Frøken Julie - for siste gang
Antonio Bibalos opera "Frøken Julie" har allerede blitt oppført fire ganger under årets Ultima-festival. Ballades utsendte, Vikram Odedra Kilmannskog, så tirsdagens forestilling av Strindberg-dramaet, og drodler her fritt rundt menneskers møte med kjærligheten og ordene. Forestillingen, som har mezzo sopranen Anna Einarsson i hovedrollen som Julia og tenoren Nils Harald Sødal i rollen som Jean, fremføres for siste gang på kunsthøgskolen i dag.

Av Vikram Odedra Kolmannskog

"Sammen" betyr som regel "ved siden av", eller kanskje enda verre; "over" eller "under". Mens Julie faller, klatrer Jean. To mennesker møtes i kjærligheten, håper og tror vi. Men maktkampen - selvoppholdelsesdriften - fortsetter inntil selvet forsøker å omfatte "den andre". Det er livsfarlig og kan ende med selvmord. For noen dager siden svevet en liten hvit fjær ned fra en overskyet himmel - og landet i en sølepytt. Jeg tråkket på den.

"Det var en ganske så tradisjonell historie," sier min far. Jeg har tatt foreldrene ut av hjemmet. Vi dro til Kunsthøyskolen etter en middag der min far, professoren, snakket latin om maten. Moren min ville klatre i fjell og kom til Norge. Planen var å fortsette til New Zealand. 30 år senere er hun her fremdeles. Kjærlighet som har krysset grenser. Som kunst. "Og størst av alt er kjærligheten." De har levd sammen lenge nå (jeg og min bror har flyttet hjemmefra så det er i alle fall ikke vår skyld), og de har vel funnet en måte å leve sammen på.

"We have all the time in the world"

"Jeg" kan finne forløsning, men samtidig er det ingen annen situasjon der "jeget" er i sterkere forsvarsposisjon enn i et kjærlighetsforhold. Man er sårbar. Tidligere på dagen hadde jeg en krangel med min kjæreste. "Jeg" ble frustrert og sint. Egentlig husker jeg ikke hva krangelen gikk ut på. Sannsynligvis noe ganske trivielt, men hatet var voldsomt. Du hater ingen mer enn den du elsker.

Vi vil slå og vi vil bli slått. I krig er ikke alt lov...

I tillegg skal man møtes med ord. Meningsløse tegn/lyder som settes sammen til utilstrekkelige ord. Vi snakker over og under og rundt hverandre. Vi elsker i ord. Selv sex blir språkliggjort i vårt samfunn. Hvor kan man møtes uten ordene? Jean og Julie synger teksten til hverandre. Enkelte setninger synges ikke, men uttales som i vanlig talespråk: platt, utilstrekkelig, skittent. Estetikk ligger mellom sansene og idéene. Det gode må også være vakkert; i et bilde, i språk, i livsstil og forhold. Min væren overfor andre tar også en form. Jazz er som en samtale der alle kommer til orde.

"What a wonderful world"

En venn av meg har tegnet opp en sirkel. Det er en modell jeg ennå ikke har forkastet. Man kan innlemme stadig mer i "seg selv". Kjærligheten er den grenseløse innhegningen. I første rekke forsøker jeg å innlemme min kjæreste. Og forsøket er i seg selv en del av frigjøringen fra illusjonen.