Ultima 2004: Sonisk feltarbeid og varme, hverdagslige eksplosjoner
Sindre Andersen har foretatt et dypdykk i Ultimafestivalens tilbud for folk som liker musikken sin støyete og støvete. Ballade-skribenten leverer her en rapport om Freq_out-festen på Blå og EMS' førtiårslag på Parkteatret - det sistnevnte et kompromissløst omfattende presentasjonsprogram med elementer som hverdagslige eksplosjoner, stemplende, spenningfylte tromler og klassisk noise.

Av Sindre Andersen

En eventuell sammenslåing av "samtidsmusikk" og "electronica" på Spellemannskonvolutten har sikkert mange ulemper (både med og uten mening) - men hvis Ultima-festivalen så ønsker å argumentere seg som brøkdelen av en electronica-festival, så får de ta og booke inn Ralph Myerz og hans flyvende piloter til neste showcase. Isteden for å ha det de har hatt i år. Jeg bestemte meg for å se Ultima fra det punktet hvor ferskfisken glipper ut av akademiene, for å få noe å "ta" dem på, men det ble bare litt fint.

Den offisielle åpningskonserten i Oslo Konserthus ble slått med ett døgn, av et i seg selv råflott prosjektkonsept. Endelig en storslagen avantgardefest på Blå! Konsert og utsyn fra Freq_out orchestra var lydkuratert av Carl Michael von Hausswolff (Stockholm), og visstnok intendert av den norske kunstenren Jana Winderen. Som selv deltok, sammen med Franz Pomassl, Brandon LaBelle, Jim Thirwell pluss et friskt utvalg fra hele Norden. Laptop og ikke-laptop (men nesten).

Når så de to annonserte solokonsertene, med Jakob Kirkegaard og BJ Nilssen (aka Hazard), vekket appetitten, var dét som en garanti for i alle fall litt visjonsmessig konsentrasjon. Litt party-stemning, men her jeg sitter nå virker nettopp den for evig litt lettvint. Kirkegaard er dansk og lite kjent i Norge, men har en samarbeidsplate ute med turntabledrone-mesteren Philip Jeck, på Touch. Og Jeck kunne vel kanskje høres her og der, men vi fikk først og fremst en litt uforløst "demonstrasjon" av forskjellige breddegrader. Høyfrekvent og utpreget gradualt i svingene, uten dype jafs. Ikke for fans av rock. Kirkegaard sverger til fysisk teknologi, og har mye interessant å komme med i lydens relasjon til det visuelle, men alt i alt en uvoldsom opplevelse, dette.

Touch er også hjemstavnene til svenske Benny Nilssen (og drives daglig av Mike Harding, også i freq-orkestret), som til vanlig kaller seg Hazard, men som denne kvelden var ute å gikk tur mens førstemann spilte; rakk akkurat Blå-inngangen og gikk tilfeldig gjennom publikum med lønneblad i kinn og opp på scenen. I høstjakke og skjerf (dét var poenget). Nilssens standardiserte "ute-liv", fra plater som Land og Wind, manglet i bunnen her, og det gjorde vel tross alt det hele mer spennende. Så konturene av et skummelt og uferdig sammensatt sett. Igjen? Kanskje de hadde byttet konsert med hverandre?

Det soniske feltarbeidet droppet tilfredsstillende innom, særlig når det gled ut i organistisk vrimmel og slo meg inn på ordet "loppesirkus". Via enda en likhet med Kirkegaard måtte Nilssen skli opp på et sekvensvolum som fikk de "fornuftige" til å knipe seg for ørene. Hans ytterst groovy avslutningparti var nesten groovy, og veldig bra, men det burde definitivt ikke vært noe avslutningsparti. Musikken skal slutte når jeg vil! (Har ikke fjernkontroll jeg, se..)

Det var små ubestemtheter som rikket Kirkegaard og Nilssen ut av sporet. Det er jo sånt som vanligvis skjer med enorme electroacoustiske ensembles og noiseorchestraer - sånt som kanskje kunne skje når tretten mann (to kvinner) skuldret seg til i en halvsikrel for å gjenskape den gamle "klassefesten". Eller klassebildet - ikke følelsen, bare bildet. Og CM Von Hauswolff svang seg opp på krakken med dirigentstav, og liksom skulle guvernøre "sin" lyd fra maskinene på scenen. Han gjorde det bedre enn Hjallis foran trondhjemsfilharmonien - men ikke så mye bedre. Flere av musikerne så ut som tilfeldig utvalgt blant fotgjengere på Brenneribrua, så her kunne man lukke øynene. Med god grunn.

Vel, nok flås. Lydene som strømmet viste seg å være kompakt og kontant sammenskrudd, og aldri var det vel mer enn 4-5 stykker som spilte om gangen. Partier fra oppbyggelige laptopsett, klipt inn i hverandre uten overlaps - som en god film med enkeltscener. Ikke lyd, bare mennesker som spiller seg selv i trivielle talehandlinger. Så inn i digitaliteten som gjør alt til lyd, og utfletter det i humane og nærliggende looping. Jeg har aldri vært borti en liknende låtstruktur (det føltes som låt), og sannsynligvis er det vanskelig å få til hvis man er mindre enn tolv-tretten stykker. Sannsynligvis.

Ifølge mitt ur holdt de ikke på mer enn i en drøv halvtime, og det føltes for kort. Vil man la symaskinen gå, har gjengen en installasjon gående på Henie-Onstad i disse dager. Men jeg vil ha mer konsert.

Søndag 10. var det andre svensker som hadde regien, på Parkteatret. EMS står for Elektoakustisk Musik i Sverige, en veteranforening for stockholmske lydsnurrerier "oavsett estetisk inriktning". Riktig. I anledning deres 40-årsfeiring ble det satt i gang et kompromissløst omfattende presentasjonsprogram fra 22.00 og utover. Litt nattlig tidsfyll med "fløyte og data"-varianten hvor det heldigvis er lampelyst mellom hver låt så vi kan sjekke hvem som har skrevet låta.

Som om ikke det var nok at EMS også hadde gjort fra seg en bolk tidligere på ettermiddagen. Så hadde vi altså valget og valgte aftenbønnen, valgte å sno oss inn i kinosalen og ta det som måtte komme for å se det i sammenheng.

Wops! En skjeggete antikvar entret brått scenen, og heldigvis for ham så var det nettopp et antikvariat, det han snublet inn i. Kent Tankred er skikkelig veteran fra Fylkingen (eksperimentell forening med brorforhold til EMS), en halvdel av Guds Söner (med Leif Elggren), og åpningen var perfekt på klassisk støvet støymanér, med den åpenbart nokså improviserte "Manifest no II for Concresizer" (verdenspreimiere!). Hva han så forsøkte å manifere, for andre gang, vil bare være villedende å tenke ut; men en "concresizer" er i alle fall en øyensynlig syntese av lydobjekter, et aktiv-analogt motstykke til synthesizer. Hvor man risikerer at partikler sprenger av egen sprengkraft på scenen, og elektroverktøy brått kan begynne å rotere, opptil flere meter fra musikeren selv. Industrielt støv av den aktive sorten, klassisk noise bestrødd med gammelmannens egne nysgjerrighet - for noen stakkede øyeblikk var ikke telefonen oppfunnet ennå. Nei, for da hadde vi jo ringt ratt "hjem" og fortalt om Kent Tankred; mannen med spikermatter skrudd sammen med tunga ut av munnviken - 50-åringen med de varme, hverdagslige eksplosjonene, som noen og enhver burde ha hørt denne kvelden.

Men folk syntes ikke å stille fullstendig opp. Høflig, men uten tredimensjonalt blikk, for å bli spiddet på Ultima for to gangers skyld.

I tolvkampens programblad var det annonsert én røyke- (og si-"røykepause!"-) pause, noe som ble til tre, fire, fem pauser før vi fikk summet oss og innsett det absurde. Før vi trakk pusten, derimot, ble det nevnte "fløyte og data"-monstrumet spektisert opp på scenen. Scene-ordning til tusen! Det siste notestativet skrudd til - og vips runget "Bingo Venezia" av Jan Liljekvist og tyske Christina Kubisch utover høytalerne. For en kontrast! Stemplende, spenningfylte tromler, parret med ruvende gatesus og prat fra byen uten gater. Men i ekko fra Luc Ferrari og tidlig power electronics. Kortfattet i sort-hvitt, før Sabine Vogel og Malin Bång satt klare med sistnevntes "Twilight Collider". For å si det igjen (!), så har jeg aldri - visuelt sett - greid å venne meg til kombinasjonen blankpolert instrument vs. kontorelektronikk på en scene. Dette ble en god grunn til å lukke øynene, og fly litt på et saftig, susende teppe, med memorerbare melodisnutter som fikk rytmefoten til å henge, hele dynamikken ut. "Electronica", med en sjelsblære som bare disiplinert pust kunne trukket med seg. Fløytelyden lå igjen i rommet, med ett var vi alle fløytister. Med ett var vi det ikke.

Yes, dette var eksempler på musikk som griper tak. Musikk som gjør seg bedre når man er trøtt, best når man glemmer at man er det. På perfekt voluminstilling. Uheldigvis brøt Hanna Hartmanns speakerverk "Longitude 013* 26´E" - magien en smule, en lang og overkonkret bølge som vekslet usjamerende mellom lydreise og personreise "over sjø og land". Kvadrofonien i teatrets rom la opp til betimelig konsentrasjon, men akkurat her bad musikken om en forståelse som aldri fant sted, dessverre.

Pause? Ja, for dette må vi snakke om med sidemannen. Var det for lavt sa du? Liknet det på noe?

Vel, alle lyder likner jo, på hverandre eller noe annet - og det som ofte skiller lydgrupper klart ut for denne anmelderen, er at de rett og slett ikke gir meg noe inntrykk, ikke noen følelse av at jeg i fremtiden kan si jeg har noe forhold til denne artisten, selv om jeg husker navnet. Særlig ikke når de kommer diltende etter musikkstykker som nettopp har slått en til bakken. Og klokken er mange. I Melodi Grand Prix er det kanskje en fordel å være siste nasjon ut - men her var det jo bare Sverige! Og jeg føler meg berettiget til å bla i Åke Hodell-CD´er og sjekke om det virkelig er Audun Strype (nei) som er lydmann. Og gjespe.

Åke Parmeruds "Grains Of Voices" var kveldens mest ambisiøst og alvorlig anlagte, noe som krever stor velvilje; men dessverre skuffet den. En evigvarende tøyvask av diverse stemmeopptak som skredet opp og ned mot hverandre, stemmer som for meg syntes å ha noe sakralt, eller om du vil fundamentalreligiøst, til felles. Bønner, utrop, prat på spansk, engasjement og undertrykkelse. Sterke partier fra Allen Ginsbergs "Footnote To Howl", virvlet inn i et klangflate-sound, og igjen inn i kosmos, slags requiem for de åndelige patriarkater. Stemning. Men jeg ble etter hvert lei ved tanken på at dette er enda en som vil "ta opp religion" i kunsten sin. På en menneskejord som alle vet er rund, er det jo klart at det absurde blir for dumt iblant. Det eneste riktige er å tro og holde kjeft; men det er det ingen som gjør, virker det som. Dror Feiler gjør det kanskje, glemte å spørre.

Josef Dukkalis "The Lute Of Pythagoras" har en tittel som sanne esteter bør skremmes av, og jeg skal ikke bruke tid på å beskrive hvordan videosekvenseringen og musikken gikk i hop som på en kjørelærer-video. Laptopstykket "So Far" av Jean-Louis Huhtas var temepraturløst, og ganske enerverende i lengden. I en styltete "utenfor sjanger"-gange som bare akademikere får til. Men de får jo til masse annet også, og nå var vi trøtte. Minst ett stykke på programmet ble ikke framført.

Men heldigvis tøt da rosinen ut av pølsen, som Dror Feiler. Han var en naturlig forlengelse av Kent Tankreds dilletant-arroganse, og kunne kanskje gitt meg kicket til en overskrift om "søta bror". Noen lesere husker muligens skandalen i vårens Stockholm, hvor Israels ambassadør ble provosert og ødela en installasjon som forestilte en palestinsk selvmordsbomber? Kunstneren Dror Feiler har bodd halve livet i Sverige, komponerer og saksofonerer, og foruten en naturlig og vakker jiddisk behersker han også instrumentet datamaskin (operert med én finger). 2004-utgaven av "The Return Of The Real" var monumental og trippende performance til toner av en fullkommen thunderstorm, av frijazz og noise som sammen ikke prøver å være annet enn monoteistisk.

Og avslutningsstykket "Dialys" (som ble fremført ca. rundt den tiden vår kulturminister Valgerd tar morgengymnastikk - og mens deler av Ultima-ledelsen stod langt fremme i salen og skravlet, og vi var ca. 3 1/2 som hørte på), med med-elektronøsen Lise-Lotte Norelius - var kanskje aller aller best. Få timer før jeg dro til Parkteatret denne kvelden hadde jeg blitt oppmerksom på Derek Baileys uttalelse om at saksofonspill, uansett hvordan det gjennomføres, låter som jazz. Vel, Dror Feilers siste hark og bark var nok et motbevis på det - i dynamisk samklang med rå trommesamples, som gav voldelig gjenklang av sen 80-talls Ornette Coleman. Vel, riktig nok. Men bare Jahve vet hva harmolodics er. Dessuten med den beste programbeskrivelsen jeg kan huske å ha sett (; i sin helhet:) "'Dialys' er en kortform for å benevne den medisinske behandlingen som på syntetisk vis renser blodet for urenheter."