Norway, home of pop?
KOMMENTAR: Er det Donkeyboy vi skal leve av når oljen tar slutt, spør Tellef Øgrim.
Vi syns det går godt. Norsk musikk er på full fart ut i verden. Kvaliteten er skjerpet. Omtalen der ute er overstrømmende. Verden vil ha the nordic sound, hva nå enn det er for noe.
Kanskje har vi funnet svaret på det store spørsmålet om hva vi skal leve av når petroleumsressursene er brukt opp?
Det var i hvert fall ikke helt fremmed for forsamlingen som fylte Kverneland-salen i Litteraturhuset i Oslo forleden da Norsk Komponistforening og NOPA (Forening for norske komponister og tekstforfattere) inviterte til paneldebatt om musikkeksport.
I samtalens gang ble det fra panelet (Svein Bjørkås, UIO) pekt på den eneste beregningen av verdien på norsk musikkeksport, målt etter hvor mye penger norsk musikk generer ute. Til tross for økt aktivitet og store forventninger er verdien ca. 150 millioner kroner og viser ingen eller små tegn på endring.
Selv ikke Kathrine Synnes fra BpopMentometer hadde store forventninger, selv for en som nådeløst velger de mest kommersielle eksportobjektene. For til tross for voksende norske kulturbudsjetter krever et internasjonalt gjennombrudd mye mer av det kommersielle apparatet. Og skal man få et kommersielt apparat må det store penger til.
Da er vi framme ved kveldens mest konkrete forslag, framsatt i en kombinasjon av jazz-sjef Tore Flesjø og komponist Atle Bakken.
1) La kulturutvekslingen blomstre videre med kulturpenger, slik at vi fortsatt kan bygge omdømme med vår interessante, og særegent nordiske sound på feltene jazz/indie/klassisk.
2) Legg et parallelt ambisiøst og høykommersielt eksportløp til Næringsdepartementet (hvem var det nå som endte der, igjen?)
Det koster seks millioner kroner å skape et internasjonalt gjennombrudd for en artist eller et band i dagens (pop/rock)-musikkmarked. Det har plateindustriens organisjon IFPI nylig slått fast en rapport.
Er det mye, eller er det lite?
Uansett har vi pengene allerede, så kanskje slipper vi å involvere Trond Giske. Det eneste som mangler er at et par sponsorer jekker ned markeringsbehovet på den gode saks vegne.
La oss begynne med Statoilstipendet, som går til en artists utenlandssatsing. Det er på 800 000 kroner. Det er alt for lite. Det samme sa også juryformann Magne Furuholmen. Et par uker senere lanserte han og resten av a-ha sin egen "tilskuddsordning" der fire artister skal få en million kroner hver.
Også Music Export Norway har lignende planer. I følge signalene skal MEN i løpet av året lansere sin variant der to eksportprosjekter hver skal hvert motta 300 000 kroner årlig i tre år.
Da er det bare å ta fram kalkulatoren. Statoilstipendet + de fire a-ha-millionene + 1,8 MEN-kroner = 6,6 millioner blanke eksportkroner.
Siste finregning på budsjettet for Prosject Export Fusion viser at det faktisk er litt for mye penger i potten, målt etter dagens dollarkurs.
Da er det bare å finne et band eller artist som skal få alle pengene. Trolig lander vi på Donkeyboy, Maria Mena, Susanne Sundfør eller (og her anvender jeg det utvidede pop-begrep, ref overskriften), Tine Thing Helseth.