Bendik Hofseth: - Kulturdepartementet må vise mot igjen!
Styreleder i NOPA, Bendik Hofseth, gir uttrykk for en meget sterk støtte til Kanal 5 , som han mener er det langt beste alternativet for Norge som musikk- og kulturnasjon. I dette store innlegget skriver han bl.a.: "Kjære kolleger i kulturdepartementet, kjære politikere, vi i musikkbransjen ønsker å fylle dere med nytt mot slik at dere igjen velger bort P4 og velger den kanalen som har den best profilerte intensjon for norsk musikk! Den heter denne gang kanal 5. Dere skar igjennom ved sist tildeling, viste politisk mot og vilje med en basis i gjenkjennelige grunnverdier. La oss håpe dere gjør det igjen!"
Av Bendik Hofseth, Styreleder NOPA
Hva skal vi velge fra den globaliserte politiske buffet? Frihandel, åpenhet og økonomisk konkurranse eller streng regulering med kvoter og restriksjoner. Debatten går på mange områder og det er stadig nye industrier på menyen. Sosialdemokratiet og det bittelille kongeriket Norge svarer oftest med en mellomløsning som et resultat av et parlamentarisk kompromiss: hvert område krever særegen behandling, balanseringen krever ny stillingstagen igjen og igjen. Det er ingen enkle svar på hva blandingens sammensetning innebærer og hvilke ernæringsmessige konsekvenser den till enhver tid vil ha for de ulike organer, men noen ganger er det heldigvis enklere å velge enn andre.
Og velges skal det når det ganske snart deles ut en ny radiokonsesjon fra kulturdepartementet. Det er 2 søkere til P5-konsesjonen, "gamle" P4 og Kanal 5.
Både hva gjelder musikalsk dybde og norskprosent synes kanal 5 å stile høyere, bedre og samfunnsøkonomisk klokere enn sin rival. Kanal 5 legger seg på en norskprosent på 50, og har som intensjon å presentere fordypningsprogrammer på kveldstid innen de fleste "smale" genre. P4 lover 35% norsk musikk, og minst en norsk-på-norsk låt i timen beste sendetid.
Med bakgrunn i tall fra TONO og med basis i alle riksdekkende radiokanaler kan vi se at norsk-andelen, I TONO definert som musikk med norske opphavsmenn, er gått noe opp de siste år. Og dette er viktig for et lite lands selvfølelse og for den norske musikkbransjen.
Men analyserer vi videre kan vi se en annen tydelig tendens. I løpet av årene 1997 til 2001 gikk antallet reperterte verker, dvs verk med 10 eller fler gjentagelser, kraftig opp i volum men ned i antall. I klartekst: Færre låter spilles oftere! I 1997 utgjorde disse verkene 71% av sendeflaten for musikk, og med jevn stigning fra år til år kulminerer det med 87% av sendeflaten i 2001!! Tilsvarende går verk som er framført mellom 1 og 9 ganger tilsvarende ned, fra 29% i 1997 til 13% i 2001. Et annet interessant trekk: det er i hovedsak det utenlandske repertoaret som er så "heldig" å bli gjentatt.
Med andre ord, radiostasjonene presenterer mer og mer av det samme. Mangfoldet taper terreng med de konsekvenser dette får for lytternes mulighet til å finne ”sin” sang, og de begrensninger det legger på utøvere og opphavsmenn til å finne sitt publikum. Radiostasjonene, med enkelte unntak, fortoner seg mer og mer som rene markedsføringskanaler for utvalgte produkter fra den anglo-amerikanske stjernehimmel. Utvalget består av sanger som slites ut ved gjentagelse, de gir et reklameaktig inntrykk og i stedet for å ha en berikende kulturell effekt ender vi opp med noe som rett og slett fortoner seg som kjedelig, gjentagende og grått.
Dette har igjen en alvorlig innflytelse samfunnsøkonomisk konsekvens, norsk musikkindustri svekkes betydelig. Ikke bare i kraft av tapte inntekter fra radiospillinger alene, men i form av det å ikke trenge igjennom i eteren og dermed heller ikke noe annet sted: i avisene, i konsertsalen i de profesjonelle miljøene osv osv. Et bredt, lokalt marked er viktig for hele industrien, både med hensyn på musikkeksport men også, som tall fra Frankrike og England viser preventivt for digital piratkopiering og nedgang i platesalg.
Det er en vital norsk musikkbransje som pr. Idag står beredt til å møte sitt publikum, talent og nyskapning florerer, det skrives mer enn før, det produseres flere fonogrammer enn før. Er det også dårligere musikk enn før siden den ikke når fram? Er det en begrensning i publikums nysjerrighet som stenger? Svaret er nei til begge disse spørsmålene, det er ingen grunn til å ha mistillit til hverken scene eller sal. Med fare for å virke demagogisk og politisk ukorrekt: det er formidlerne og mangelen på regulering av dissse som har ført oss inn i dette uføret. Det moralske ansvaret ligger hos butikksjefene og det politiske ansvaret hos politikerne. Det er så enkelt som at hver gang noen har valgt at vi skal få høre en sang med et anglo-amerikansk ikon som ”alle” kjenner, ja da er det en annen sang vi ikke får høre. Og det er jo så mye enklere å selge mye av noe enn litt av mye. Det er rett og slett dårlig butikk.
Men god butikk ble det for P4: Da de fikk sin opprinnelige konsesjon noen år tilbake må kloke hoder i bedriften med regnearkene i baklomma ha hatt en fantastisk dag. Kulturdepartementet og politikerne klappet de på skuldrene og sa: ”Her har dere alle pølsebuer og pizzarestauranter i Norge, vi gleder oss til markedseventyret!” Ingen stadsfysikus (for å mette den gastronomiske allegorien helt) reiste seg og sa: Hvor er gulerøttene, hvor er fisken, hvor er det varierte kostholdet? Almenn-kringkastingsrådet sa vel ifra noen ganger under årenes løp om at P4 ikke oppfyllte konsesjonsbetingelsen, men dette merkelige organet ser ikke ut til å ha hverken nevneverdig politisk lytterskare eller gjennomslagskraft.
Konsekvensen ble alvorlig også for NRK. De ble utsatt for konkurranse, selv om det av og til må ha føltes litt pussig det hele sett fra Marienlyst. For hvem konkurrerer med hvem? NRK P1 har måttet legge seg på P4’s "Grandiosa"-linje for å beholde sin posisjon som størst (viktig for lisensen) samtidig med at NRK skal opprettholde vage kulturelle forpliktelser (uten å få noe annet enn mindre budsjetter å rutte med). En honnør og en blomst til de ansatte i NRK som ikke har blitt schizofrene og dermed sykemeldt, men som har klart å navigere i dette håpløst trange sundet og likevel få til en oppgang av norsk musikk. Takk for at dere holdt ut.
Kanal 5 har her i motsetning til P4 en god strategi på hvordan de ønsker å legge seg i markedet. I stedet for å konkurrere om de samme lytterne som andre kringkastere ønsker de å opptre som en nisjeradio på nisjetidspunktene for dermed å utvide tilbudet over eteren. Fornuftig og bra tenkt.
Oppfordringen blir dermed enkel å servere: "Kjære kolleger i kulturdepartementet, kjære politikere, vi i musikkbransjen ønsker å fylle dere med nytt mot slik at dere igjen velger bort P4 og velger den kanalen som har den best profilerte intensjon for norsk musikk! Den heter denne gang kanal 5. Dere skar igjennom ved sist tildeling, viste politisk mot og vilje med en basis i gjenkjennelige grunnverdier. La oss håpe dere gjør det igjen!"
Bendik Hofseth, Styreleder NOPA