Er MFO Aps nyttige idioter?
INNLEGG: Venstre vil rette på at bekjentskaper og politiske preferanser avgjør hvordan offentlig støtte fordeles, skriver Glenn Erik Haugland.
Renée Rasmussen lever tydeligvis i en enkel og avsondret politisk tilværelse. Hun tror helt åpenbart at et argument blir bedre bare det gjentas, noe hun har gjort i Ballade gjennom to nesten likelydende innlegg på kort tid.
Les Rasmussens innlegg:
- Reaksjonære Venstre
- Klammere klemmer
Når hun dessuten skal rakke ned på et annet politisk parti, spiller det tydeligvis ingen rolle hva partiet egentlig står for. Jeg for min del er ganske sikker på at verken Ballades lesere eller Rasmussens egne medlemmer i Musikernes Fellesorganisasjon (MFO) er så korttenkte at de ikke gjennomskuer hvilken hensikt Rasmussen har for å angripe Venstre.
Bekjentskaper og politiske preferanser
Det mest pussige er faktisk hvilke saker Rasmussen har valgt seg ut for sitt frontalangrep. Det er ikke akkurat killer-saker, for å si det forsiktig. Den første handler om det å øke bevilgninger til kulturen. Jeg har i hele mitt lange kulturpolitiske liv aldri sett noen argumentere mot økte inntekter til kulturen slik MFO-lederen gjør. På den ene siden er hun for private bidrag, på den andre syns hun ikke private bidragsytere skal ha meninger om hva de skal støtte eller ikke. Lukter kulturmidler fra det offentlige bedre enn fra det private?
Les byråd for kultur i Oslo, Hallstein Bjercke, sitt svar til Rasmussen: Slipp kulturlivet fri
I min erfaringsverden ser jeg til stadig hvordan bekjentskaper, lobbyvirksomhet, tidsriktige estetiske og politiske preferanser avgjør hvordan de offentlige kulturmidlene fordeles. Det er sannelig på tide at midler til kulturen kan hentes fra andre kilder enn de tidvis klaustrofobiske som det offentlige kan by på.
Det er nettopp dette Venstres forslag om et gaveforsterkningsfond vil rette på. Når Venstre i tillegg garanterer at dette ikke betyr en reduksjon i offentlige kulturmidler (tvert i mot er partiet for en økning), blir det enda mer mystisk at Rasmussen kan kalle forslaget for en kulturpolitisk fallitterklæring. Det får da være måte på å skyte spurver med kanoner.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Flere kunstnere i rådet
Bekjentskaper og begrenset kjennskap til hvem som kan gjøre en god jobb i Kulturrådet er da også en av grunnene til at Venstre ønsker at utnevnelsen til dette rådet skal skje i Stortinget og ikke i Kulturdepartementet.
Selv ønsker jeg at kunstnerne skal være i flertall i rådet, og Venstre har med sitt forslag ville ta Kulturrådet ut av Kulturdepartementets klamme styringsvilje. Det er selvsagt ingen garantier for at dette forslaget ville gi oss et bedre Kulturråd (vi er mange som fortsatt husker hvordan mer eller mindre kyndige politikeroppnevnte representanter kunne komme med de underligste forslag og uttalelser i K-rådets møter), men kulturlivet har vokst og blitt mere kompetent, og med dette har vi også fått mere kompetente kulturpolitikere enn det vi hadde for 10-20 år siden.
Hvem er mest reaksjonær?
Det er mange i kulturlivet, også blant MFO-leder Rasmussens egne medlemmer, som stemmer Venstre nettopp fordi dette partiet har en gjennomarbeidet kulturpolitikk, som i tillegg til å ville bedre rammebetingelser for kulturen, fokuserer på selve det skapende i kulturpolitikken.
Følg musikkdebatten: Ballade på Twitter
Jeg er overbevist om at Rasmussen tråkker på mange tær med dette ukloke utfallet. Venstre trekker frem det kreative, kulturens uavhengighet og de frie skapende kunstnerne som selve kjernen i kulturpolitikken. Det er en politikk som fokuserer på det positive og kulturens potensiale som viktig samfunnsbyggende aktør, ikke bare innenfor utøvelsen av kultur, men også innen den økonomiske verdiskapingen, som samfunnskritisk korrektur, mm.
Dette er ikke reaksjonært, men snarere visjonært. Man kan si mye bra om Kulturløftet til de rødgrønne, men det frie kunstfeltet har tapt til fordel for det administrasjonstunge. Og noen strukturell endring av betydning har Kulturløftet ikke bidratt til. Tvert i mot. Spør freelancemusikerne i MFO om hvem de synes er mest reaksjonære, og det er gode muligheter til at institusjon- og byråkratibyggerne i Ap skårer høyt her.
Ingen alternativer
Det er generelt viktige for alle å være kritiske til partiene vi er knyttet til. Selv har jeg også angrepet Venstre for vedtaket om fri fildeling i forbindelse med sist stortingsvalg og gikk noen runder både i offentligheten og med meg selv om det var andre partier jeg heller ville stemme på.
Partiets gjennomarbeidede og kompetente kulturpolitikk, og koblingen mellom denne og en sosialliberal politikk med hovedvekt på en radikal miljø- og innvandringspolitikk, gjør at det, tross fildelingsvedtaket, ikke finnes alternativer for meg.
Glenn Erik Haugland er komponist og medlem i Venstre.