Usentimental klubbdød
Andy Inglis kom til Stavanger for å fortelle klubbeiere at de skal dø, og at det er helt greit. Ikke alle var enige.

Stavanger i september er friske greier. Ute kjemper tolv-fjorten ulike regnbyger og tre vindretninger om oppmerksomheten, og inne står Andy Ingliss og ramser opp de mange grunnene han har for å kunne si “musikkscenen er helt fucked! Vi trenger hjelp!”.


Ikke cola, akkurat
Inglis’ presentasjon er en del av Nordic Music Week (NMW). Da Stavanger var europeisk kulturhovedstad i 2008, var det en stund tenkt at by:Larm skulle legges hit det året. Men så ble 2008 i stedet det året bransjefestivalen flyttet til Oslo.

- Da tenkte vi at vi i alle fall kunne få til noe som var halvparten så stort. Det ble mye rot. Men vi lærte også veldig mye, forklarer arrangør Jesper Brodersen i sin introduksjon.

I år skal det handle om branding.

- Vi tenkte først på å invitere noen fra Coca Cola, men det ville blitt så fjernt fra det vi driver med til daglig i musikkbransjen. Her bygger man litt og litt, dag for dag, begynner i det små og jobber med noe som kan bli større enn en selv.


Les også: Ny maktbalanse


Kaldt sted
Og det er derfor Inglis er invitert. Han var i med å starte konsertstedet The Luminaire i London i 2005. Der jobbet de bevisst for å skape trivelige forhold for besøkende, band og ansatte. Det handlet om enkle ting: ha en tilsnakkendes dørvakt, være med på å lempe inn utstyret til bandet selv om man eier baren, slike ting.

Og det funket: I 2006 ble det kåret til Londons beste konsertsted.

Et år senere ble det kåret til det beste konsertstedet i Storbritannia.

Likevel: I mars i år ble The Luminaire lagt ned. Noe som har fått Inglis til å innse at verden er et kaldt, kaldt sted.

- Da vi startet i 2005 kostet en flatskjerm 30 000 kroner, og Facebook, YouTube og Spotify fantes ikke. Fem år senere kostet en flatskjerm 3000, og det fantes tusen gode grunner for folk til å bare holde seg hjemme.

Inglis fortsetter her med en lang argumentasjonsrekke om hvorfor musikkbransjen kanskje ser veldig bra ut fra utsiden, med alle de store og flotte konsertene, men at de som lovpriser dette glemmer å se på hvordan ståa er ute i de mindre klubbene. Det er her han kommer med utropet om at musikkscenen trenger hjelp, helst i form av mer støtte nedenfra.


Du er ikke viktig
- I tillegg var det masse andre lokale problemer, blant annet med offentlig transport i London. En annen ting man må lære seg som eier av et konsertsted: Man er ikke viktig.

Ikke viktig, mener Inglis, fordi det finnes alltid et annet sted som kan ta over.

- Bransjen bryr seg ikke om lokalene i seg selv - de vil bare ha et ok sted å spille, og det finnes alltid - alltid - et annet sted. Om så Londons største konsertlokale O2 Arena stengte i morgen, ville bandene som trenger den kapasiteten bare spilt på en fotballstadion i stedet. Man er ikke viktig. Ingen bryr seg egentlig om stedet som sådan. Uken etter at vi la ned The Luminaire, var det nye band som debuterte andre steder i London. De hadde antagelig aldri hørt om Luminaire, og kunne neppe brydd seg mindre om de hadde hørt at vi var lagt ned. Og det er sånn det skal være.


Les også: Blogg + bransje = nesten sant


Savner kundene
Det er med andre ord ikke mye sentimentalitet å spore her, konstaterer vi etter presentasjonen.

- Jeg er jo en lidenskapelig fyr som alltid har jobbet med musikk fordi jeg elsker det, så jeg kan jo også godt bli sentimental. Men det eneste jeg virkelig savner fra tiden med Luminaire er møtene med band og besøkende. Den kontakten man har da, det å tvære ansvarlig vertskap - det likte jeg veldig godt. Og det var fint å se hvordan den godviljen hver enkelt av oss viste kunder og band, spredte seg i hele lokalet.

Men til syvende og sist må man ha et usentimentalt forhold til det man driver med, mener Inglis.

- Vi visste jo hvilken vei det gikk - vi så at vi måtte stenge to år før vi faktisk gjorde det. Jeg kan godt være stolt og sta på mine egne vegne, fordi jeg vet jeg er ganske flink på det jeg gjør, men jeg kan ikke knytte humøret for tett til hvordan det går med klubben. Da blir man fort gal. Jeg var hele tiden obs på at dette er bare en klubb og jeg er bare en fyr - i morgen vil det være en annen klubb og en annen fyr. Det er sånn det går.

Inglis presiserer at han aldri hadde trodd at det å jobbe med en klubb skulle bli enkelt og rosafarget.

- Jeg hadde allerede vært i bransjen i 15 år da vi startet, så jeg visste jo hva slags folk jeg måtte ha med å gjøre - jeg visste at det ville bli et mareritt.


Motstand
Inglis’ presentasjon møtte motstand fra flere av de norske delegatene på NMW.

- Flere sa etter presentasjonen din at ditt poeng med at “det finnes alltid et nytt sted” ikke egentlig er gyldig for norske forhold. Greit at det alltid finnes et nytt sted i London, men om man legger ned konsertlokalet i et lite norsk lokalsamfunn er det plutselig mange og lange mil til neste sted.

- Jeg vet, jeg vet. Jeg merket meg det poenget. Det er sant og jeg hadde ikke tenkt på det

- Hva betyr det for de som driver et sted under slike forhold, da? Bør de tenke annerledes?

- Man må kanskje tenke på hva annet man kan tilby i tillegg. De heldige stedene trenger ikke tenke så mye på det. Problemet for oss med The Luminaire var at det fantes ikke egentlig et lokalt musikkmiljø i den umiddelbare nærhet. De fleste publikummerne kom, så en konsert og dro igjen. Et sted i for eksempel Haugesund må prøve å være mer enn bare et konsertsted, det må bli et samlingspunkt. Kanskje et sted man kan gjøre opptak, arrangere foredrag, slike ting.

Inglis vet at “slike ting” er lettere sagt enn gjort.

- Vi forsøkte det på Luminaire, å få inn noen foredrag, men ressursene strakk ikke til.

Nordic Music Week fortsetter fram til

Av Espen A. Eik Foto/illustrasjon:
Music Industry