Nasjonaloperaens interesse for det nye
På vegne av norsk samtidsopera uttrykker Ballades redaktør Tellef Øgrim bekymring i kommentaren” Operaens manglende interesse for det nye” (12.5.10). Operasjef Paul Curran ber i dette innlegget om forståelse for at kvalitet tar tid, ikke minst innen den mest komplekse av alle kunstarter: opera.

Øgrim etterlyser metodikken i arbeidet med nye verker i Nasjonaloperaen og mener å ha registrert en lite aktiv holdning fra min side med tanke på utviklingen av norsk samtidsopera.

Jeg har vært sjef for Nasjonaloperaen i drøyt et og et halvt år. Alle som har kjennskap til hvordan et internasjonalt operahus forvaltes vet at dette ikke er spesielt lang tid.

Det er fristende å gjøre et poeng av at Øgrims kommentar kom bare dager før en av norgeshistoriens største operasatsninger, Gisle Kverndokk og Øystein Wiiks Jorden rundt på 80 dager - en ny, norsk opera i det store formatet på Hovedscenen i Bjørvika. Men det viktige i denne sammenheng er at da teppet gikk opp den 21. mai, var det et fem år langt løp som nådde målstreken. Jo visst innbefatter det også en dramatisk utsettelse, tiden dette ga har også vært godt brukt. Realiteten er at et operahus driftes med planleggingshorisonter på 4-6 år.

Det er enorme menneskelige og økonomiske ressurser som ligger bak produksjonen av en nyskrevet opera. Ikke bare er det en omfattende prosess internt i et operahus, det tar også lang tid for en komponist å ferdigstille et verk.  Gjennom denne tilblivelsesfasen er det naturlig for et nasjonalt kompani som vårt å åpne rom i vårt hus for utprøving av verket, gjennom workshops, dramaturgisk bistand osv, og så vidt jeg kan forstå er det ikke minst dette som ønskes og etterlyses i miljøet utenfor Operaen.

Her kan vi utvilsomt gjøre mer. Men helt uvirksomme er vi slett ikke. Vi har også nå samtaler med Komponistforeningen om en mulig ny form på vår verkstedsvirksomhet Verker underveis. Foreløpig gjør vi innenfor rammen av det vi kaller Operalaboratoriet enkelte eksperimentelle oppførelser av nye verker. Poenget er å finne formater der tilstrekkelige ressurser kan stilles til disposisjon for en reell utprøving, og kanskje også en ramme der det blir mulig å la verket møte et interessert første-publikum. Men balansegangen mellom det som yter det nye/uferdige verket rettferdighet, og vilkår som kanskje heller viser seg å være en bjørnetjeneste, er meget krevende.

I Nasjonaloperaen har vi også parallelle utfordringer i at vi selvsagt skal gi rom for det nye, men samtidig er vi i en fase hvor vi må bygge opp et fullverdig og fremfor alt egen-produsert standard-repertoar for det nye huset. Vi har med oss arven og historien fra våre første 50 år, men overgangen til en ny sceneteknisk virkelighet var total fra Youngstorget til Bjørvika. Det har vist seg at svært få av oppsetningene fra det gamle huset lot seg overføre til de nye scenene, men en solid plattform med et eget repertoar er helt avgjørende for et operahus, og det er på alle måter krevende å få på plass.

Dette betyr likevel ikke at Nasjonaloperaen løper fra ansvaret med å være en pådriver for nye, norske verk. I åpningsåret hadde min forgjenger Bjørn Simensen en storsatsing med Cecilie Ores Dead Beat Escapement på Scene 2. Nå har vi altså Jorden rundt på 80 dager, og det opprinnelige siktemål var å kunne presentere en konsertant versjon av Ragnar Søderlinds Fruen fra havet i kommende sesong, men dette viste seg å kreve et såpass stort apparat at den nå er plassert inn i sesongen 2011/12. 

I kommende sesong har vi imidlertid to uroppførelser på Prøvesalen, noe Øgrim åpenbart ikke har fått med seg: en familie-opera av Ole og Marcus Paus, Askeladden, Påls versjon og en dramatisert sangsyklus av Olav Anton Thommessen, Veslemøy synsk, basert på Grieg/Garborg. Begge vil bli vist i en scenisk første-versjon, der siktemålet er å gi publikum et første møte med verkene, og oss forutsetningene for et videre arbeid frem mot fullverdige operaoppsetninger. Samtidig har vi workshops på to andre verk, det ene under vurdering for fremførelse, det andre vurdert og for lengst bestilt til fremføring på det første mulige tidspunkt komponisten har gitt oss garanti for at verket skal kunne være ferdig. Også workshops krever til tider mange medvirkende, både teknisk og kunstnerisk, som skal frigjøres fra andre forpliktelser i huset. Det er ikke enkelt å få dette til i et hus hvor så å si alle avdelinger er belastet ofte til bristepunktet for å kunne spille de produksjonene vi er forpliktet til å by på i vårt ”ordinære” repertoar. Men vi ønsker å gjøre dette og har tro på at det vil bli lettere etter hvert som vi får solid kjennskap til hvordan en kompleks institusjon som vår kan fungere.

Minst én ytterligere bestilling er nært forestående, men ingenting vil bli offentliggjort før avtaler er underskrevet. 

Jeg undrer litt når Øgrim henviser til kilder i ”det etablerte komponistmiljøet”, som utgangspunkt for sin kritikk. Stedfortredende operasjef Anne Gjevang og jeg har god kontakt med nålevende norske komponister om fremtidige prosjekter. Og flere vil det bli. Og ikke bare norske heller.

Men det vil ta tid. Slik er det med kvalitet. Ikke minst gjelder det for den kanskje mest komplekse av alle kunstarter: opera. Det tillater jeg meg å be om forståelse for.


Paul Curran er operasjef.