Ingen erstatning
INNLEGG: Det foreslåtte musikkuniversitetet kan ikke tjene som en fullverdig erstatning for dagens utdanningsinsitusjoner i hovedstaden, på grunn av studentenes ulike utgangspunkter og formål, skriver student Ingvar Ørn Thrastarson i dette svaret til Magnus Mulligan.

I en artikkel fra 6. mai, foreslår Magnus Mulligan å fusjonere de tre institusjoner som tilbyr høyere utdanning innenfor musikk i hovedstaden i et større musikkuniversitet. Synspunktene er interessante, men han har utelatt viktige forutsetninger for at et slikt samarbeid skal fungere i praksis.

Først og fremst vil jeg si at også jeg anerkjenner Imvs (Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, red.anm) kritiske økonomiske situasjon. Men når det kommer til synet på hovedinstrument, må jeg nesten slutte meg til Erik Steinskogs synspunkt. Hva hovedinstrument angår, tror jeg sammenhengen mellom det å ha opplevd musikk fysisk og det å være en reflektert musikkviter er overvurdert, og jeg tror at hvorvidt slik undervisning vil tilføre studietiden en ny dimensjon, er veldig avhengig av studentenes formål med å studere ved Institutt for musikkvitenskap.

Jeg vil bruke meg selv som et eksempel på hvorfor jeg mener ideen din fungerer i teorien, men ikke i praksis. Da jeg ble tatt opp til bachelorprogrammet i musikkvitenskap høsten 2006 på bakgrunn av en opptaksprøve i klassisk sang, var jeg allerede da helt sikker på at det aldri ville bli aktuelt for meg å bli sanger av yrke. Helt siden 2. videregående har jeg derimot vært helt sikker på at det var musikkskribent jeg ville bli. Da jeg etter halvannet år hadde fullført de aller fleste obligatoriske emnene, utviklet det videre studieforløpet seg etterhvert til å dreie seg om en sjanger som for det blotte øyet/øret har svært lite til felles med den klassiske musikken jeg vanligvis utøver i kor; hip hop.

Sett fra et musikkvitenskaplig perspektiv, er dette et relativt nytt fagfelt, men ikke desto mindre interessant, og jeg er nå inne i min tredje semesteroppgave som behandler problemstillinger innenfor dette relativt nye fagfeltet. På et utøvende plan føler jeg på den annen side ingen som helst tilknytning til genren. Det ville derfor være helt utenkelig for meg å ta timer for å lære meg denne måten å synge/rappe på, og jeg tror heller ikke at dette ville tilføre studieutbyttet mitt noe som pensumlitteraturen innenfor populærmusikkvitenskap ikke allerede kan. Det samme gjelder for øvrig innenfor utøvende disiplinen jeg har erfaring med, klassisk sang, og dens forhold til de oppgaver jeg har skrevet om klassisk musikk.

Dette er selvsagt individuelt, og blant annet er det avhengig av utgangspunktet hver enkelt student for å studere musikkvitenskap. Når det er sagt, undres jeg over at Mulligan ikke har tatt høyde for de mange ulikhetene mellom populærmusikk og klassisk musikk som vitenskaplige disipliner, blant annet hva analytiske metoder angår. Jeg er dessuten av den oppfatning av at han graver sitt tenkte fusjonerte musikkuniversitets grav når han skriver i kommentarfeltet til sin artikkel at eneste løsning på det faktum at Steinskogs synspunkt strider mot sitt eget, er å enes om å være uenig.

I det store og det hele er vel poenget med motstridende meninger at de skal stimulere til diskusjon, og at en så skal komme frem til en løsning som alle parter er tjent med. For slik Mulligans forslag fremstår nå, kan ikke dette musikkuniversitetet tjene som en fullverdig erstatning for dagens musikkutdanningsinsitusjoner i hovedstaden, nettopp på grunn av studentenes ulike utgangspunkter og formål.

Ingvar Ørn Thrastarson er student ved Institutt for musikkvitenskap.