Utvandret splatterfolk: Thinguma*jigSaw - (awakeinwhitechapel)
PLATEOMTALE: - Med basis i banjo og sag skaper Thinguma*jigSaw noe de selv har døpt som ”splatterfolk”, det vil si anglo/amerikansk folkmusikk med hint av moderne komposisjon, pop og elementer av skrekkfilm. Med tekster om lik, syfilis og fylt opp av gammeltestamentiske bilder byr de opp til nattadans med et skjelmsk flir og fordrukkent blikk, skriver Ballades anmelder om ukens utvalgte plate her på Ballade.

Av Bjørn Hammershaug

Den stadig ekspanderende nyfolk-scenen i USA og Storbritannia de siste årene har egentlig hatt få avleggere her i Norge. Nyfolk i Norge er helst ensbetydende med unge folkemusikere som ikke beveger seg altfor langt unna sine forfedres bunadsskjørt, og skoddene virker fremdeles tette mellom folkemusikken og andre uttrykk – dog med en viss glidning den senere tiden. En av årsakene til de dette kan være at vi her i Norge ikke har hatt en sterk folk-revival tidligere, det har ikke akkurat flommet over av progressive forbilder, og for unge artister er folkemusikk kanskje fremdeles forbundet med noe fremmed akademisk, bondsk eller uhipt. Vekk med fela, og frem med el.gitaren!

I England og USA har vi sett en mye større fremvekst av nyfolkere langt utenfor den brede sti de senere årene. Artistene her trenger bare å skue en generasjon tilbake for å finne forbilder som foredlet musikk allerede innsamlet og arkivert av for eksempel Harry Smith (Anthology of American Folk Music) og Alan Lomax. Grunnlaget ble dermed lagt tidlig, og på 60-tallet blomstret det frem en rekke nyskapende artister som blandet dette materialet inn i samtiden, sammen med psykedelia, avant garde og østlig inspirasjon. Mange har gått i sporene etter John Fahey og Robbie Basho, Incredible String Band og Fairport Convention, og den såkalte ”freak-folken” minner om at banjo og fele har et vidt bruksområde, og at Dock Boggs og Pink Floyd kan være to helt likestilte forbilder – poenget er altså ikke å skape folkemusikk per se, men å gjøre noe nytt og annerledes med utgangspunkt i å revitalisere forgagne skikker.

Norsk/irske Thinguma*jigSaw føyer seg lett inn i denne tradisjonen, og det er akkurat denne omfavnelsen av diverse uttrykk den amerikanske sangeren Mike ”Sport” Murphy tar utgangspunkt i med sine liner notes: John Jacob Niles (folksangeren med den snåle tenoren, sist hørt i Harmony Korines film ”Mr. Lonely”), Dock Boggs, den surrealistiske filmskaperen Joseph Cornell, Lewis Carroll, John Fahey, Philip Glass nevnes alle som del av Thinguma*jigSaws univers.

Det norske bandet har tilhold i Irland, og har på kort tid blitt en integrert del av den britiske nyfolk-scenen. Det har kommet oss her hjemme også til gode, og duoen har tatt med seg en rekke venner og kjente over på diverse musikalske aftener det siste året (blant andre Cian Nugent, Peter Delaney, George Worrall). De har for øvrig spilt med blant andre Pantaleimon, United Bible Studies, Larkin Grimm, Samara Lubelski og Sharron Krauss – alle helt sentrale navn innen moderne britisk og amerikansk folk.

Thinguma*jigSaw gjemmer seg bak gåter. Selve bandnavnet er en portmanteau, et sammenslått nyord. Duoen lyder de merkelige navn Little Myth Epiphanymph og The Severed Headmaster/Seth Horatio Buncombe, skjønt sistnevnte ligner veldig på den ene halvdelen av Alpine Those Myriads, og låttitlene bærer navn som My Blood Giggles og Jumping Jock Flesh.

Bak mystikken skjuler det seg derimot musikk som er både forførerisk og lett fordøyelig. Med basis i banjo og sag skaper Thinguma*jigSaw noe de selv har døpt som ”splatterfolk”, det vil si anglo/amerikansk folkmusikk med hint av moderne komposisjon, pop og elementer av skrekkfilm. Med tekster om lik, syfilis og gammeltestamentiske bilder byr de opp til nattadans med et skjelmsk flir og fordrukkent blikk. Mindre olme enn Woven Hand og mindre teatralske og mer folkelige enn Xiu Xiu, og våre venner har tydeligvis en nær mentor i Daniel Johnston. Den fantastiske amerikanske artisten som kombinerer mental ubalanse, Beatles og lo-fi popslagere har mye til felles med både Thingumas meloditeft og vokalbruk, og ikke overraskende er den eneste coverlåten her en versjon av hans Walking the Cow.

De 12 øvrige låtene er korte, og hele platen er unnagjort på en god halvtime. Thinguma*jigSaw rekker over mye i løpet av denne tiden, og etterlater heller oss lyttere med trang om å høre mer. Det anbefales dermed å oppleve dette bandet live. De driver med autentisk livespilling, og kan raskt være å finne på et gulv nær deg. Pass deg for kjellerlemmen og kast deg ut i sakte beinrangeldans.

Thinguma*jigSaw spiller på club:Larm i Oslo den 22. februar.

Thinguma*jigsaw - (awakeinwhitechapel) (Deserted Village)

Personell:
Little Myth Epiphanymph (Martha Redivivus): fløyte, sag, melodica, klokkespill, banjo, vokal
The Severed Headmaster (Seth Horatio Buncombe): banjo, vokal