Misforstått
INNLEGG: Arnt Maasø har misforstått mye i artikkelen han skrev som respons på min kronikk i Dagens Næringsliv 5. september, skriver Jostein Gripsrud.
1) Min innledende, oppmerksomhetsvekkende henvisning til boken The Dumbest Generation får ham til å mene at jeg og mine medarbeidere ser digitale medier som årsak til utviklingen vi har funnet. Det stemmer ikke. I DN-kronikken nevner jeg ingen hypoteser om årsakssammenhenger i det hele tatt. Teamet har noen sånne, men de får vente. Og jeg har for min del i år publisert en artikkel i et fagtidsskrift (Javnost –The Public) hvor jeg direkte hyller Internett.
2) På grunnlag av ca 1200 returnerte spørreskjemaer fra et representativt utvalg av alle studenter ved praktisk talt alle institusjoner for høyere utdanning i Bergen konstaterer vi at det er foregått en markert innsnevring av den musikalske smaken og interessen blant disse unge siden forrige undersøkelse, i 1998 – sett under ett. Men vi konstaterer også at det er mange unge, særlig blant de med bakgrunn i familier med mye kulturell kapital, som fortsatt gjerne lytter til mange forskjellige sjangere, fra barokkmusikk til jazz og elektronika. Å lytte til sjangere utenom den angloamerikansk dominerte pop- og rockmusikken er blitt mindre vanlig og dermed mer distingverende. De musikalske klasseskillene har altså økt, i følge våre tall. Da er det relativt uinteressant at Maasø uten videre spesifiseringer kan fortelle at mange unge hører på mye forskjellig. Det har vi aldri betvilt.
3) Maasø sier mot slutten av sin artikkel at han "ville foretrukket en studie som avdekket nye lyttemønstre og sjangre – så vel som det vedvarende i det nye". Våre undersøkelser gir godt grunnlag også for slike analyser, siden de blant annet inneholder åpne spørsmål om musikalske artister en er interessert i. I 1998 oppga studentene totalt hele 1140 ulike navn her, og vi må regne med minst like mange i 2008. Ingen andre har samlet et tilsvarende rikt materiale.
4) På samme empiriske grunnlag viser jeg i min kronikk til en rekke andre funn som tyder på en klar nedgang i elementære kunnskaper om vestlig og norsk kulturhistorie. Maasø vier ikke dette mye oppmerksomhet. Men i den grad han gjør det, går det klart fram at han ikke ser noen grunn til å beklage slik uvitenhet hos blomsten av Norges ungdom. I stedet hinter han (og flere som har støttet ham på nettet) til begrepet Gretten Gammel Gubbe som en slags forklaring på den smule bekymring jeg ga uttrykk for i min kronikk. Men teamet som har gjort den aktuelle studien har en gjennomsnittsalder på 43, og det er dermed yngre enn den evig unge optimisten Maasø. Og når en ser på våre funn, altså (1) samlet sett klar innsnevring av den musikalske smaken og samtidig sterkere markerte klasseskiller og 2) samlet sett klar nedgang i kulturelle kunnskaper og tydeligere klasseskiller, samt for eksempel 3) halvering av den allerede beskjedne andelen som mener seg å beherske en smule tysk og fransk, er det ganske oppsiktsvekkende at en kulturforvaltende nestenprofessor ved UiOs historisk-filosofiske fakultet benekter at dette er uheldige utviklingstrekk. Han støttes på nettet til overmål av flere fra samme fagmiljø, som professor Espen Ytreberg. For meg ser det ut til at en slags gladkristen optimisme er det eneste politisk korrekte der, særlig på informasjonsteknologiens og medienes vegne, men altså også med hensyn til den allmenne sosiokulturelle utviklingen. Sur og lei? Å nei! Det ordner seg!
5) Her er min egen oppfatning i ultrakort form: Bred musikalsk smak (ikke en smak for ”klassisk” musikk el.l i seg selv.) kan knyttes til nysgjerrighet, åpenhet/toleranse og oftest kunnskap om andre tider og steder enn våre egne. Dette er egenskaper som er viktige for både forskere og andre som er interessert i kunnskap, nyskaping og selvrefleksjon. Verdien av å interessere seg for ”høy” og marginal kultur ligger ikke primært i det å bli et emosjonelt, intellektuelt og erfaringsmessig rikere menneske, selv om det også kan argumenteres i den retningen. Den ligger i noen gevinster av intellektuell og sosial art. Man kan for eksempel ikke lese Bourdieu uten å kjenne til Flaubert og andre berømte franske forfattere, samt, ikke minst, bildekunsthistorien i alle fall siden 1800-tallet. Det samme gjelder mer allment samfunnsvitenskapelig og humanistisk – ja, også naturvitenskapelig – grunnlagslitteratur: De intellektuelle tradisjonene her er alle sterkt knyttet til de kanoniserte tradisjonene på kunstområdet og henviser uavlatelig til dem. I Norge har denne vestlige dannelsen alltid stått svakere generelt enn i andre land. Det betyr at den klare nedgangen vi har konstatert fra 1998 til 2008 både uttrykker en enda sterkere begrensning av flertallets kulturelle ressurser og en enda tydeligere markering av klasseskiller på dette området. Den som vil kan jo juble over dette. Men jeg for min del liker det ikke.
Jostein Gripsrud er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen.
Hans artikkel fra Dagens Næringsliv er tilgjengelig på Voxpublica.