Å vokse inn i himmelen
INNLEGG: Hvorfor går lokale musikkmiljø gjennom bølgedaler? Og hvordan kan man best sørge for at toppene varer, spør Herman Ekle Lund.

- Trønderrocken er stein dau!

De bevingede ordene falt ut av Dagbladet-skribent Anne Gunn Halvorsens munn på satireprogrammet ”Trygdekontoret” i oktober 2009. Ett halvår tidligere hadde vi sittet på Blæst og, i regi av festivalen TEIP, diskutert hvorfor i alle dager Trondheim kun hadde én representant på hovedprogrammet til by:Larm like før, og hvorfor hitlistene var kjemisk fri for trønderske bidrag.

Lokalavisa var også forholdsvis klar i sin sak: musikkbyen Trondheim er i dyp krise. Ingen lager spennende musikk lenger. Trønderbransjen (hvis den fins) blir ledd av nasjonalt. Trønderfestivalene klarer seg ikke uten DumDum, Åge og Stage Dolls.




Et godt år
Når vi skriver 2011 er tilstanden tilsynelatende ganske annerledes i musikk-Nidaros. Gjennomføringen av tidenes første regionale musikkonferanse; Trondheim Calling i januar, ble både en faglig, kunstnerisk og publikumsmessig suksess.
Pstereo ser i skrivende stund ut til å selge ut rekordtidlig, har tatt steget opp blant Norges fire største pop/rock-festivaler, og tiltrekker med årets program publikum og presse fra alle verdenshjørner med et program av internasjonalt målbarhet og kaliber.

Låtskriverne/produsentene til Michael Jackson, Robyn og Madonna er samlet i lille Trondheim for å skrive nye landeplager sammen med nasjonale og lokale sangsnekker-spirer på Trondheim Calling Song:Expo, som blir Skandinavias største låtskrivercamp.
Artister som 22, Ida Jenshus, Keep of Kalessin og Stian Westerhus er blant landets viktigste artister i sine sjangre, mens bla. PELbO og Your Headlights Are On er på vei mot det store gjennombruddet, og en hel haug med nye trønderske artistnavn har det siste året fått uvanlig tidlig anerkjennelse i form av omtale og radiospilling på Urørt /P3, samt viktige showcaseoppdrag på By:larm, Hovefestivalen, Slottsfjell og Øyafestivalen.


Les intervju med PELbO: Jazz på Trøndermåten


Scener som Blæst, Byscenen, Familien, Studentersamfundet, Olavshallen og Dokkhuset med flere opplever stabile og stigende besøkstall. Bransjen, innebefattet både booking, promo, management, produksjon, grafikere og flere andre ledd, får stadig mer skryt lokalt og nasjonalt.


Bølgetopper og –daler hånd i hånd
Men jeg nevnte "bølgedal", og vil dvele litt ved bølge-fenomenet.

På Trondheim Calling i vinter hadde vi besøk av en person som har vært med på hele to bølger – manager og plateselskapsmogul Mikal Telle, ansvarlig for to Bergensbølger, som til konferansen også dro med seg hotshotene Razika og Young Dreams fra den siste bølgen. For å kunne definere to ulike bølger, må det ha vært en bølgedal i mellom – så også i Bergen. Hva skjedde?


Les mer om Trondheim Calling: Hei, det er Trondheim


Enkelt og greit – de såkalte ”bølgene” hvilte i stor grad på skuldrene til et fåtall ildsjeler, som på ett eller annet tidspunkt rundet en viss alder, gikk lei av/ble tvunget til å gi avkall på musikkbransjens ofte noe varierende og iblant sterkt naturaliabaserte lønnsnivåer, og etterlot konstruksjoner få eller ingen hadde kompetansen til å overta. Derav: nedtur – helt til noen tar over stafettpinnen og bygger opp på nytt. Telle var en av disse, og er nå i front for en ny bergensbølge som forhåpentligvis holder seg på et høyt nivå langt fram i tid.


Forflatning og fiasko
At musikk-Trondheim ”døde” var åpenbart en tabloidisert framstilling av fakta – men vi traff definitivt en bølgedal. Hva forårsaket dette?

Uten å skryte for mye, har Trøndelag huset noen av Norges aller største musikalske suksesser. DumDum Boys, Motorpsycho, Stage Dolls, Åge, Prudence har alle gjort rent bord på album- og singellister, og utvilsomt vært til stor inspirasjon for unge, lovende band og artister. Men selve trønderrock-/ballerock-sjangeren kan også synes å ha bidratt til forflatning og eksperimenteringsfrykt. Og når sant skal sies, er det vanskelig å komme på store trondheimssuksesser de siste ti årene utover herlig banebrytende Gåte – med hederlige unntak for band som Johndoe, Lionheart Brothers og Desperado.

Storåsfestivalen var en regional festival-fanebærer – fra og med 2008 måtte gi-faen-kreativitet og galskap gi tapt, og festivalen dalte fra 30 000 besøkende til ned mot en tiendedel i 2010. Samme år antydet Live Nation at Trondheim var en stadig mer uinteressant by å arrangere storkonserter i, blant annet etter den mislykkede Kiss-konserten på Lerkendal parkeringsplass. Forskjellige andre kalkunarrangementer, som vi ikke nevner navnet på her, bidro heller ikke til et positivt rykte.


Mange suksesshistorier
Hva bidro til at bølgedalen nå ser ut til å ha snudd?

Hardt og langsiktig arbeid på grasrot-/vekstsegment-nivå gjennom organisasjoner som Tempo (tidl Rockforum), Namsos Rock City og Midtnorsk Jazzsenter. En utadvendt og eksploderende Jazzlinje, supplert med uredde platestudioer som Greener Productions (Your Headlights Are On, The Avalanche, Angelica´s Elegy), har sprengt normene for hva slags musikk man kan satse på i bartebyen. Hardtsatsende labler som Riot Factory på indie-siden, Stein Vanebos MBO på den kommersielle siden av markedet. Bookingbyråer (Polar Artist med flere) hvis sine artiststaller i stadig større grad dominerer programmene på spillesteder og festivaler over det ganske land. Flere grafiske byråer rettet mot musikkbransjen på meget høyt nivå.


Les mer om Song:Expo: Låtskrivercamp i Trondheim


Trondheim Calling er allerede nevnt – Norges eneste tiltak som både setter søkelyset på bransjen og artistene (”Live” i vinter) og låten (Song:Expo) som verktøy under samme paraply. Sterke og voksende festivaler som tiltrekker seg stadig større artister, publikumstall og credfaktor (Pstereo, UKA, Sommerfestivalen i Selbu og Olavsfestdagene mfl). Låtskrivnings/produksjons-studioer som Dsign Music og Deepfrost har tatt opp stafettpinnen etter Stargate, og nye talenter som trackmakerne i Mental Audio følger hakk i hæl. Selv har jeg i løpet av de siste årene bygd opp et levebrød innenfor kulturkommunikasjon, en tjeneste musikkbransjen tidligere har måttet hente inn for store summer fra oslogryta. Og, viktig å ikke glemme, hele tiden har vi hatt store, suksessfulle lokomotiver innenfor ”folkelige” sjangre – årets MGP-finalist Sie Gubba er et strålende eksempel.


Mye ansvar på få skuldre
Vel og bra – men bølgen slukner fort om vi ikke erkjenner utfordringene vi fortsatt står ovenfor. Et stort problem er at mye ansvar tildels hviler på få skuldre.

Bransjedisipliner som booking og promo er tildels sterkt nettverksbasert – en egenskap man ikke tilegner seg over natta. Bransjen preges av mange idealister og enkeltmannsforetak, med svært sårbare arbeidsvilkår og med et veldig begrenset virkemiddelapparat både i forhold til det offentlige og i forhold til bank og finansnæring, for videre styrking av sitt daglige virke opp mot en profesjonell tilnærming og satsning. Skulle et fåtall enkeltpersoner innenfor disse grenene si ”takk for seg” eller flagge ut sin virksomhet til hovedstaden, kan kvaliteten på konserttilbud og synlighet falle drastisk på kort tid.


Utdanning er nødvendig
Innovasjon Norge ble nylig kuttet ned sterkt, noe som særlig rammet kultur/næringssatsningen deres – det er kanskje vanskeligere enn noensinne å få støtte til gründerprosjekter innen kultur. Her må lokale og regionale myndigheter på banen.

Turistnæringskontorene må se verdien av å hente inn internasjonal bransje og presse til arrangementene, og stille midler disponible til dette. I høst bortfaller det trygge tilbudet Rikskonsertenes offentlige konserter, og det blir viktigere enn noensinne med kompetanseløft, særlig hos kulturhusene utenfor Trondheim. Mer bransjerelatert utdanning er på sikt skrikende nødvendig.

I mellomtiden vil jeg også oppfordre politikerne til å fremme tiltak som gjør at studenter på markedsførings- og salgsrettede utdanninger samt musikkstudenter og andre musikkrelaterte studier motiveres til å bli i Trondheim og skape seg et levebrød her.

Lund er pressekoordinator for Pstereo og Song:Expo

Av Herman Ekle Lund Foto/illustrasjon: