Nordmenn tenker norsk
Den kanskje eldste tilskueren på Roskilde-festivalen var dansk og 87 år. Men hva kom den gamle kvinnen for å se?

Av Leif Gjerstad

Svaret er Esben ”Dansken” Selvig, hennes dattersønn som i helga vekket Klovner i Kamp til live igjen med en engangs-gjenforeningskonsert på Odeon-scenen på Roskilde-festivalen. En konsert med så entusiastiske tilskuere at Klovner i Kamp ble nok et norsk band som uttrykte sin forundring og store glede over ”den fantastiske responsen” fra Roskilde-publikumet.


Forutsigbare
At det er stor overvekt av nordmenn på en konsert med en norsk hiphopgruppe som rapper på norsk, bør ikke overraske noen. Men ifølge Roskilde-festivalens musikksjef Rikke Øxner skal nordmennene være de mest forutsigbare når det gjelder nasjonale hensyn. I større grad enn svensker og dansker heier nordmennene på sine egne, hevder Øxner.

Hvis påstanden stemmer, kan tyde på at effekten av det å spille på Roskilde-festivalen for norske artister er langt større i Norge enn utenfor landets grenser. Samtidig som det kan være grunn til å spørre seg hva som eventuelt gjør nordmenn i Roskilde musikalsk mer nasjonalistiske enn våre naboland? Spesielt siden nordmenn generelt har vært mye mer åpne for eksempelvis svensk musikk enn svensker har vært for norsk.


Vanskelig språkvalg
Et problem artister fra små land på internasjonale scener kan ha, er å finne ut hvilket språk de skal kommunisere med publikummet på, mellom låtene. For de norske artistene på Roskilde var svaret åpenbart norsk. Samtlige brukte morsmålet til mellomsnakket, med ett unntak: Satyricon. Fra scenen forklarte Sigurd Vongraven sitt engelskvalg med at på en konsert som dette, var andelen nordmenn (og andre skandinaver) så tynnet ut at det var mer praktisk med engelsk.

Med det internasjonale publikummet Satyricon faktisk har, er det ikke noe å si på logikken i Vongravens resonnement. Men det gjør det ekstra interessant å registrere at både Erlend Øye (The Whitest Boy Alive), Ida Maria og Røyksopp konsekvent valgte å kommunisere på norsk. Og i Røyksopps tilfelle skjedde det til tross for at det var flere utlendinger enn nordmenn som så dem på Roskilde-festivalen natt til lørdag. Slik det må væe, når antall nordmenn på festivalen anslås til snaue 10.000, mens det var nærmere 30.000 som så gruppa.


For mye anglo-amerikansk
Artikkelen på Ballade forleden om ”norske i Roskilde” , hvor jeg også nevnte noen av de store internasjonale trekkplastrene, fikk en leser til å beklage seg over den dominerende anglo-amerikanske profilen.

At det på store rockfestivaler med internasjonale navn er en klar overvekt av britiske og amerikanske artister er et kjent faktum. Men å kritisere Roskilde-festivalen på dette er noe forhastet. En kjapp gjennomgang av artistlista viser at det riktignok var flest amerikanske artister (35) på programmet, fulgt av danske (21) og britiske (16).


Men den samme gjennomgangen viser også at det faktisk var 26 artistnavn fra andre verdensdeler (engelskspråklige land ikke medregnet), så problemet kan kanskje heller være hvem mediene og publikum fokuserer på. Samtidig kunne det vært interessant å se sammensetningen av artister på store norske pop/rockfestivaler som Øa, Hove, Quart, Storås, Norwegian Wood, Slottsfjell og Bukta!




The Whitest Boy Alive på Island (Foto: Christian Lysvåg)

Millionoverskud
Da Whitest Boy Alive som siste norske artist fikk et nokså fullt Arena-telt til å tenne søndag kveld, kunne samtidig Roskilde-ledelsen konstatere at den varslede krisen ble avlyst for deres del. Et billettsalg som lenge antydet en sluttsum på under 60.000 solgte festivalpass endte på 67.000. Nyordningen med å åpne for endagspass sikret festivalen ytterligere 10.000 solgte billetter (dvs endagspass). Det blir det penger av. Og ikke minst en ny Roskilde-festival også neste år.