Et alternativ til SpotiWimp?
INNLEGG: Erik Honoré ser for seg en bærekraftig strømmetjeneste, på musikernes premisser.

Strømmetjenestene i sin nåværende form har alle kjennetegnene til en internettboble: En utopisk, ikke-bærekraftig forretningsmodell uten strukturene til sunne modeller, uten rettferdig kompensasjon av innholdsprodusentene, og uten tilbakeføring av midler til nyproduksjon.

I korte trekk ser utopien slik ut:

All musikk i hele verden skal være tilgjengelig for alle, alltid og overalt, for en liten, fast sum. Innholdsprodusenter skal få utbetalt lik sats uansett om produksjonen er ny eller 40 år gammel, og dermed nedbetalt minst to ganger allerede (vinyl/CD + reissues).

Slike bobler har en tendens til å sprekke.


Les også: Norge strømmer mest


Galskap å strømme
Et konkret eksempel på hvor meningsløs forretningsmodellen er: De to siste albumene jeg jobbet med solgte mellom 10.000 og 15.000 fysiske og nedlastede eksemplarer. Det er ingenting å bli rik av – men det er tilstrekkelig til at man kan gå i gang med neste plate. Nyproduksjon er helt sentralt for både musiker og konsument (og de fleste musikere er begge deler), men ikke nødvendigvis for major-selskapene, som tjener mer på å selge gammel musikk om igjen.

På Spotify måtte man hatt ca. 10 millioner avspillinger for å oppnå samme inntekt som fra de nevnte 10-15.000 solgte og nedlastede albumene. Det er unødvendig å påpeke at det ville ha vært galskap av ECM å legge repertoar som dette til strømming.


Eksisterer WiMP om 30 år?
Tilhengere av moteteorien ”The long tail principle” vil påstå at man får pengene til slutt pga. flere spillinger over lang tid – kanskje om 10, 20, 30 år. Men det er ingen alternative plateselskaper eller artister som har mulighet til å vente så lenge. Dessuten eksisterer neppe Spotify og Wimp på den tiden. Det ligger i nettets natur at aktører kommer og går svært raskt.

Så noe må gjøres.

La oss først se på en metode som er fullt ut gjennomførbar, men som avhenger av at det finnes visjonære kulturpolitikere i Norge: Man kan regulere strømmemarkedet. Man kan tildele offentlige konsesjoner til strømmeaktører på linje med kringkastere, som strømmetjenestene uansett likner mer på enn musikkbutikker. Slike konsesjoner kan inneholde regler for utbetaling til innholdsprodusentene, at deler av overskuddet skal øremerkes nyproduksjon, samt muligens et krav til mer stødige eierskapsstrukturer.


Kan ikke vente
Johan H. Andresen jr., tobakksmilliardær og Wimp-investor, er neppe "in it for the music", det tror jeg ikke han vil påstå selv engang. Og major-selskapene som er deleiere i Spotify håver inn penger på gamle produksjoner, og har derfor ingen interesse av å endre forretningsmodellen. Så regulering ville trolig ha vært den beste løsningen.

Men politikerne ligger mange år bak utviklingen på nettet, og innholdsprodusentene har ikke tid til å vente like lenge på en eventuell regulering av strømmemarkedet som de ventet på tiltak mot piratene.


Les også: Husker du hvor stille det var?


Et drømme-alternativ
Så la oss drømme opp et alternativ: En bærekraftig strømmetjeneste på musikeres og musikkelskeres premisser. Eid av alternative plateselskaper og andre med fremtiden som virkefelt. Høyere utbetaling til dagens innholdsprodusenter enn til den gamle verdens plateselskaper og spekulanter. Høyere satser til nyproduksjon, lavere satser til eldre musikk som allerede er nedbetalt. Gradert og ”sosial” prisstruktur, lave priser for studenter og ungdom, småforbrukere samt ikke-kommersielle foretak. Høyere priser for voksne storforbrukere av musikk. Alt overskudd pløyes tilbake i driften, hele tiden med nyproduksjon i fokus. Etisk drift på alle områder, inkludert full åpenhet om regnskapene (i motsetning til strømmetjenestene) og så videre.

Et slikt indie-streamingselskap virker som en drøm. Men trenger det egentlig være det?


Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook


Hva gjør de?
La oss se på hva strømmetjenestene egentlig gjør:

Bortsett fra kontordrift og PR, har strømmetjenester lave kostnader.

De investerer ingenting i innhold, de legger ut ferdige lydfiler, samt utfører redaksjonelt arbeid. Også dette er hovedsakelig linking til eksterne anmeldelser.

Tjenestene har ingen av de utgiftene tidligere distributører hadde: Kostnader til lagerkapasitet, transport, porto, all logistikken. Så hvis Spotify går i underskudd slik de påstår, er det godt gjort, og må ha med uttak av aksjeutbytte å gjøre. Ifølge New York Times vil de ha inntekter på 5,3 milliarder i år, og er verdsatt til 25 milliarder.

Så burde det ikke være mulig å sette opp en alternativ tjeneste, hvis mange nok uavhengige aktører gikk sammen om det?


Må være attraktivt
Et slikt konsept må være attraktivt for forbrukeren om det skal lykkes. Men det er utvilsomt mange musikkelskere som ønsker seg et kvalitetsfokusert alternativ. Et vesentlig moment vil være å få med viktige aktører i de forskjellige delene av den uavhengige bransjen helt fra starten av. Norge er et lite land, mange kjenner hverandre allerede, mange har internasjonale kontakter, og mange har allerede gjort sin skepsis overfor strømmetjenestene svært tydelig, enten ved å trekke repertoaret eller ved å kritisere forretningsmodellen offentlig.

Jeg vil tro at det uavhengige segmentet vil stille seg positive til et alternativ. Ikke bare fordi de da får en reell mulighet til lønn for arbeidet og finansiering av neste prosjekt, men også med tanke på hvilke verdier og økonomiske strukturer de ønsker å støtte opp om.


Siste nytt fra musikk-Norge rett i innboksen: Ballades nyhetsbrev


Trengs grunnleggende endringer
Så man kan iallfall tillate seg å drømme om et mer fremtidsrettet alternativ. En tjeneste basert på bærekraft, rettferdig fordeling til opphavspersoner, rettet mot fremtiden (nyproduksjon) istedenfor fortiden (backkatalog). Kort sagt en tjeneste som likner mer på det mange håpet at internett skulle tilby: Kortere avstand mellom musiker og publikum, færre mellomledd, mer mangfold.

Det trengs grunnleggende endringer i en slik ny modell. For det er trolig en utopi (og dermed en ”internet-bubble waiting to burst”) at all musikk i hele verden skal kunne tilbys overalt og alltid, billig og uten begrensninger – uten tilbakeføring av midler til nyproduksjon. En slik modell er for god til å være sann, og det er derfor filmbransjen ikke har gått med på noe liknende. De baserer strømmetilbudet sitt på god, gammeldags stykkpris, gradert etter hvor ny filmen er.

Så det er mange spørsmål som må besvares, og SpotiWimp er utvilsomt en våt drøm for eierne, teleoperatørene og ikke minst gadget-produsentene. Men det er kanskje på tide å tenke på et alternativ?

Erik Honoré er musiker, produsent og co-kunstnerisk leder Punkt-festivalen

Av Erik Honoré Foto/illustrasjon:
Music Industry, Debate, Streaming