Foruten Molde-konserten tidligere i sommer og Pstereo-festivalen i Trondheim neste helg, var onsdagens åpningskonsert på Øya den eneste med Jaga Jazzist på en norsk scene dette året. Og dette comebacket har den ni mann- og kvinnesterke gruppa valgt å markere med bare å spille nytt materiale, hentet fra bandets nye album som er varslet til høsten.
Jaga Jazzist på Øyafestivalen 09. Foto: Jan Erik Svendsen
Martin Horntveth var likevel vennlig nok til å vise publikum inn i musikken, ved å fortelle at de første låtene på Øya hadde titler som ”Book of Glass”, ”Enarmet banditt” og ”Bananfluer overalt”. Det er vanskelig å finne tråden mellom disse titlene, utover det at de har en lekenhet som også går igjen i musikken. Som i de nevnte tre låtene rommet både blåsere med et orkestralt og symfonisk preg (den første), lettere og luftige partier med smatrende mitraljøser som effektiv markering av overganger (den andre) samt et klangrikt tema som drømmeaktig svevde videre til mer orientalske strøk (den tredje).
I ”Pocata” litt seinere i settet var det Philip Glass og Stephen Reich som ble æret, i en låt hvor bandet tviholder på et monotont tema, som gjennom små nyanser flytter musikken videre til neste nivå. Og hvor Lars Horntveth danderer med et poengtert jazza saxsolo, godt understøttet av allestedsværende Mathias Eick på klangfull vibrafon.
Dermed burde noe av spennvidden som gjør Jaga Jazzist til et så fascinerende band å følge være antydet. Samtidig avdekker dette noe av det som kan være vanskelig med bandet. Innimellom kan de bli noe utydelige i sin sjangerlek, slik at det kan bli vanskelig å se hva de ønsker å formidle. Men stort sett er det befriende å bli med Jaga Jazzist på deres ferd gjennom ulike musikalske rom, hvor både klanger, rytmer, overganger og melodier har sin helt naturlige plass - som regel uten å komme i veien for hverandre. Og med nok kraft til å skape forventninger til plata seinere i høst.
Leif Gjerstad er frilansjournalist
Jaga Jazzist på Myspace