Det norske mangfoldet - Begrep med varierte aspekter
KRONIKK: En stund nå, lenge før året 2008 ble erklært Mangfoldsåret, har jeg stusset over begrepet ”kulturelt mangfold”. Ikke bare hvor og på hvilke områder man bruker det, men også hvor man ikke bruker det. For eksempel anses ikke begrepet å romme kulturelle ytringer eller kunst som har opphav blant tatere, kvener, jøder eller samer, skriver Khalid Salimi i denne kronikken, opprinnelig trykket i Spelemannsbladet.

Av Khalid Salimi

Da statsbudsjettet for 2009 ble lagt fram, skjedde det imidlertid noe overraskende. Under et kapittel med tittelen ”Mangfold” har Kultur- og kirkedepartementet tatt med både Samisk kulturråd, Riddu Riddu-festivalen og Jødisk Museum i Oslo. Her pleier bare de institusjonene som jobber med kunst- og kulturuttrykk med utgangspunkt i de nye innvandrerbefolkningene, å være oppført. Dette er noe nytt. At taterne eller kvenene stadig ikke er med, kan man godt undres over, men kanskje kommer de med ved neste korsvei.

Men – er det viktig for kvensk musikk å bli definert under kulturelt mangfold, eller under folkemusikk, for den saks skyld? Jeg er også usikker på om samisk musikk ønsker å bli definert under kulturelt mangfold. Det kunne kanskje ha vært tilfelle før samene fikk status som urfolk, for da var det viktig å bli trukket inn i varmen, inn i fellesskapet. Legg merke til at Mari Boine og hennes musikalske uttrykk tidligere ble definert som folkemusikk eller samisk musikk, mens veldig mange i dag vil definere henne innenfor verdensmusikk. Gir begrepet hennes musikkuttrykk tyngde?

Jeg tror at så lenge det ligger en positiv hentydning i et begrep, vil man gjerne bli definert innunder det. Med en gang begrepet mister sin betydning, og nærmer seg en klisjé, blir det et stempel man ikke lenger er interessert i å ha på seg.

Det er denne tanken som leder meg til å se på utviklingen av begrepet ”kulturelt mangfold”. Fra departementets side ligger det en positiv hentydning i måten de bruker begrepet i forbindelse med kulturbudsjettet. Er det fordi det har vært mangel på et begrep, og at kulturelt mangfold blir sett på som en løsning? Kanskje en foreløpig løsning? Det er ikke så lenge siden begrepet erstattet et annet begrep, nemlig ”det flerkulturelle Norge”, eller ”det flerkulturelle”. Og det er heller ikke så lenge siden det flerkulturelle Norge ble sett på som et bedre begrep enn for eksempel ”minoritetskultur” eller ”innvandrerkunst/-kultur”.

Jeg har selv vært med på denne utviklingen, blant annet da jeg som nestleder av Norsk kulturråd skrev et strateginotat i 1997 som inneholder følgende:

Selve begrepet ”det flerkulturelle” bør problematiseres, nettopp fordi alle kulturer er flersidige – enhver kultur er flerkulturell. Å si at Norge blir flerkulturelt bare på grunn av innvandrernes tilstedeværelse, er på en måte misvisende. Derimot kan man si at mangfoldet har blitt større enn før og klart mer synlig; som et resultat av omfattende globalisering, innvandring og andre sammenvirkende faktorer.

For eksempel blir ”Kunstnere med ikke-norsk etnisk bakgrunn” sett på som et bedre begrep enn ”innvandrerkunstnere” eller ”fremmedkulturelle kunstnere”. Dersom hensikten med begrepet ”det flerkulturelle” er å anerkjenne og gi rom for nye variasjoner innenfor kunstverdenen, er begrepet ”kulturelt mangfold” et bedre alternativ. I denne konteksten vil ”kulturelt mangfold” ta utgangspunkt i uttrykksformene og ikke kunstnernes opphav.

I samme strateginotat fra 1997 uttrykker jeg tydelig at kulturelt mangfold må være et mål for å få åpnet repertoaret og strukturene til kunst- og kulturinstitusjonene, uavhengig av om det handler om etnisitet eller ikke. For det er respekt for mangfoldighet vi ønsker å få på dagsordenen. Og mangfoldighet begynner å bli mer og mer synlig i norsk hverdagsliv også når det gjelder kultur. For eksempel snakket enkelte av mine venner som jeg traff på 70-tallet, ren Oslo-dialekt den gang. I dag snakker de trøndersk, bergensk, nordlandsk, de dialektene som de hadde undertrykt før de flyttet til Oslo.

Vi er vitne til to parallelle utviklinger:

Det er en iver etter å undertrykke all forskjellighet for å bygge en nasjonal kultur, en norsk nasjonal kultur der kunstuttrykkene og kulturelle forskjeller skal kues innenfor nasjonale rammer og benyttes til å bygge et nasjonalt fellesskap. Her har ikke bare jøders eller tateres, men også samers uttrykk blitt voldsomt nedtont. Ser vi konturene av at dette nasjonale prosjektet begynner å komme i mål, og at forskjellene derfor kan tillates? Etter min vurdering er nasjonsprosjektet på ingen måte over. Det har imidlertid kommet innenfor trygghetens rammer, slik at man også har ”råd” til forskjellighet.

Samtidig er globaliseringen så altoppslukende at man er nødt til å ta hensyn til de stadige endringsprosessene. Mangfoldighet, eller respekt for forskjellene, blir derfor stadig mer krevende. I musikkverdenen går det ikke lenger med puritanske holdninger, til det vokser for mange musikalske uttrykk inn i hverandre. Så lenge dette skjer uten misjonering, men med en mer naturlig prosess, er resultatet alltid spennende. Jeg kan bare ta fram et eksempel hvor jeg selv har vært med på å bygge ideen, nemlig samarbeidet mellom Transjoik og vokalisten Sher Miandad fra Pakistan. Her er det vanskelig å definere resultatet – verken raga eller joik eller ren elektronika. Det er nemlig litt av hvert, og det skaper en kreativ forvirring hos lytteren.

Det er når samisk musikk, eller jødisk eller sufi- eller ragamusikk for den saks skyld, får frie muligheter til å være så forskjellige som de ønsker og på likeverdig grunnlag, at behovet for å fremme kulturelt mangfold vil bli overflødig. Det viser at begrepet ”kulturelt mangfold” er konstruert for å oppfylle et behov, så lenge det varer. Deretter kommer nye tolkninger.

Kort sagt: Hvis Mari Boine defineres innenfor verdensmusikk, hvorfor ikke Anne Hytta?

Khalid Salimi er redaktør i Samora Magasin, og kunstnerisk leder for Horisont og Melafestivalen. Kronikken ble publisert i Spelemannsbladet nr. 7 2008, og er brakt videre på Ballade med velvillig tillatelse fra samme magasin og artikkelforfatter.