Guuud a’ meg!
Et intervju om Gud og Jesus og Grand Prix og sånn.

Melodi Grand Prix (MGP) er over oss igjen. Om du nå er av de som skulle synes at musikken er et lite helvete, så har MGP til tider likevel vært rene misjonsmarken. Professor i religionsvitenskap Dag Øistein Endsjø er MGP-fan og har fordypet seg i temaet.


Åndelig lys over endeløst mørke?
I arbeidstiden sin er Dag Øistein Endsjø en mye publisert, kreditert, og ikke minst anerkjent professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Men så fort han får tatt av seg dressjakka og fått børstet det professorale støvet av skoene, har han en mørkere side.

Endsjø er en, for å si det mildt, svært engasjert tilhenger av Melodi Grand Prix (MGP). Endsjø deltok selv som låtskriver og sceneartist i MGP med gruppen Sub Diva i 1994 og han har skrevet reportasjer og artikler om MGP i blant annet Klassekampen og tidsskriftet Syn og Segn. Sommeren 2011 ga han ut boken Det folk vil ha - religion og populærkultur på Universitetsforlaget, sammen med førsteamanuensis på menighetsfakultet, Liv Ingeborg Lied. Boken handler blant annet om MGP og religion.

Vi ba derfor professoren i religion kaste litt åndelig lys over det som av mange oppleves som et endeløst mørke.


Følg Ballade på Facebook


Fra MGP-scenen til helgenstatus
For oss som ser MGP-hysteriet litt fra sidelinjen, virker konkurransen mest som en serie uforståelige ritualer, til musikk som er vanskelig å tro på. Samtidig viser TV-skjermen en massesuggesjon av hylende menn, som finner ritualene både meningsfylte og troverdige, og som dyrker det som skjer der framme på den illuminerte, alterlignende scenen.

- Er MGP rett og slett en form for religionsutøvelse?

- Vel, det er nok ikke så enkelt. Riktignok spiller jo MGP en svært sentral rolle i livene til den mest iherdige fansen, men ikke på noe verre måte enn det Lady Gaga, Vålerenga eller Bruce Springsteen gjør for fans av disse. Det er gjort en del forskning på fans av popmusikk, i lys av ulike religiøse perspektiver, men jeg tror ikke at man kan trekke det så langt som å si at MGP-fansen er religiøse eller at MGP er en religion, sier Endsjø

- Men det finnes vel noen ekstreme tilfeller?

- Joda, helt klart. Rundt Toše Proeski som deltok for Makedonia i 2004, har det oppstått en kult som er religiøs. Hans MGP-deltagelse gjorde ham til en superstjerne på Balkan, og da han døde i en bilulykke i 2007 ble han omtalt som mannen som representerte alt som var godt i Makedonia. Det ble erklært nasjonal sørgedag i landet, mens lederen for den makedonsk-ortodokse kirken refererte til Proeski som en engel. Stadige nye minnehøytideligheter og monumenter i Proeskis minne tyder på at han faktisk kan ende opp som en formell helgen i den makedonske kirken. Tro det eller ei!


Se engelen synge:



Til de ikke-frelste
Musikken i MGP presenterer ofte en eklektisk mix av kreti og pleti, for å si det pent.

- Finnes det en parallell i livssynet som formidles i tekstene også?

- Ja, Gud bedre! Tenk bare på norske "Visjoner" fra 1992: «Kultur, det er en arv til folket i vårt land, det er et speil av tidens gang. Gi oss en soloppgang med barnelatter og sang. Vi elsker far og mor, har kjærlighet å gi til søster og bror. Gi oss en soloppgang og la vår drøm være sann. Sammen på håpets vei går vi hand i hand.»


MGP-kultur er også en del av arven til folket:



- Men samtidig finnes det vel artister som med seriøs mine, og med seriøs musikalsk stil, faktisk har forsøkt å misjonere sin religiøse tro med musikken sin i Grand Prix?

- Å ja, da! Tyske Stone & Stones sang en kjærlighetssang til Gud med "Verliebt in Dich" i 1995. I fremføringen, der de hadde en nesten imponerende liten evne til å treffe riktige toner sang de "Jeg vet at ingenting kan skje med meg nå, idet mitt hjerte er fullt av lys. … jeg stoler på deg, for meg er det ingen tvil."

Da belgiske Natalie Sorce i 2000 undret seg over hvordan man kan "leve uten viljen til å leve", "L’envie de vivre", sang hun ikke om generell livsvilje eller om et ønske om å redde potensielle selvmordskandidater.

- Sangen var til alle de som ikke var blitt frelst av Jesus. Hun sang om "ønsket om å leve i evig tid", om et kristent løfte om evig liv, sier Endsjø.


Religion, glitter og glam
Grand Prix er minst like mye hysteri og sirkus, glam og glitter, som musikk.

- Finnes det artister som har brukt disse sidene ved konkurransen som et virkemiddel for å spre et seriøst ment, religiøse budskap?

- Ja, det finnes flere. Et godt eksempel på dette er finske hardrockbandet Lordi, som vant i 2006 utkledd som skikkelser fra en skrekkfilm. I låten synger de at "Rock’n’roll-engler bringer din hard rock halleluja i Guds skapelse, overnaturlig høyt". Når de synger om helvete i sangen, så er det stedet der du ikke skal ende, dersom du følger det finske bandet. Bandets frontfigur, Mr. Lordi, understreket i intervjuer sin kristne tro: "Jeg vil ikke brenne i helvete, jeg vil til himmelen. Jeg er et kirkemedlem og trommeslageren vår, Kita, har skrevet og fremført en del kirkemusikk".

- Men kan ikke samtidig alt glitteret og hysteriet i MGP ta bort litt av tyngden av et ektefølt religiøst budskap?

- Glitter og hysteri er ikke nødvendigvis det motsatte av religion, før i tiden var jo religion det beste stedet å få tilgang til nettopp slik. Men noen ganger kan nok likevel grandprixglamouren virke litt forvirrende i kombinasjon med religiøse budskap, som da underskjønne Samantha Janus representerte Storbritannia i 1991. På scenen var hun iført massiv sminke, skyhøye stiletthæler og en hyperkort pastellrosa kjole. Sangen "A Message to Your Heart" sang hun sammen med tre minst like glamorøse korpiker, som vrikket rundt henne. "For Guds nåde", sang de fire, entusiastisk akkompagnert av danseglade trommemaskiner og jublende trompeter, "et budskap til hjertet ditt … si en bønn … wo-oh-oh!" slik at du kan hjelpe "barna med sult i sine øyne".


Denne er til de sultne barna:




Vest-Europa mest outrert
Det er en dårlig skjult hemmelighet at Grand Prix er Europas største årlige homofestival.

- Har det hendt at alt homseriet rundt konkurransen har kommet i konflikt med religion og misjonering?

- Carola som er nesten like kjent for sitt langvarige engasjement i bevegelsen ”Livets ord”, som at hun deltok internasjonalt for Sverige i MGP i 1983, 1991 og 2006 sa i et intervju med det svenske homomagasinet QX i 2002 at hun så på homoseksualitet som "unaturlig" !. Hun fikk da en så massiv motstand fra den store homofile kjernen av grandprixfansen, at hun faktisk vendte om og ba om unnskyldning. Da hun deltok i den internasjonale finalen i 2006, var hun "veldig stolt over å være en homodiva".

Israelsk TV håndplukket i 1998 transkjønnede Dana International, med en sentral rolle i israelsk homokultur, som landets grandprixdeltaker. Hun ble møtt med massiv fordømmelse fra ultraortodokse jøder.

- Rabbineren og regjeringsmedlemmet Shlomo Ben Izri kalte Dana for en bibelsk "avskylighet", mens parlamentsrepresentanten og rabbineren Shlomo Ben Ivri sa at å sende Dana International til Grand Prix, var som "å sende et mørkets budskap til verden". Da hun gikk hen og vant hele den internasjonale finalen holdt de kjeft.


Mørkets budskap:



I gamle dager var MGP en festkveld for Vest-Europa. Etter at murer falt, og både strøm og silikonpupper ble lagt inn også i øst, er det blitt en mengde deltakerland i konkurransen.

- Har dette økte mangfoldet også gjort noe med livssynsmangfoldet i festivalen, og uttrykkene dette er blitt presentert med?

- Vel, nå glemte du at Jugoslavia, Hellas, Kypros, Israel og Tyrkia også pleide å være med, og at kristne, jødiske og muslimske artister deltok side om side lenge før frigjøringen av Øst-Europa. Mangfoldet synes egentlig ikke å ha økt noe særlig med de nye landene. I hvert fall har de mest outrerte bidragene så langt kommet fra de gamle grandprixlandene. Frankrike sendte for eksempel UFO-forkynnende artister i 1999, Sverige vant med dansende mormonere i 1984 og Island sendte en lettkledd diva som snakket med Gud på telefonen midt under opptredenen i 2006.


Følg Ballade på Twitter


Konfliktspeil
Men kan man finne spor etter religiøst ladede konflikter i Grand Prix?

- Har du for eksempel hørt om tilfeller der slike konflikter har påvirket lands stemmegiving, eller bidrag i konkurransen?

- Absolutt. Hellas sendte en uhyre dramatisk bønnesang til finalen i 1976, der Jomfru Maria ble bedt om "å trøste mitt hjerte" på grunn av alle "korsene plantet i … den nyoppspadde jorden" på kirkegårdene i det krigherjede Kypros. Tyrkia nektet ikke bare å vise bidraget, men sangeren Mariza Koch ble også utsatt for drapstrusler. Da det muslimske Bosnia debuterte som eget land i 1993, med et budskap om sangens uovervinnelige kraft – "jeg kan synge, jeg kan vinne" – selv når "hele verdens smerte" var å finne i det krigsherjede landet, fikk de derimot tolv poeng nettopp av Tyrkia og ledet en stund hele finalen.


Uhyre dramatisk bønnesang:



Religion ingen festbrems
Aserbajdsjan vant nå sist gang og skal være vertskap for finalen den 26. mai i år. Landet er shiamuslimsk, akkurat som Iran. Israel på sin side er en jødisk stat, mens Irland er mer katolsk enn Paven.

- Har all denne religionen lagt noen demper på moroa for deltakerlandene?

- På ingen måte. Polakkene som er enda mer katolske enn irene, sendte for eksempel i 2007 en trio av undertøykledde damer som sang slike lyriske høydepunkt som "You know that I’m really hot", "Hey guys, you know what turns me on?" og "This is true love, baby, yes, it’s true".

- Israel presenterte gladlåter med statssionistisk propaganda i 1976, 1991 og 2002. Aserbajdsjan debuterte i 2008 med en sjiamuslimsk bønn til Allah om å "frelse oss" og "vise oss den rette vei". Men denne musikalske bønnen ble presentert ved hjelp av to kvinner, kledd i frynsete, svart undertøy, som vrikket og vred på seg mens de krøp bortover scenegulvet på alle fire, for så å slynge seg inderlig om djevelen personifisert av en mørkkledd langhåret mannsperson.



Tung symbolikk:


Kristenunderholdning
Vi har også drevet med religion i MPG også i Norge.

- Hvilke norske religiøse grand prixbidrag er særlig minneverdige i så måte?

- "Visjoner", som jeg alt har nevnt, er et godt eksempel. Ellers må jeg jo få nevne mitt eget bidrag, da fra 1994. Der synger vi om en fyr som kom til himmelen. Han er en person som alle finner uimotståelig tiltrekkende, så uimotståelig at når han til slutt døde og "banket på St. Peters port, ble døren revet opp" og selv englene og himmelske kor begynte å synge og juble med i sangens refreng: "ui-ui-ui-ui-ui-ui-uimotståelig".



Fullstendig hinsides uimotståelighet:



- Teksten min kan forstås på mange forskjellige måter, men det at sangens fortelling til slutt ender opp i en tradisjonell kristenpopulær fremstilling av himmelen var egentlig ikke forårsaket av noen kristen eller annen religiøs overbevisning. Poenget mitt var bare å lage en underholdende tekst om en persons absolutte tiltrekningskraft. Da jeg sendte ham til himmelen til slutt i sangen, var dette ment som en overraskende måte å understreke i hvilken grad denne personens uimotståelighet var fullstendig hinsides alt. Men man kan vel allikevel argumentere med at tekstforfatteren, altså undertegnede, synes påvirket av sin kristenkulturelle bakgrunn, da måten det absolutte blir illustrert på er ved bruk av tradisjonelle kristne forestillinger.


Siste nytt om musikkbransjen rett i innboksen: Ballades nyhetsbrev


Kred? Usikker.
På hvilken måte har MGP-deltaqelsen påvirket den akademiske karrieren og arbeidshverdagen som professor?

- Gir sånne ting kred i akademia? Anbefaler du andre å delta, og tenker du å delta igjen selv?

- Å prøve å delta i MGP kan anbefales alle som ønsker det. Absolutt en høydare. I hvilken grad det gir kred i akademia er jeg litt mer usikker på, men jeg hadde i alle fall deltagelsen skrevet ned på CV-en da jeg søkte min nåværende jobb ved Universitetet i Bergen. Jeg har ingen umiddelbare planer om å delta igjen, men om noen skulle ønske en tekstforfatter bidrar jeg gjerne!

Av Bjørn Hatterud Foto/illustrasjon:
Genre\Popular Music, Competitions