Via Kabul: Musikkhjelpen kommer til byen
Det er ingen rette linjer i naturen, da blir det heller ikke rette linjer i musikken som springer ut av naturfolkenes kultur. Dette er med på å gjøre kirgisisk musikk, enten den spilles på den felelignende qyl qayaq eller på den luttlignende komuzen, til en utfordring for et utrent øre. Den som imidlertid tar seg tid til å lytte, er garantert spennende, nye musikkopplevelser. Første mulighet for Oslo-publikumet er kommende helg på Ultima-festivalen. Som en oppladning til denne konserten har Ballade gleden av å presentere en artikkel av journalist Tellef Øgrim, som selv nylig la ut på Silkeveien.

Av Tellef Øgrim, Kirgistan

- Sammenhengen mellom natur og selve musikken springer direkte ut av krigisernes nomadebakgrunn, men tanken om at den sterkt omskiftelige, og uforutsigbare rytmikken i kirgisisk musikk springer direkte ut av naturen selv, er min egen teori, og den kan vanskelig bevises. Det sier Theodore C. Levin, musikkforsker og rådgiver for Akmica, en stiftelse som har tatt mål av seg til å redde tradisjonsmusikken i sentralasia, det vil si landene mellom det Kaspiske hav og sentral-Kina.

Musikk og magi

Og Levin kjenner området meget godt, ikke minst gjennom sine studier av sibirsk strupesang.

Tidligere i høst tilbrakte jeg en dag sammen med ham i en kirgisisk jurt, en stor sammenleggbar filthytte, for å høre både komuz-ensembler og solo qyl qayaq framført i sitt rette element. Sammen skapte musikken, regnet som slo mot filtveggene, smaken av den feite nyslaktede sauen og lyden av unguttene som gallopperte forbi på sletta utenfor, inntrykk det skal bli vanskelig å glemme. Det to-strengede båndløse (dvs uten metallbåndene vi kjenner fra for eksempel gitaren) komuzen, brukes som akkompagnement for solo-sang, men like ofte i ensembler. Det magiske høydepunktet i jurten denne septemberdagen ble besørget av den såre raspende lyden fra den hestehår-strengede qyl qayaqen.

Mannen som spilte var engang en skolert fiolinist som bestemte seg for å vie sitt musikerliv til qyl qayaqen. Tydeligvis ikke først og fremst for å lete seg tilbake til mange hundre år gamle tradisjoner. For når han skulle svare på våre spørsmål ville han heller snakke om magi, tai chi og indiansk shamanisme slik Carlos Castaneda tolket (og brukte) den.

Da han hadde spilt ferdig, foreslo jeg for min sidemann at musikken minnet om moderne improvisasjonsmusikk. Kanskje var det en bekreftelse da han svarte "jeg hørte Jimi Hendrix".

Musikkviter med makt

Musikkforsker Levin vil imidlertid ikke uten videre bruke ordet improvisasjon i forbindelse med kirgisisk musikk.

- Vi må huske at musikken har et annet utgangspunkt. Siden det ikke er melodier eller for den saks skyld akkorder, som er utgangspunktet, men skildringer av natur, mennesker og stemninger, så blir det nødvendig å legge noe annet i ordet improvisasjon enn det vi er vant til.

Han innrømmer at han selv brukte lang tid på å venne seg til den uvante lyden av qyl qayaqens hestehår-strenger. Nå er han blitt vant til lyden og mer til. Levin sitter sentralt i vurderingen av hvilke musikere Akmica skal samarbeide med. I det sentralasiatiske musikklivet har amerikaneren Levin makt så det holder.

Når Akmica bestemmer seg for å åpne pengepungen vanker det lønn til musikere, stipendier til unge studenter og konsertturer i Europa og USA på de aller beste. Tanken er at turene til London, Oslo eller Boston skal bidra til å høyne musikktradisjonens anseelse i hjemlandet. Levin insisterer imidlertid på at han ikke flyr inn som en fjern, opphøyet dommer, men at han tvert imot er mer opptatt av å spørre.

- Vi spør dem (musikerne) hva de vil at vi skal gjøre, sier han.

Gode og dårlige nyheter

Likevel innrømmer han det potensielt problematiske i at det kommer forståsegpåere fra vesten for å intervenere i en tradisjon på andre siden av jordkloden.

For intervensjonen er der, og den er ikke vanskelig å få øye på. Blant annet er det tydelig at russernes tukling med kirgisisk musikk, både før og etter at landet ble sovjetrepublikk, av Akmica blir oppfattet som skadelig for de gamle tradisjonene. Men hvordan skille mellom god og dårlig innovasjon? Hvis man anerkjenner at tradisjonsmusikk også forandres og fornyes, hvordan da skille mellom god og dårlig fornyelse?

- Dette er kjennerens rolle, svarer Levin. Man må kombinere sin smak, som springer ut av dyp kjennskap til tradisjonen, med prøving og feiling.

Men hva er så denne tradisjonen? Når er den god, og når er den dårlig? Levin er overbevist om at det er mulig å utøve god smak innen tradisjonsmusikken, også i et posttradisjons-samfunn der smak er offer for det frie individets estetiske valg. Men noe enkelt spørsmål innrømmer han at det ikke er. Han viser til den franske filosofen René Daumal som definerte tradisjon som den måten med hvilken et samfunn prøver å nå sine høyeste mål.

- Tradisjonen skal utvikle det beste et samfunn kan overlevere til kommende generasjoner, sier Levin.

Flere instrumenter ble modifisert under sovjettiden. Noen nye kom til. Et eksempel er bass-komuzen, en slags komuz-orkestrenes bass-gitar. Levin tror at den kommer til å dø ut, og han kommer ikke til å savne den. Samtidig er det ikke alle produktene av russisk påvirkning som erklæres døde og maktesløse.

Under Ultimafestivalens avslutningskonsert kommende søndag ("Store stemmer fra Sentral-Asia") og også under en rekke skolekonserter i Oslo, står ensemblet Tengir Too, ledet av Nurlanbek Nyshanov, sentralt. Dette til tross for at ensemblet i seg selv representerer et brudd med tidligere tider da instrumentene opptrådte hver for seg, eventuelt kun sammen med musikerens sang. Men er dette vulgær russisk manipulasjon med gamle tradisjoner eller kreativ nyskapning? Du får dømme selv, etter søndagens konsert der det serveres både nomademusikk fra Kirgisistan, klassisk Tadsjikisk og Usbekisk musikk og religiøs transedans fra Badaksjan.

Dette intervjuet er skrevet spesielt for Ballade, og er kommet til etter et initiativ fra Ultima, som i september sendte to norske journalister ut på en musikalsk reise gjennom Sentral-Asia.