Darwinisme i praksis
- Jeg vil gjerne at det skal være mulig å oppleve hva som er innenfor stykkets rammer, og hva som ligger utenfor, seier INTRO-komponist Ørjan Matre, som meiner at berre hans sterkaste stykke får overleva

Ørjan Matre vart nyleg valt ut til den eine av to INTRO-komponistar i MIC Norsk musikkinformasjon sitt lanseringsprogram mellom 2010 og 2012. Programmet tek sikte på å hjelpa komponistane med lansering i utlandet – med stønad frå Utanriksdepartementet.

Matre, som var ferdig utdanna ved Norges musikkhøgskole i 2005, har tidlegare vore huskomponist i Kristiansand Symfoniorkester (2006-2008) og har motteke Statens kunstnarstipend for yngre kunstnarar i perioden 2008-2010.

Men trass i at han byrjar få ei rik røynsle som komponist, og at arbeida hans stadig fører til nye oppdrag, fortel Matre at han finn den kreative prosessen vanskeleg.

- Jeg føler at jeg begynner å få en viss selvtillit når det gjelder selve håndverket. Men å komponere består først og fremst av å ta valg. Først må man bestemme seg for at det å komponere er et poeng i seg selv. Det er jo ikke alltid man er overbevist om at man skal sette seg ned å lage musikk som noen skal spille og noen skal høre på. Når man så finner en mening med det, er det i neste omgang enormt mange retninger et stykke kan ta. Noe av poenget for min del, er å ta de største valgene først. Derfor gruer jeg meg ofte til å begynne på et stykke, seier han.


Stykke med variasjonar
Musikken til Ørjan Matre kan gjerne omtalast som organisk. Same kor varierte komposisjonane hans elles måtte vera, er oppbygginga oversiktleg; konsentrert. Besetningane som utfører stykket kan vera alt frå orkester og sinfonietta til solo klaver og den ikkje heilt vanlege duoen klarinett og trombone. Men trass valet av instrument opplevast det ofte som om noko går att i stykka hans: Ei bestemt interesse for det klanglege, kanskje, eller at tonespråket ofte får utløp gjennom i triller, imitasjonar av små fraser, glissandi – i regelen som del av ein klår dialog mellom instrumenta.

- Jeg føler jo at jeg tenker hvert stykke på nytt. Jeg prøver å gi meg selv en ny utfordring hver eneste gang jeg får en bestilling, og takker gjerne ja til ting som jeg i utgangspunktet tenker at jeg aldri i verden kommer til å klare, seier Matre.

- Men jeg har etter hvert forstått at når stykket er ferdig, viser det seg at mange av de samme tingene kommer ut. Det er sannsynligvis noe jeg er opptatt av. Tidligere ble jeg ofte overrasket over dette – det føltes som jeg hadde skrevet en variant av det samme stykket om igjen når jeg trodde jeg hadde gjort noe helt nytt. Nå er det ikke skremmende lenger: Jeg har bevisst begynt å bearbeide ting jeg har gjort tidligere, ta dem opp i et nytt stykke

Det er det som kallast å ha ei stemme?

- Ja, eller en bestemt smak.


Mangfaldig inspirasjon
I tida som kjem er det orkesterverk med solist som er sentralt for Matre. Neste år framfører klarinettisten Rolf Borch og Bergen Filharmoniske Orkestrer ein ny klarinettkonsert. Trombonisten Sverre Rise skal så vera solist med Ensemble Ernst i eit nytt verk, medan fiolinisten Peter Herresthal har tinga eit stykke for fiolin og ensemble.

Det er mange tradisjonelt baserte besetningar - og kanskje også former?

- Ja, og jeg jobber nok helst med instrumental musikk som inngår i en tradisjonell konsertsammenheng. Jeg synes det er på sin plass at noen stiller spørsmålstegn ved denne sammenhengen, og jobber med konteksten musikken framføres i og med konseptuelle problemstillinger. Men det er konsertmusikken som er min arena, seier Matre.

Noka bestemt inspirasjonskjelde har han ikkje. Det vil seia – interessene er så mange at dei ikkje klårt let seg definera.

- Jeg føler nok at det jeg gjør er et resultat av påvirkningen fra ekstremt mange forskjellige ting, alt jeg har hørt sett og møtt opp gjennom. Hva som kommer direkte til uttrykk i musikken er det nok andre som ser bedre enn meg, seier Matre.

- Jeg tror dessuten at mange av de tingene som jeg har synes er mest inspirerende, ikke kommer til syne i musikken min i det hele tatt. For eksempel er jeg en stor fan av Helmut Lachenmann. Jeg synes arbeidet hans er fantastisk og har studert musikken hans grundig. Men det ville blitt feil for meg å etterligne musikken hans fordi jeg synes det er flott. Jeg ønsker å snakke på egenhånd.

Kva ved Lachenmann er det du synest er flott?

- Det som er digg med Lachenmann er at musikken hans er så mange ting på en gang. På den ene siden er den radikal, streng og intellektuell, samtidig som den tar utgangspunkt i klangresultatet, i selve lyden. Harde, merkelige klanger, kan avløses av utrolig funky teksturer, og rett og slett råsexye klanger. Men som sagt, må jeg jo skrive den musikken jeg skriver, som ligger ganske fjernt fra Lachenmanns estetikk. Det ville blitt helt feil å kopiere et uttrykk, bare fordi det tiltaler meg.


Skriv musikk han sjølv vil høyra
I tida som kjem vil Matre òg skriva eit stykke for baryton Halvor Festervoll Melien – og meddeler at han er spent på å tilnærma seg eit format – det vokale – som han ikkje har arbeidd mykje med før.

Eksperiment kan gå bra eller ikkje – og derfor ynskjer han, særleg i INTRO å få presentert stykke som har vore framført tidlegare, og som kanskje har vore revidert frå utgangspunktet.

- Jeg er opptatt av at komposisjoner blir fremført mer enn en gang. Mange gode verk blir dessverre lagt bort etter urfremføringen. Det handler ikke bare om at få framført ting på nytt; det er ikke alltid at urfremføringen yter stykket rettferdighet. Ting vinner ofte på å få sette seg. Jeg opplever det i alle fall som et stort privilegium å få ting spilt flere ganger, så sant stykket er bra.

Du meiner at stykkene ikkje alltid er gode?

- Det er ikke alltid ting fungerer. Slik er det: ikke alle ideer er like gode, eller man får kanskje ikke til å gjennomføre ideen slik man tenkte. Dersom noe har gått helt galt fordi man har tatt en sjanse er det ikke så vanskelig å bite det i seg. Noen stykker vil jeg gjerne legge vekk etter at de er urframført, noen vil jeg bearbeide. Det er darwinisme i praksis, svarer Matre, og meddeler at det for han til sjuande og sist er lyttaren som er det viktige.

- Det jeg jobber mest med når jeg komponerer, er å få stykket til å henge sammen, så det har en indre logikk. Ikke en som blir konstruert på papiret, men en logikk som faktisk kan oppleves. Jeg vil gjerne at det skal være mulig å oppleve hva som er innenfor stykkets rammer, og hva som ligger utenfor – hva som hører hjemme i det, og hva som ikke gjør det. Jeg komponerer vel ganske enkelt som jeg lytter og jeg skriver den musikken jeg kunne tenke meg å høre.