Fra kulehodemaskin til Twitter
Litt MIC-historie sett fra innsiden: Et ektefødt barn av Kunstneraksjonen 1974 ble senteret kalt, men de første steg ble tatt allerede i 1971, da Norsk Komponistforening ba Norsk kulturråd om hjelp til å kjøpe inn og sende ut plater med norsk musikk til utenlandske radiostasjoner.
Initiativet førte til et større utredningsarbeid som resulterte i etablering av Norsk Musikkinformasjon våren 1979. Sentrets hovedfokus skulle være å informere om og promotere musikk av norske komponister i inn- og utland. Oppgaven var rimelig konkret med noteproduksjon, utarbeidelse av orkestermateriale, forsendelse av note/platepakker, utarbeidelse av informasjonsmateriale, kataloger, brosjyrer m.v. Kontorutstyret besto av en enorm lyskopieringsmaskin av arkitekttypen, en Nashua kopimaskin med flytende blekk, skrivemaskiner, grå telefoner med dreieskive og kortkatalog med tilhørende stensilmaskin. Med på lasset fra Norsk Komponistforening fulgte hele arkivet med produksjonsmastere på transparent, samt Cardex-katalogen Olsen. Olsen var en historisk koloss vi aldri har turt å kaste. Den registrerte både verker, innspillinger og utlån. Det var klart at innholdet måtte overføres til et nytt medium, og spørsmålet var når man skulle kaste seg ut i det nye dataeventyret.
Senteres første leder, Diane Hanisch, var bibliotekar og hadde jobbet med stormaskiner i USA. Heldigvis. Hun holdt igjen og valgte å sette i gang tradisjonell registrering på kort. Dermed unngikk vi den fella mange havnet i på den tiden med å satse på systemer som ikke var kompatible da Bill Gates og Apple fikk verdensherredømme midt på 80-tallet. Vi gikk til første anskaffelse av datamaskin i 1984, og først i 1989 var tiden inne for datakatalogisering av noter og lyd. Systemet vi da valgte er i bruk den dag i dag.
Initiativet til MIC kom fra komponistene på kunstmusikkområdet. Men allerede før man var i gang vedtok Norsk kulturråd, som sto for finansieringen i oppstartsårene, at også musikerne skulle omfattes av våre tjenester. Uten egen utredning om hva musikerne trengte ble det de ansattes oppgave å stake ut veien, og vi valgte å tilby generell informasjon om norske musikere, ensembler og orkestre. MIC fikk i 2003 forvalteransvaret for UDs reisestøtte for norske musikeres konserter i utlandet. Fra da av opplevde både vi og utøverne at MIC også ble en viktig instans for dem.
Et avgjørende utviklingstrinn på innholdssiden ble forvaltningen av Innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer, opprettet i 1984. Denne skulle omfatte samtlige sjangre og forutsatte både lagring av informasjon om norske plateutgivelser, norske musikkinstitusjoner og mottakere av platepakker i inn- og utland. Dette var første steg inn i det sjangermangfold vi ønsket å avspeile. Heldigvis hadde vi en medarbeider som skjønte verdien av å systematisere all denne kunnskapen fra starten av, og databasen som ble opprettet skulle danne grunnlag for det som etter hvert ble MICs bransjeregister, landets største oversikt over norsk musikkliv.
Jostein Simble var direktør fra 1980 til 2000. Han var en visjonær mann og skjønte at et lite senter med svak økonomi måtte inngå allianser for å overleve. Innkjøpsordningen var ett steg. Et annet var å påta seg generalsekretariatet til NOMUS. Det nordiske samarbeidet skulle vise seg å bli meget nyttig. Sammen har de nordiske MICene stått for felles fremstøt på internasjonale møteplasser som Musikmesse Frankfurt, MIDEM og Music China, og har bidratt til store nordiske markeringer som Scandinavia Today i New York og Tokyo på 1980-tallet, Tender is the North i London (1992), frem til Nordic Cool på Kennedysenteret i Washington CD, 2013.
Helt siden starten var tospråklighet et prinsipp. All informasjon, det være seg note- og platekatalog, nyhetsskriv, brosjyrer og hefter, fantes på norsk og engelsk. Opprettelsen av det engelskspråklige papirmagasinet Listen to Norway, som startet til Grieg-jubileet i 1993, var en milepæl. Med Mona Levin som redaktør, kom bladet ut tre ganger i året og ble distribuert til ca 9000 mottakere i 64 land verden over. Man tok sikte på å nå den generelt kulturinteresserte leser og beslutningstakere innen ulike sider av internasjonalt musikkliv. Også her la man vekt på sjangerbredde, og LTN skrev om alt fra opera og folkemusikk til C&W og black metal. En rekke journalister ble utfordret til å skrive om musikk og bladet ble meget godt mottatt. Men små økninger i tilskudd kunne ikke oppveie manglende momsfritak og økte papirpriser. Til slutt ble dobling av portotakstene til utlandet for tunge å bære og bladet ble nedlagt i 2001.
Noe av det siste Simble rakk å ta initiativ til var opprettelsen av nettavisen Ballade. Den ble opprettet som en ”elektronisk veggavis”, med Arvid Skancke-Knutsen som redaktør i halv stilling. Det skulle snart vise seg å bli en altfor liten stillingsbrøk. Responsen tok av så å si med en gang og man måtte snart utvide til to hele stillinger. Ballades posisjon i norsk musikkverden ble kanskje for alvor klar for offentligheten da reaksjonene kom på nedleggelsen som følge av fusjonen MIC og MEN.
Jostein Simbles bortgang i 2000 medførte til dels store endringer. Etter et turbulent år ble Morten Walderhaug ansatt i oktober 2001. Han tok initiativ til nye retningslinjer, ny profil og nytt navn – det var nå vi ble hetende MIC. Arbeidet med å kjøre sammen alle MICs databaser og informasjonslagring gjennom 20 år på en felles portal hadde pågått siden 1994, og ble lansert i den nye visuelle profilen høsten 2002. Fra da av gikk det elektronisk slag i slag via viral marketing til sosiale medier.
Den nye tiden manifesterte seg for de ansatte med kortere direktørperioder, og vi fikk etter hvert inntrykk av at den usynlighet noen beskyldte oss for i hvert fall ikke stemte hva direktørene angikk: Morten Walderhaug ble headhuntet av Oslo-Filharmonien i 2004. Hans etterfølger Svein Bjørkås ble sittende frem til 2009, da han ble bestyrer på Institutt for Musikkvitenskap, UiO, dit han tok med seg sitt kanskje viktigste initiativ, Musikkarvprosjektet. Han ble avløst av Martin Revheim, som ble headhuntet av Sparebankstiftelsen for å planlegge kulturhus etter bare to år. Da hadde han initiert bl.a. webradioen 99 Minutes og suksessen Kontorkonsertene. De siste 16 månedene av MICs historie ble ledet av Kristin Danielsen, som fikk uriasposten med å føre forhandlingene på MICs vegne om sammenslåing av MIC og MEN til den nye stiftelsen Music Norway.
MICs 34-årige historie er innholdsrik. Mye kan nevnes: Noen suksesser, som Ballade, notevirksomheten og forvalter- og rådgivnings ansvar overfor UD, er gode å tenke på. Noen minner er mindre hyggelige, som et par forsøk på dannelse av aksjeselskap…. Det daglige arbeid har bestått av en serie med enkeltprosjekter, informasjonsarbeid, utstillinger, seminarvirksomhet osv. Historien om vår internasjonale virksomhet og samarbeid gjennom IAMIC krever mer plass enn vi har til rådighet her.
Nevnes bør også våre styreledere i alle disse årene, som med fast hånd har ledet oss gjennom både trange, lykkelige og turbulente tider: Olav Anton Thommessen, Rolf Inge Godøy, Åse Hedstrøm, Arne Nordheim, John Persen, Elef Neshem og Svein Skarheim.
For de ansatte har MIC vært en god og spennende arbeidsplass, med mye rom for initiativ, kreativitet, ansvar og utvikling. Pr. 31.12.2012 må man konstatere at det har vært et meningsfylt sted å være: Noen av oss har vært ansatt uanstendig lenge : Lisbeth Risnes og Hilde Holbæk-Hanssen ble ansatt våren 1979. Torkild Hansen og Aslak Oppebøen ansatt fra 1980. Camilla Oppegaard ansatt fra 1986, Karen Rygh ansatt fra 1994, Karoline Røed Tønnesen fra 2001, Tomas Lauvland Pettersen fra 2002, og Margrethe Bue fra 2004. Mange andre har vært innom, ingen nevnt, ingen glemt. Ballades stab har, som naturlig er for en medieaktør, hatt større gjennomstrømning. Den siste redaktøren, Carl Kristian Johansen, ansatt siden 2005, ble med seks av oss over til Music Norway. Tre av oss gikk til Nasjonalbiblioteket. - Vi håper vår innsats har vært like meningsfylt for MICs brukere som den har vært for oss. Takk for reisen!