En delt glede
ANMELDELSE: Det norske kammerorkester starter sesongen med et moderne brak som både kan elskes og hates.

Kvinnelige, presenteres de som i programmet til Ultima, Synne Skouen og Sasha Siem. Men mer interessant er det kanskje at de begge hadde urfremføringer på gårsdagens konsert med Det norske kammerorkester (DNK) i Universitetets Aula.

Konserten var både åpningen av kammerorkesterets 12/13 sesong, og en del av Ultimafestivalen. Trekkplastrene var urfremføringene, men også presentasjonen av det britisk-norske søskenparet Siem, komponist/sanger Sasha og superfiolinist Charles. «Ikke helt norske ennå,» ble det sagt innledningsvis, med tanke på at søsknene i hovedsak bor og jobber i Storbritannia, «men som et lite land er vi raske med å adoptere tilknyttede talenter.» Skal vi dømme etter den stående begeistringen etter begge søsknenes prestasjoner, har mange allerede skrevet under på papirene.


Rød tråd
Samlet sett var det en godt kuratert, bredspektret affære, med kammerkonserter av Hans Werner Henze og Alfred Schnittke som «klassiske» innslag mellom Synne Skouens diskrete orkesterdramatikk og Sasha Siems sukkersøte ordspill. En rød tråd ble pekt ut for oss på forhånd, møtet mellom populærmusikk og «seriøs» musikk, og selv om det meste av gårsdagens musikk må sies å være av det seriøse slaget, henger spørsmålet igjen i luften når det hele er over: Hvor går grensene? Og finnes det egentlig grenser?

Synne Skouens «Autumn Arias» viste DNK i stillferdig presisjon. Med musikere rundt i rommet sitter publikum midt i oppi den musikalske kommunikasjonen og formerlig tvinges til å være med på kjernevirksomheten i et kammerorkester – lyttingen. En strålende åpning for resten av konserten, for Skouens lagvise musikk, av klanger, melodier, toner, gester og dramaturgi, både åpner og finstiller ørene for lytting på flere plan samtidig – det kommer godt med i Henzes Kammerkonsert.


Pusete jentepop
Sasha Siem står i midten av kveldens pop/kunst-knute. Som composer-singer-songwriter har hun gjort stor suksess i England, og har skrevet musikk for både London Symphony Orchestra, Royal Opera House, London Philharmonic Orchestra med fler.

Kveldens urfremføring, «Knots and Do-Knots» bikket imidlertid litt for langt over i pusete jentepop for min smak, og selv DNK klarer ikke å holde meg fra å kikke litt beskjemmet ned i gulvet når linjer som «Most of the boys were experiments / Which is why she now has several exes / after her name, like kisses», puteprates tett inn i mikrofonen – uansett hvor morsomme konsonantene er.

Selv om uttrykket på en side er vakkert, skjørt og skimrende, blir det for meg altfor overdrevent jentete, påtatt og maniert. Jeg håper egentlig det fantes et lag med subtil, britisk ironi et sted, som jeg bare ikke oppfattet.


Stil-remix
Nei, da synes jeg det er morsommere med Schnittkes Concerto grosso. Med Gonzalo Moreno, Øyvind Bjorå og Charles Siem i sologruppen, på henholdsvis cembalo, fiolin og fiolin, leverte de en levende og entusiastisk tolkning av Schnittkes stil-remix – vekslingen mellom klassiske alberti-basser, romantiske modulasjoner og moderne klangutbrudd ble gjort med humor i det små, uten å miste alvoret i helheten.

Fiolinist Siem, som har spilt med musikere fra Moscow Philharmonic Orchestra til Lady Gaga, imponerte også, med en trygghet og en lekenhet som kanskje kommer spesielt hos musikere som spiller mye i flere sjangre.

Det er veldig gøy med kreative, unge kunstnere. Men hvis vi først skal adoptere noen av kveldens komponister som norske, ville jeg nok foretrukket Schnittke.

Det norske kammerorkester sesongåpning

Universitets Aula, 11.09.12, kl. 19

Solister: Øyvind Bjorå (fiolin), Hans Christian Bræin (klarinett), Øystein Birkeland (cello), Sasha Siem (vokal), Charles Siem (fiolin), Gonzalo Moreno (piano)

Verk av Skouen, Henze, Siem og Schnittke.