuet.

Av Ida Habbestad

Under oppveksten i India fekk Terje Kvam ei gamal plate med Händels ”Messias” i hende. Han vart uendeleg fascinert, og fekk låna eit klaveruttog av ein wallisisk lege. Dette skreiv han av, tone for tone, i eit sterkt ynskje om å eiga notematerialet. Notar var nemleg ikkje å få fatt på.

Det er denne episoden Kvam tek utgangspunkt i når han skal fortelja kva som har fått han til å via heile sitt vaksne liv til vokalmusikk og kordireksjon. Gjennom den vidare beretninga – om faren Hjalmar som introduserte han for pianoet og for Schubert og lied-tradisjonenen, og om den vidare utdanning på klaver og orgel i London og Oslo – teiknar det seg etterkvart eit bilete av kva som er aller mest viktig for Kvam: Å formidla ein bodskap.

- Jeg er fascinert av hvordan tekst kan formidles gjennom musikk, og denne fascinasjonen har bare har blitt sterkere med årene; tanken om at det finnes et åndelig innhold som bare musikken kan formidle, forklarer dirigenten.

- Jeg jobber mye overfor sangerne for å få dem til å begripe hvor viktig teksten er. Vi kaller det vokalmusikk, men det burde jo hete konsonantmusikk! Dietrich Fishcer-Dieskau revolusjonerte i sin tid lied-interpretasjonen; hos ham er det ikke en stavelse eller konsonant som ikke blir formet ut fra det tekstlige og emosjonelle innholdet. Det er noe tilsvarende jeg ønsker å gjøre i koret. Selv om det er vanskeligere med 40-50 personer, er det ikke umulig, og i korets beste øyeblikk har vi kunnet improvisere tekstlige nyanser – for alle har hatt en forståelse for hvordan vi jobber. Slike øyeblikk lever jeg for!

Koralen som krysningspunkt

Det religiøse aspektet er sentralt for Kvam si musikalske verksemd. Men sjølv opplever han beteikninga ’religiøs’ som innsnevrande. Somme kallar det noko åndeleg eller spirituelt, somme kallar det Gud, andre har andre ord – men det handlar om å komma i kontakt med det store mysteriet som livet er, fortel han.

For Kvam ligg eit svar i kyrkjemusikken, og eg bed han komma med eit døme på verk der dette åndelege vert formidla?

- Bach-koralene er et gode eksempler! Der har du satser hvor koret synger strofisk en enkeltmelodi, og hvor alle synger teksten samtidig. Det blir på en måte en åndelig lied. Koralene er plassert slik at de alltid er på krysningspunkter, som prismer; med dem stopper handlingen i pasjonen opp og gjennomlyses. Bach selv hadde et dypt forhold til teksten. Det er ikke en eneste setning og stavelse som er tilfeldig hos Bach.

Til kjeldene!

Oslo Domkor har levd like lenge i Oslo Domkirke som Terje Kvam. 15. september 1982 tiltredde han stillinga, og det nystarta domkoret deltok ved si første høgmesse 3-4 dager seinare. Dei første 7-8 månadene hadde koret heile sju konsertar med høgst ulike program. Standarden var satt – og må seiast å vera beteiknande for den vidare verksemda. I dag er koret ein institusjon i norsk kulturliv, med sentrale oppgåver ved kongelege og statlege storhende samt i krisesituasjonar eller ved andre markeringar. Og korlivet i domkyrkja omfattar ungdomskor, guttekor, samt mannskoret Consortium Vocale i tillegg til hovudkoret.

Av høgdepunkt frå dei 25 åra, trekkjer Kvam mellom anna fram innspelinga av Beethovens ”Missa solemnis” frå 1987. Som den første versjonen på verdsbasis utført med originalinstrument, vart dette ei referanseinnspeling. Frå nyare tid kan nemnast framføringane av Matteuspasjonen av Trond Kverno – på Island, i Trondheim og i New York – og i fjor var C-mollmessa og Requiem i feiringa av Mozart-jubileet mellom storhendingane.

Men der har òg vore utfordringar, fortel Kvam.

- Målet var å etablere et virkelig godt kor i løpet av de første fem årene og gjennom de neste fem å få til et delvis betalt kor. Det første målet greide jeg i løpet av et år. Men det andre har jeg ennå ikke helt fått til. Koret får betalt for gustjenestesang i høytidene – til jul, påske og pinse, men jeg arbeider med at all gudstjenestesang skal bli betalt.

- Gudstjenestesangen er ikke noen vanlig forsangertjeneste hos oss. Det er korsang hver eneste gang, og i jubileumssesongen har vi begynt et større prosjekt, ”Ad fontes!”, der vi vil tilbake til kildene – til tiden der musikk var en sentral del av gudstjenesten. Vi fremfører hele Bach-kantater med musikere – det er krevende og fryktelig morsomt. Målet er å få tusen besøkende på hver kantategudstjeneste!

- I tillegg har vi ambisjoner om serier med motetter av Mendelssohn, Schütz, Brahms, Schein, Nystedt, Hovland, Kverno og andre. Og jeg ønsker å bestille verk av kontemporære komponister. Gudstjenesten skal være et musikalsk verksted, det er målet mitt. Da er det viktig å holde et høyt nivå, det trengs forutsigbarhet og kvalitetssikring. Det krever satsing også økonomisk, ikke minst fra kirkens side.

Til Guds behag?

Men når det kjem til dei pekuniære spørsmåla har ikkje kyrkja nødvendigvis forstått viktigheten av dette, meiner Kvam – på same måte som det statlege kanskje ikkje endå har forstått betydninga av eit profesjonelt vokalensemble.

- I Bachs tid hadde de store musikkbudsjetter i kirken. Bach skrev nærmere 300 kantater; musikk til hver eneste søndag gjennom flere årganger, og hver søndag var det betalte musikere og korsangere ved gudstjenesten. Uten en skikkelig pott til musikk på kirkens budsjett hadde vi ikke hadde noen av disse verkene.

- Det er mange som er interesserte i å synge i kor i dag, og det er viktig. Men i Norge er det fremdeles slik at ”orkester er seriøst”, ”kor er sosialt”. Det gjenstår mye før man får den samme form for respekt for profesjonelt arbeid når man synger i kor.

- I diskusjonen om et profesjonelt vokalensemble er man jo snar om å mele sin egen kake. Men det er jo interessant at i de aller fleste andre europeiske land har man ved siden av operakorene to institusjoner hvor man har knyttet profesjonelle grupper til seg. Den ene er kringkastingen, den andre er katedralene. I de fleste nordiske landene har man radiokor, og de aller fleste større katedraler har betalte korsangere, seier han.

- Når folk kommer på operaen, venter de profesjonelle resultat. Går du i Nationaltheatret eller i konserthuset, er det det samme. Også i Oslo Domkirke forventes den samme form for topp kvalitet. Men for hver konsertbillett i operaen har staten sponset i alle fall et beløp som tilsvarer billettprisen, mens vi er heldige hvis vår bevilgning tilsvarer 10-15 kr pr billett. Slik sett kan vi bare ikke konkurrere.

- Men her igjen må det også vilje til hos de kirkelige lederne. I kirken er det dessverre mange som mener at det ville være Gud mest behagelig om all kirkemusikk skjer frivillig. Skal man ha en kvalitet som vi snakker om her, går ikke det. Jeg har henvendt meg til det offentlige flere ganger for å få til noe, og de har spurt: Hvor er kirken i dette? Da har jeg, litt beskjemmet, måtte innse at det har vært få i kirken som har vært ordentlig interesserte.

Ei indre utvikling

I tillegg til det omtalte Ad Fontes! er det i jubileumssesongen Mendelssohn sitt ”Paulus” og Monteverdi sin ”Mariavesper” som står på programmet. Monteverdi-verket vert framført på originalinstrument, med Rolf Lislevand i spissen, som har med ei med ei rekkje instrumentalistar som skal fargeleggja det karakteristiske for tida.

Men først ut er altså Paulus, som naturleg nok vert framført i Paulus kirke, 27. og 28. oktober. Kva er det ved Mendelssohn sitt oratorium som gjer at det er aktuelt i dag?

- Paulus er for mange er en erkeapostel som står for det konservative innenfor kristendommen, men han er også mye mer, svarer Kvam.

- Paulus var med på steiningen av Stefanus, den første martyr, før han ble overmannet av et syn, og ble kristen. Mot slutten av livet trues han selv med å bli steinet, av de samme kreftene som han selv en gang var en del av. Det fascinerende med historien er denne overgangen, hva som skjer med mennesket indre sett, og Mendelssohn maler dette ut i satser for kor og solister på en fantastisk måte.

- Der er vi tilbake ved dette dypere åndelige innholdet i ordene som ikke kan formidles uten at musikk og tone er med som er det viktigste. Ordet er mye mer enn det kognitive – det er også det emosjonelle og kosmiske. Vi snakker om Luthers kirke som ordets kirke, men jeg mener den har blitt talens kirke. Luther selv sier at oppstandelsen ikke kan formidles med korte ord – den må synges. Der har du kjernen i det jeg holder på med. For meg er det en slags musikalsk trosbekjennelse.