Egon Holstad: Ihles rør om rock
I kjølvannet av Øyafestivalen skrev musikkskribent Ole-Martin Ihle et reisebrev med tittelen Uartikulert Støy. Der tar Ihle for seg konserten til amerikanske The Cramps, og bruker den innfallsvinkelen til å rette et kritisk blikk på øyas "øltjukke" og passive publikum og nordmenns forhold til New York-scenen. Dette brevet har vakt sterke reaksoner hos Musikksjefen i Nordlys, Egon Holstad. Han mener Ihle mangler kompetanse til å anmelde punk og garage-rock: - Jeg anser meg selv som himmelropende inkompetent til å vurdere fagområder jeg selv ikke behersker; så som astrofysikk, teater, taktekking, klassisk musikk eller r&b. Ihles betraktninger av The Cramps er nemlig akkurat like relevante som hvis en person med medfødt og dødelig laktoseallergi skulle uttale seg om andres oppfatning av smaken på H-melk og rømme, skriver Holstad.
Av Egon Holstad, musikksjef i Bladet Nordlys, Tromsø.
I Aftenposten 16.08.2006 har Ole-Martin Ihle skrevet et reisebrev fra sin jomfru-festivalopplevelse, nærmere bestemt årets Øyafestival. Konserten med det amerikanske bandet The Cramps har åpenbart vært så traumatisk at det har virket skadende for både hans vurderingsevner og oppfatning av tid og rom.
Som han innledningsvis skriver: "[…] nok et indieband hilser publikum med en vegg av uartikulert støy. Bandet heter The Cramps, får jeg høre". Med andre ord: Ihle var på en konsert med et band han ikke ante hva var, eller het, før de stod på scenen. Greit nok det, men da blir det noe underlig at samme mann gir seg ut på en mildt sagt høytsvevende, usammenhengende og forsøksvis dyp analyse av så vel band som deres publikum; et tospann Ihle mener er gjensidig tåpelig.
Et raskt google-søk på reisebrevforfatteren viser at dette er samme mann som for få år siden var ute med den lille artigsaken hvor han "avslørte" White Stripes som et middelmådig band norske musikkjournalister var lurt trillrundt til å like; en artikkel som i sannhetens navn neppe kan sies å regnes som et dyptpløyende paradigmeskifte av folks generelle betraktning av rock.
I tillegg viser det seg at Ihle gjentatte ganger har figurert i avis- og tidsskriftsspalter med en repeterende opptatthet over at punkrock, og ikke minst garage-rock, er noe skikkelig tøys som videre digges av noen skikkelige tøysekopper. Etter hans mening er det derimot soul, r&b (og muligens også fusion?) som klinger best i ørene hans.
Til dagbladet.no utdyper han reisebrevet sitt ved å si: "Jeg sliter egentlig med punk-musikk generelt, og spesielt denne antiholdningen til det å være musiker. At det liksom er en kunstnerisk fordel å ikke ha evner som håndverker". Den åpenbart tungt slitende Ihle mener altså indirekte at The Cramps er kunstnerisk evneveike og at de ikke har håndverkerevner, vurdert ut fra sitt eget flinkis-perspektiv (Ihle rant selv ned dørstokkene på Smuget for å spille bass med Warner Musics en gang store r&b-håp; orkesteret Vincens, for de som husker det).
Underveis i konserten "avslører" han endog at det kan spores røtter til bluesen i det han velger å kalle bandets "indierock". Gratulerer! Død og pine, rock kommer fra blues! Nei, nå blir alle tidligere konvensjoner og oppfatninger av musikk snudd på hodet! Snakker om sylskarp iakttagelse.
At The Cramps har inspirert norske band som Turboneger, Madrugada og Ricochets, for ikke å glemme utenlandske navn som blant andre Queens of the Stone Age og Nick Cave, passer helt sikkert også med Ihles kladd, da jeg antar at også disse artistene bare driver med det hans tandre ører oppfatter som atonal piggtrådmusikk.
Ihle mener sågar at det ikke har kommet noe bra musikk fra New York på 20 år. Det er selvsagt helt ok å mene, men ser ikke Ihle da at hans kvasielitistiske analyser av The Cramps mister noe av sin sprengkraft, all den tid han åpenbart helt mangler de grunnleggende forutsetninger for å forstå hva The Cramps faktisk driver og har drevet med? Vi snakker altså om bandet som ikke brukte Ihles favorittinstrument (bassgitar) før i 1986, og da er det jo nærliggende å anse The Cramps som et symbolsk Mount Everest for Ihles manglende innsikt i materien han har valgt å skrive om.
Akkurat som jeg selv anser meg som himmelropende inkompetent til å vurdere fagområder jeg selv ikke behersker; så som astrofysikk, teater, taktekking, klassisk musikk eller r&b. Ihles betraktninger av The Cramps er nemlig akkurat like relevante som hvis en person med medfødt og dødelig laktoseallergi skulle uttale seg om andres oppfatning av smaken på H-melk og rømme.
Underveis i konserten lot Ihle seg dessuten irritere voldsomt over publikums outfit og væremåte. Det var for lite allsang og knyttede never i været, jentene var øltjukke og hadde farga hår (les: skikkelig teit!), folk var kledd for forskjellig og opptrådte i altfor liten grad som en samlet masse. Og på toppen av det hele påstår den indignerte festivaldebutanten at han opplevde å bli hysjet på av sidemannen da han utbrøt at «Jeg går og kjøper en øl». Oppgulpene underbygges av kjedsommelige gjentagelser om The Cramps' manglende vilje til å spille musikk slik Ihle selv vil den skal spilles.
Til tross for alt det overnevnte, må konserten med The Cramps ha vært en skjellsettende og eventyrlig paralyserende opplevelse. For, som han avslutter sitt reisebrev, hvis adressat fortsatt er litt vrient å fatte hundre prosent: "Jeg har fått nok (av The Cramps, min anm.) og beveger meg mot utgangen. Over et gebrokkent rockeriff (hva nå enn det er, fortsatt min anm.) skriker Yoko Ono så hjerteskjærende som bare hun kan".
Greit nok, men da må sannsynligvis Ihle ha stivnet til is av The Cramps sine ulyder, for Yoko Ono stod ikke på samme scene før ganske nøyaktig et helt døgn etterpå. Kanskje bor det derfor likevel en liten garage-rocker inni Ihles flinkisbasshode?
I så fall kan vi bare begynne å glede oss i lag til neste års Øyafestival.
Ole Martin Ihles artikkel i Aftenposten kan leses her. Dagbladets intervju med Ihle finnes på denne linken.