- Knefall for markedskreftene
DEBATTINNLEGG: Tone T. Dahl (AP) presenterer i sitt svar en rekke argumenter som ikke synes å ha noe med mitt innlegg å gjøre, og det virker som om hun vet forholdsvis lite, både om hvordan området har fungert, og hvordan det kommer til å fungere etter at ombyggingen er ferdigstilt. I tillegg presenterer hun en del kulturpolitisk tankegods som hverken har noen praktisk funksjon eller representerer noe nytt, når det gjelder Oslo Kommunes kulturpolitikk. Det skriver Jonas Howden Sjøvaag i dette innlegget.

Av Jonas Howden Sjøvaag i Eple Trio, NavyElectre og Ignore

Jeg skrev rett før jul et innlegg som var ment som en kritikk av avgjørelsen om å godta Naturbetongs omreguleringsplan for området Seilduksgata 25-31, som frem tom. 31.12.07 har vært et tilholdssted for en mengde profesjonelle kunstnere fra flere sjangre, samt flere aktører innenfor næringslivet. 

For å begynne på toppen er det slik at saken rundt Seilduksgata 25-31 har vært oppe til vurdering flere ganger gjennom de siste 14 årene, og utbygger har fått avslag på søknadene frem til nå. Det betyr at de som har arbeidet i området i årevis har vært prisgitt de sittende politikernes vyer, og man har hele tiden levd med trusselen om utkastelse. Imidlertid har man overlevd forholdsvis lenge,  altså har noen som tidligere har vært mot omreguleringen nå snudd. De blå partiene har hele tiden vært for, de røde har hele tiden vært mot.

Det som er interessant er at det er AP som har sørget for at søknaden om omregulering har blitt godkjent, nettopp fordi det er de som har skiftet standpunkt i saken. Altså er det merkelig at Dahl nå forsøker å unndra seg ansvar for det som har skjedd, samtidig som hun kritiserer meg for å trekke frem partiet og dets representant som Naturbetongs medsammensvorne.

Knefall

Videre, når det gjelder utsagnet om at jeg beskylder noen for knefall for markedskreftene, er det fordi det er akkurat det som har skjedd. Tidligere har søknadene fra utbygger blitt avslått, nettopp fordi flertallet av partiene har stemt mot. Det er først nå etter at AP har snudd kappen for vinden at Naturbetong får det slik de vil.

Dahl presenterer også en kuriøs ytring om at leieprisene i området ville steget såpass at dagens leietagere uansett ikke ville hatt mulighet til å holde til der. Jeg lurer på hvordan hun kan hevde å vite noe om det, samtidig som leietagerne, så vidt meg bekjent, ikke har blitt presentert for en slik løsning. Dette er dermed et utsagn som ikke er relevant i fht. sakens kjerne, i tillegg til at det ikke er riktig. Alle kunstnere som har hatt tilhold i Seilduksgata har måttet finne seg andre, dyrere og dårligere løsninger slik at leieutgiftene uansett har økt, samtidig som arbeidsforholdene har blitt forverret.

Forøvrig har jeg aldri hevdet at politikere styrer hvem som skal få leie, eller hvor mye det skal koste. Det som derimot er tilfelle er at politikere kan legge føringer for hva et område skal brukes til, og dette har her, som vanlig, blitt gjort på utbyggerens premisser.

Klar linje over tid

Det er nettopp politikernes manglende evne til å drive langsiktig byplanlegging som fører til at leieprisene stiger slik at bare store kjedebedrifter og eiendomsutviklere med stor kapitalkraft har råd til å overleve i områder i bykjernen. Hadde politikerne hatt en klarere linje over tid, hadde det også vært lettere å regulere områder slik at alle kunne fått en plass der. Når signalene som sendes derimot tilsier at det bare er å trenere saken for å få gjennomslag for diverse inngrep, er det ikke rart at Oslos lokale kulturliv stadig får vanskeligere kår.

For min del er det også vanskelig å forstå hvorfor ingen tilsynelatende respekterer et vedtak som først ble fattet for årevis siden. Hvem har da tatt feil: Dahl og hennes meningsfeller, eller alle politikerne som gjennom fjorten år har stemt mot den omreguleringen som nå foreligger?

Uvitenhet

Utsagnet om at boligformål sikrer liv i kvartalet etter arbeidstid vitner også om uvitenhet i forhold til området det er snakk om. Dette fordi det er aktivitet i Seilduksgata døgnet rundt. Ettersom jeg vet dette med sikkerhet, tolker jeg Dahls utsagn dithen at hun med ‘liv’ mener familier, barn, ungdom eller caféer, altså noe som lager lyd ute på selve gårdsplassen etter klokken 1700. Dette er også et poeng som er helt på siden av mitt innlegg og jeg forstår ikke helt hvilken grunn Dahl har for å ta det med.

Heltid eller deltid

Når det gjelder lave leiepriser i flere kommunale kulturbygg, er det noe som ikke betyr noe dersom antallet arbeidsrom ikke øker. Dahl nevner dette som et punkt i sitt innlegg, og jeg antar at hun, blant annet, sikter til Schous Kulturbryggeri som åpner høsten 2008. For mange band i Oslo betyr det at de får leid tilgang til et øverom, som jo unektelig er et bra tiltak. Imidlertid løser ikke dette noe som helst for heltidsarbeidende kunstnere ettersom det man da er ute etter ikke er et rom man leier tilgang til i fire timer tirsdag og torsdag annenhver uke, men et arbeidsrom der man kan arbeide hver dag.

Forskjellen på disse to tingene er stor.

Det som kalles øvingshotell retter seg primært mot faste band eller konstellasjoner av musikere og er priset deretter. Det arbeidende kunstnere, musikere og komponister trenger tilgang til er kontorer som er tilgjengelige til faste tider, der utstyr kan plasseres og bli stående klart til bruk; kort fortalt et arbeidslokale på lik linje med det de fleste andre mennesker i fast arbeid trenger.

I Seilduksgata hadde vi det, og det er viktig å presisere at dette nå forsvinner fra kulturmiljøet på Grünerløkka bare for å bli erstattet av noe som allerede finnes i umiddelbar nærhet.

Jonas Sjøvaag Howden har denne hjemmesiden.