Profesjon uten profesjonelle
INNLEGG: Kulturrådet savner større engasjement for profesjonalisering av kor etter forslaget til organisering sist vår. Det kan jo skyldes at forslaget er ganske godt - eller at at profesjonen med få unntak rett og slett ikke finnes, skriver Per Erik Kise Larsen, festivalsjef i Risør Kammermusikkfest og direktør i Det Norske Kammerorkester.

Les Kulturrådets utspill her.

Engasjement skapes ofte av motstand. Kulturrådets forslag gir noe til mange og en mulighet for hele landet til over tid å få bygget opp tilgangen til profesjonelle kor. Forslaget er i sin struktur meget godt om det følges opp med politisk vilje og dernest penger.


Mer trussel enn mulighet
Dessverre er iveren rundt omkring i landet liten. Men det er vel ikke så underlig. Korbevegelsen er i sitt hjerte stort sett tuftet på amatørvirksomhet der ønsket først og fremst er selv å delta, ikke være tilhører. Det store publikum til korkonsertene eksisterer ikke utenfor amatørkorenes entusiasme.

Dermed mangler både utøversiden, publikum og dernest organisasjonene rundt bevegelsen en nødvendig forankring til problemstillingen som sådan. For mange vil profesjonaliseringen mer være en trussel enn en mulighet.


Mangel på referanser
Orkestrenes stillhet rundt korproblematikken er slående. Å gå i korridorene til et orkester og høre musikernes kommentarer under innøvingen av et kor- og orkesterprogram skulle tilsi et solid engasjement og stor iver for det profesjonelle kor. Men det forblir i det lukkede rom, orkesterinstitusjonene løfter alt for sjelden blikket ut over sin egen navlelo. Men det er kun én fordel med amatørskapet som haleheng til det profesjonelle orkester og det er den lave kostnaden. Dessverre klager ikke publikum av mangel på referanser på hvordan dette egentlig kan låte.

Men fantastisk kan det bli, når det står et helprofft kor bak orkesteret. Fremdeles snakker man i Oslo om konsertene med Oslo-Filharmonien og Riga-koret med Mariss Jansons i spissen. Det må være mer enn 25 år siden det hendte.


Trenger mindre ensembler
Norge trenger ikke noe heltidsansatt stort kor i Osloregionen utover operakoret. Det er rett og slett ikke arbeids- og publikumsgrunnlag for en slik satsing. Vi trenger mindre ensembler i ca 50% stillinger som kan utøve virksomheten sin i en helprofesjonell sammenheng, og ikke som et blandingsbruk av undervisning og forsterking i et eksisterende amatørkor. Spennende stillinger skapes gjennom en blanding av økonomisk trygghet og kunstnerisk frihet til å gjøre det man har lyst til.

Ved å etablere kor i fire regioner der hvor orkestrene allerede finnes, gir det en helt ny ryggrad til det profesjonelle musikklivet. Korene gjøres attraktive ved at hvert av dem har forskjellig musikalsk og repertoarmessig tilnærming. Da skaper vi også en nasjonal bredde der hvert kor kan fremheve sin musikalske egenart både nasjonalt og forhåpentligvis internasjonalt. Sammen kan fire små kor bli til et stort eller to halvstore, og serve de profesjonelle orkestrene i en helt annen grad enn i dag.

Utfordringen blir å unngå problematikken med faste ansettelser og liten turn-over. Det betyr fokus på små og fleksible organisasjoner der produktet står i sentrum. Det siste vi trenger er profesjonelle kor med institusjonsmerket i panna.