- Fest for Norge!
I kveld åpner Oslofilharmonien årets Ultimafestival med komposisjoner av Ragnhild Berstad og Olav Anton Thommessen samt etterkrigstidens store nestor Pierre Boulez. Morgenbladets Magnus Andersson låner sin stemme til Ballade under Ultima, igjennom en serie artikler vil han sette kritisk søkelys på festivalen. I denne innledende kommentaren priser han Ultimas nasjonale betydning opp i skyene, samtidig som han setter spørsmålstegn ved hva Ultima har å komme med for det internasjonale samtidsmusikklivet: - Ultimafestivalen pretenderer til å bli en bredere festival, ikke i en publikumsmessig forstand, men hva gjelder uttrykksformer. Kan det være at noe av Ultimas spiss har forsvunnet i disse bestrebelsene? spør Andersson.

Av Magnus Andersson

Den nasjonale betydningen av Ultimafestivalen kan ikke overvurderes. I løpet av noen uker – i år rekordlange 18 dager – samles Norge til en feiring om samtidsmusikken, som med sitt omfang og sin publikumstilslutning er av stort internasjonalt format.

Årets viktigste - i Norge
Bak Ultima står de aller viktigste nasjonale musikkinstitusjonene, noen regionale samt de viktigste institusjonene i Oslo. Dessuten har festivalen en selvfølgelig status som årets viktigste samtidsmusikkhendelse, hvilket gjør at den tiltrekker seg eliten av norske utøvere og ensemble, så som Cikada, Oslofilharmonien, Rolf-Erik Nystrøm, Rolf Borch, asamisimasa, Den Norske Opera, for bare å nevne noen få.

Festivalen er en unik presentasjon av norsk og internasjonal musikk, som ved å være så konsentrert gir publikum en mulighet til å oppdage forbindelser mellom komponister som ellers forsvinner i den konsert som står isolert i tid. Ultima gir også brede og viktige presentasjoner av komponister, hvor festivalkomponisten er den viktigste av disse.

I år er det Luca Francesconi, og det er bare å løfte på hatten for Ultimas kunstneriske ledelse for at de har fått det til. Dessuten kan vi gratulere den norske musikkoffentligheten for muligheten de har å bli kjent med en slik storhet på nært hold.

Summa summarum er Ultimas betydning for norsk musikkliv så stor, at hvert års festival setter dagsordenen for mye av det kommende årets diskusjoner i samtidsmusikkmiljøet. Hva som spilles i år, vil gi utslag i debatter og komposisjoner. 2006 er også Ultimas første år som knutepunktinstitusjon, hvilket gir stabilitet og forutsigbarhet for festivalens fremtid – og det er en fremtid det er viktig å hegne om.

...men hva med utlandet?
Men hvilken rolle har så Ultima i et internasjonalt perspektiv?

Årets program er litt mindre tett en tidligere år, iallfall hva gjelder konserter, men den store forskjellen er i forhold til internasjonale gjestespill. Hvis Ultima ønsker å være et internasjonalt anliggende, holder ikke programmeringen mål.

Så vel konsentrasjonen som de store ensemblene trengs. Allerede forrige år hadde jeg svenske kollegaer som ikke så vitsen med å komme til festivalen, fordi de måtte bli så lenge for å få med seg nok til at det skulle være verd reisen. For oss som allerede befinner oss på Østlandet er det behagelig å slippe de skrekkelige øktene med mange daglige konserter, men dermed risikerer også festivalen å miste sitt potensial for tilreisende, og uten dette er det noe vesentlig som mangler ved festivalens dynamikk.

Norsk musikk i nytt lys
Det er også beklagelig at årets Ultima ikke har et like stort galleri av stjerner som de hadde noen år tilbake. Dette er nok en grunn til at tilreisende kan utebli, men enda viktigere er det å få norske verk spilt av de fremste i verden – ikke fordi de så skal blir helt frelste på norsk musikk, men for at vi skal få høre et løft av de norske komposisjonene, for at den norske musikken skal få fremstå med en glans den kanskje aldri hatt før, selv om de ledende i Norge har fremført musikken.

Ardittikvartettens arbeid kan i denne forbindelse sees som et forbilde, i det de presenterer noe av den internasjonale samtidsmusikkens viktigste verk samtidig som norske komposisjoner blir innflettet i programmet. Selv ville jeg ikke hatt den store respekt som jeg har for eksempelvis Ole Henrik Moe, hvis det ikke var for Ardittikvartettens utrolige fremførelse av hans stykke ”Vent”. Hvor mange andre norske verk er enda missforstått fordi de ikke har fått eksekutører som er modne for oppgaven?

Spiss eller bredde?
Ultimafestivalen pretenderer til å bli en bredere festival, ikke i en publikumsmessig forstand, men hva gjelder uttrykksformer. Kan det være at noe av Ultimas spiss har forsvunnet i disse bestrebelsene? Hvis Ultima skal ta nok et skritt videre er det nødvendig å være i verdenstopp på noen områder, og dette kommer ikke å oppnås gjennom en bredere festival.

Men nå er det fest, og ikke noe skulle glede meg mer enn om jeg var tvunget til å svelge mine forrige uttalelser. Jeg gleder meg særlig til Oslofilharmoniens åpningskonsert. Når landets viktigste orkester spiller samtidsmusikk og er inspirerte kan det ta fullstendig av (er de ikke inspirerte kan det lyde ganske provinsielt).

Jeg gleder meg til å høre serien med unge norske solister, jeg gleder meg til alle urfremføringene, jeg gleder meg til å se performancegruppen NING, som er en isolert norsk øy i forhold til sitt uttrykk som de fremfører så medrykkende. Jeg gleder meg til nok en konsert med Ardittikvartetten, verdens beste og kanskje mest produktive samtidsmusikkvartett.

Jeg gleder meg til opera, dans, sang, elektronikk, renseanlegg og jeg gleder meg til å høre den ikke-eksisterende stillheten i John Cages stille verk ”4’33’’”. Jeg gleder meg også til festivalen er over, til ettertanken trenger seg på, til å finne tilbake til min egen identitet som lytter, musikkelsker og kritiker.

Årets tema er “Music as memory”. Forfatteren Milan Kundera har sagt at hukommelsen er en form av glemsel. Ultima ryster lytteren, og kun gjennom å glemme, gjennom å miste noe kan lytteren nok en gang finne hva hun en gang var.

Men da er det ikke lenger hva det en gang var - det er blitt til noe annet.

La oss håpe at årets Ultimafestival ikke bare makter å problematisere hukommelsen – eller om det nå handlet om glemselen – i ord, men fremfor alt i klang.

La festen begynne!