Symfonisk skitt og kanel
Både Lorentz Reitan og Trond Okkelmo tar feil når de hevder at repertoarkritikk er det samme som å stemple publikum som «reinspikka idioter», skriver Glenn Erik Haugland i dette tilsvaret til nyttårskonsert-musikk-debatten som for tiden raser i Bergen.
- Man må få lov til å la seg forbløffe over hvordan orkestrene lar denne og andre anledninger til å gripe nye publikumsgrupper gå fra seg i tradisjonens misforståtte navn, skriver Haugland.

Av Glenn Erik Haugland, komponist og skribent i BT

Nyttårskanonene fyrer løs. Spesialrådgiver i Norsk Teater og Orkesterforening, Trond Okkelmo, skal ha honnør for å være så debattvillig som han er. Spørsmålet er imidlertid om det ikke er han selv som rører sammen skitt og kanel når han i innlegget 10.1. setter likhetstegn mellom lyttere og programmerere. BFOs Lorentz Reitan er dagen etter heller ikke snau når han hevder at repertoarkritikk er det samme som å stemple publikum som «reinspikka idioter». Undertegnede er m.a.o. gledesdreper av første klasse som ikke unner folk en vals eller 20 på en nasjonal sørgedag. Undertegnede er m.a.o. gledesdreper av første klasse som ikke unner folk en vals eller 20 på en nasjonal sørgedag.

Om en leser min kommentar i BT den 5.1. vil en kunne se at jeg er oppriktig opptatt av at kunstmusikken skal ha et større publikum, men mener at måten nyttårskonsertene programmeres på utgjør en bjørnetjeneste for den symfoniske musikken. Ingen skal skamme seg over å danse i lett animert tretakt over stuegulvet 1. nyttårsdag. Men en må få lov til å la seg forbløffe over hvordan orkestrene lar denne og andre anledninger til å gripe nye publikumsgrupper gå fra seg i tradisjonens misforståtte navn. Stivpyntet eksklusivitet har utelukkende kuriositetens interesse.

Jeg forsøker etter fattig evne å gjøre det jeg kan for at nye publikumsgrupper skal få glede av den symfoniske musikken. Noe også norske symfoniorkestre har forsøkt å gjøre i årevis, med vekslende hell. En spissformulert kommentar som tar for seg et fenomen det etablerte klassiske publikumet har et nært forhold til, er nødt til å tråkke på noen ømme tær. Men den symfoniske musikkskatten er for dyrebar til å bli forbeholdt de få. Kanskje må noen hellige kuer og årvisse ritualer avskaffes for at yngre, motiverte lyttere skal ta steget inn i Grieghallen eller Oslo Konserthus?

Det finnes publikum og det finnes Publikum. Okkelmo og Reitan kan med all rett påberope seg å kjenne det faste Torsdagskonsert-publikumet, og har helt sikkert rett i at disse pluss en ekstra håndfull feststemte setter pris på nyttårskonsertene. Men de kan da umulig være blinde for signalene denne symboltunge konserten sender ut til en uinnvidd publikumskrets.

Selv om jeg yrkesmessig tilhører en marginal gruppe, tyder den positive responsen jeg har fått fra en rekke hold at min kritikk av det ekskluderende har truffet. Jeg mistenker for øvrig Okkelmo for å ha komponister som favorittmotstandere. Å angripe disse gir ham anledning til å repetere de eldgamle sannhetene om at komponister er en egen avart som lever isolert på en øy tett opp under Nordpolen, og at solen beveger seg rundt jorden.

For øvrig godt år!

Innlegget er hentet fra bt.no med tillatelse fra forfatteren.