Selvtillit eller selv-visualisering?
INNLEGG: At Norge er 100 % likestilt er en sannhet med modifikasjoner når det kommer til musikkbransjen, skriver musiker og komponist Gunhild Seim i en respons til Hanne Hukkelberg.

I et intervju i Ballade sier Hanne Hukkelberg at hun er lei av å snakke om kvinneandeler i norsk musikkbransje og stiller seg kritisk til om kvinner trenger kvinnelige forbilder eller om det er nok med mannlige forbilder.

Jeg er "kvinnelig artist", men er ikke, og har aldri vært, vokalist. Jeg er instrumentalmusiker og komponist. Jeg mener dette har veldig mye å si for min erfaring, som jeg tror er annerledes enn Hukkelbergs. En "kvinnelig artist", som også er vokalist, har et annet erfaringsgrunnlag enn en ren instrumentalmusiker.


Les Hukkelberg-intervjuet: - Må tro på seg selv!


Bedre, men ikke perfekt
Hvis man ikke synger, så er det å finne sin identitet som musiker og samtidig som kvinne, etter min erfaring, en ganske annerledes prosess. Kanskje er det derfor jeg reagerer på deler av Hukkelbergs formulering, fordi jeg ikke er vokalist?

Det er også mulig at forskjellen i holdning skyldes at hun er litt yngre enn meg, at hun har unngått å føle at det at det er et hinder at hun er kvinne, at hun har hatt flere kvinnelige kolleger å spille ball med, fordi ting endrer seg til det bedre. For heldigvis så gjør de det, uten at det er perfekt ennå.

Jeg kan si meg enig eller delvis enig med Hanne Hukkelberg i følgende:

- "Mye kan endres av kvinnene selv". Helt enig, bortsett fra i de tilfellene kvinnene ikke slipper til. Da kan de ikke endre så mye.

- "Jeg tror at det som stopper kvinner er deres egne tanker om hva de kan og ikke kan gjøre." - Delvis enig, men uenig i at dette bare handler om selvtillit. Jeg ville heller kalt det selv-visualisering. Det handler om å kunne se det for seg som et naturlig bilde.


Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook


Visualisering
Det å ha tro på seg selv og det å ha forbilder, er som høna og egget. Jeg hadde selv problemer med overgangen fra musikkstudent til å tro på meg selv som profesjonell musiker. Jeg hadde gått på konservatoriet, men i årevis følte jeg at jeg kom ikke dit jeg ville og at yngre gutter og menn kontinuerlig passerte meg karrieremessig. Ting stoppet opp eller tok lange omveier. Jeg lurte konstant på - "hvordan kan jeg tro mer på meg selv?"

Tanken slo meg etterhvert om det hadde hjulpet å holde mer på med visualisering - å ha noen kvinnelige rollemodeller. Som et eksperiment lette jeg opp kvinnelige forbilder. Jeg hadde allerede mange mannlige forbilder, men kvinnelige blåsere var ikke akkurat i toppen av nyhetsbildet på 90-tallet mens jeg studerte.

Jeg fant bilder av kvinnelige blåsere og hang opp på veggen i øverommet. Jeg fulgte med på websidene til kvinnelige blåsere. Mange var folk jeg aldri hadde hørt om, og ingen av dem var berømte. Det var nok mer snakk om visuelle forbilder enn rent musikalske. Men jeg følte det virket. En stund etter dette begynte jeg å satse og gjorde tydeligvis ting mer målrettet, så jeg ble musiker til slutt. '

Jeg tror ikke sammenhengen var helt tilfeldig.


Les også: En artist er en artist



Likestilt? Tja...
Jeg er uenig med Hanne Hukkelberg når hun sier: "det er ikke snakk om diskriminering eller utestenging". Fordi, som hun sier, vi lever i et av verdens mest likestilte samfunn. Ja, "samfunnet" driver nok ikke lenger noen bevisst utestengelse av kvinnen, men det er noen ubevisste mekanismer, samt noen enkeltpersoner, som fortsatt får kvinner til å stille spørsmål ved om de kan ha musikalske karrierer.

Det får unge kvinner til å gi opp karrierer som instrumentalister og bli singer-songwritere i stedet fordi de ser en større sjanse til å lykkes som det. Noen kvinnelige instrumentalmusikere jeg kjenner fra min generasjon, har fått det enklere ved å flytte til utlandet, og jeg er skeptisk til at vi gang på gang skal dra det trumfkortet frem at vi lever i et av verdens mest likestilte land.

Det er en sannhet med modifikasjoner i den norske musikkbransjen.


Les også: Kjønnsligning? Nei takk!


Min erfaring med dette tror jeg ikke har så mye med likestilling å gjøre som med det faktum at vi er få mennesker her i landet. Vi har ikke storbyer, vi bor på landsbygda i verden, og vi har en basisholdning som fremelsker likhet mellom folk. Du skal ikke være så spesiell. Men hvis du er kvinnelig instrumentalist så er du fortsatt ganske spesiell.

Å innta offerrollen har liten hensikt, helt enig med Hanne Hukkelberg i det. Men jeg syns ikke vi har kommet dit ennå at det er nok å bare si "ta deg sammen".


Følg Ballade på Twitter


Kvinnelig Deadmau5?
Jeg kjenner en ung jente som leker med tanken på å bli artist. Hun er faktisk vokalist i et band, og klarer seg fint som det, men hun har mange kunstneriske talenter og ser ikke noen fremtid som vokalist.

Jeg tror de fleste av hennes kunstneriske forbilder er mannlige. For en stund siden overrasket hun meg likevel med å uttrykke usikkerhet over hvor hun var på vei. Hun spurte meg om jeg trodde hun kunne bli elektronikaartist av type Deadmau5.

"Ja, det tror jeg, hvis du jobber målrettet med det" svarte jeg.

"Men det er jo ingen kvinnelige elektronikaartister" sa hun. Jeg ble først overrasket over at en tøff ung jente som henne tenkte på det i 2012, men så kjente jeg jo tanken veldig godt igjen fra meg selv.

Jeg tenkte at det måtte jo finnes noen hun kunne bruke som forbilde, og begynte å søke på Google. Jeg fikk faktisk ingen gode søkeresultater, bortsett fra enkelte ukjente artister eller artister som kombinerte elektronika med vokal eller DJ-ing. Ikke noen av dem vi fant, tilfredsstilte jenta. Og med tanke på søkeresultatene klandrer jeg henne ikke. Jeg fant faktisk ingen som kunne sammenlignes med Deadmau5.

"Hva hvis Deadmau5 hadde vært en kvinne, hadde det fått deg til å bli mer optimist i forhold til din egen fremtid?", spurte jeg.

"Hvis Deadmau5 hadde vært en kvinne så hadde han aldri blitt berømt i utgangspunktet", svarte hun

"Ja, ok, men hvis han både var kvinne og like berømt, hvis du kan forestille deg det. Ville det fått deg til å tenke at du også kunne klare det samme?", spurte jeg.

Etter å ha tenkt litt på dette svarte hun "Ja, så klart".


Les også: Utkonkurrert på integritet


Flere kvinneforbilder
Konklusjonen min er: Når det gjelder behov for kvinnelige forbilder må det skilles mellom de to gruppene jeg har skissert opp, de som er vokalister på den ene siden, og de som gjør mer utradisjonelle valg på den andre siden.

Jeg mener at det er et stort udekket behov for kvinnelige forbilder hos den sistnevnte gruppen.


Gunhild Seim er komponist og musiker med trompet som instrument. Seim har bandet Time Jungle og driver plateselskapet Drollehålå.