A-mollkonserten: En institusjon på linje med Juleevangeliet
Ballade avrunder herved vår store serie med fokus på Festspillene i Bergen. Vi gjør det ved å la Magnus Andersson titte nærmere på den tradisjonsrike fremføringen av Griegs A-mollkonsert. Forrige helg var det Anti Siirila og Göteborg-symfonikerne som skulle finne nerven i det nasjonale storverket - et kanonisk musikkstykke som i følge vår medarbeider er noe av et mesterstykke i lyrisk kontemplasjon.
Av Magnus Andersson
Den sure og bitre vinden mishandler meg gjennom jakke og ullgenser. Ører og nese blir kalde små fjelltopper i mitt ansikt, som spenner hver eneste muskel det har, som om det ville vrenge seg selv for å beskytte seg mot værmaktene. Det er vår i Bergen. Tydeligvis har ikke bergenserne en syklisk natur å stole på for å utlese vårens ankomst. Heldigvis har de festspillene og a-mollkonserten som alltid avslutter det hele. Denne gjenkommende rit sørger for at selv det mest værbitte av folk får et tegn på at sommeren står for døren.
A-moll konserten er en institusjon. Den er å betegne som ”Den Store Ja, vi elsker”. Verket er norsk allemannseie, og det er neppe den pianist på høgskolenivå som ikke har spilt den. Verket er innspilt utallige ganger, senest med Sigurd Slåttebrekk og Oslofilharmonien, og på 17. mai det spilles i hver by med verdighet – og kanskje i langt flere byer enn så. Jeg pleier å ønske at ”kulturarv” ikke var et kulturelitens skjellsord mot Big-Brother-generasjonens forflatning. Jeg pleier å drømme om at det fantes verk som vi alle kjente så godt at vi kunne legge overflaten bak oss, at det ikke lenger var meningsfylt å tale om verkets ”at” (det blir fremført), men at det var en selvfølge at vi kunne fokusere på ”hvordan”, ”hvorfor”, og ”hvor hen leder det oss”.
Jeg pleier å tenke a-mollkonserten som et slikt verk. Den er en levende tradisjon, og som en sådan er den i forandring. Den ikke bare fortelles til stadighet, men den må stadig fortelles, og den må fortelles på ny for i det hele tatt å eksistere. Med slike kanoniske verker, og det er vel neppe andre verker enn a-mollkonserten og juleevangeliet som har slik status i Norge, er som sagt ikke verket som sådant interessant. Det er fortellingen som står i sentrum, men ikke Griegs fortelling alene.
Det er fortellingen om fortellingen. Det er hvordan fortelleren forteller fortellingen. Fortellingen er primær, og som sådan transcenderer den verket. Med den bevissthet som finns om a-mollkonserter fremføres ikke lenger Verket a-mollkonserten, men det er fortellingen som sådan som iscenesettes.
Men dette er kun hva som skjer når pianist og orkester makter å skrive seg inn i den lange tolkingstradisjonen. Da Anti Siirila inntok podiet i Grieghallen lignet det hele mer på en sportsprestasjon, som ikke nådde helt frem. Ikke at han ikke var flink, men går man inn i a-mollkonsertens løvehule, Grieghallen, må det mer til enn skoleflinkhet. Siirila manglet pust. Han kjærtegnet ikke sitt instrument, og lot det ikke fremstå som et poetisk medium. Han lot heller fraser gå inn i hverandre uten å vise ettertenksomhet.
Hva gjelder ettertenksomhet i konserten har jeg ofte lurt på om det henger sammen med norsk navlebeskuelse (tenk hvilket fantastisk ord!). Henger det sammen med at man i Norge tar det lille man har på alvor, at man er seg selv, og i verste fall seg selv nok? Er det kanskje så at det poetiske ved a-mollkonserten egentlig er en illusjon, at tolkingstradisjonen kun er uttrykk for norsk selvgodhet og selvopptatthet? Hvis jeg som utlending hadde ment noe slikt ville jeg ikke ytret det offentlig – jeg ønsker nemlig ikke å gå i eksil fra mitt nye hjemland. Nei, nordmenn kan fortsatt være stolte over sin a-mollkonsert, som er et mesterstykke i lyrisk kontemplasjon.
Så kan det jo være at undertegnede er forstokket konservativ i sitt syn på a-mollkonserten. Jeg slår gjerne tilbake den bollen mot Siirila og sier at han ikke kjente de tolkningstradisjoner som finnes. Å skape noe nytt fra tomme intet er å oppfinne hjulet på ny. Det er å bomme på verkets sagakarakter, og dermed blir lytterens glede ved gjenkjennelsen til oppgulpinger av floskler. At Siirila dessuten ikke lyttet til orkesteret, at han ofte lå foran det, og at han tydeligvis ikke maktet å inkorporere dens treghet i sitt pianospill, bidro heller ikke til å styrke hans troverdighet.
Ellers spilte Göteborgs Symfoniker temperamentsfullt under Mario Venzago. Det dirigenten manglet i klanglig differensiering tok han igjen i rytmisk fleksibilitet og intensitet, noe som ble langt tydeligere i de andre verkene hvor orkesteret slapp å inngå kompromisser med Siirila.