Piker, vin og sang - 50 år med jenter i norsk pop og rock
Marta Breen har jobbet som kulturjournalist siden de avsluttende årene av forrige århundre, og har bakgrunn fra Dagbladet, RadiOrakel og diverse dameblader. Breen bidro også til Jan Eggums pop- og rockleksikon, og er for tiden engasjert i NRKs Store Studio. De siste tre årene har Breen jobbet med "Piker, vin og sang - 50 år med jenter i norsk pop og rock". Boka er en bred presentasjon av kvinners rolle og vilkår på, foran og bak scenen i norsk pop- og rockhistorie.

Av Carl Kristian Johansen

- Det er mange kvinnelige artister som er forbigått gjennom årene, og gjennom intervjuene jeg har gjort har jeg oppdaget at mange av de eldre artistene har mange felles historier med de helt ferske artistene. Jeg ville fortelle disse historiene som ikke alle er klar over. Dette er på en måte Marta Breens versjon av Norsk Rocks Historie. Siden det ikke er gjort før fant jeg ut at jeg måtte gjøre det selv, sier Breen.

Kan du si noe om hva disse historiene handler om?

- Generelt sett har jentene blitt behandlet annerledes enn gutter i møte med journalister. Mens guttene gjerne blir stilt spørsmål om prosessen og musikken, handler spørsmålene til jentene mer om image, moter, hvordan det er å være jente i en mannsdominert bransje, og hvordan de lærte seg å spille gitar.

- Fra et bransjeståsted har jentene i større grad blitt forsøkt styrt og plassert i bås, og i større grad fått et image tredd over hodet. Jentene i bransjen har blitt styrt mer av den kommersielle tankegangen, og blitt undervurdert i mange år. Men det er anderledes i dag, vi har alle Marthe-variantene, Elvira Nicolaisen og Ane Brun, og de blir behandlet på en annen måte. Bransjen har blitt modnere, sier Breen.

Du trekker spesielt fram nyere vise-sangere, eller singer/songwritere nå.

- Jeg er glad i damemusikk, det treffer meg spesielt. Mange jenter bruker stemmen på en mer leken måte en gutter, og jeg har alltid latt meg imponere av sterk vokalkunst. Jeg er vokst opp med Sinead O'Connor, Tori Amos, Kate Bush og Radka Toneff, og de senere årene har jeg falt for artister som for eksempel Bertine Zetlitz, Ane Brun og Kristin Asbjørnsen i Dadafon.

- Det er mange ferske singer/songwritere nå, det er flere som kommer med sitt album nr. 2, og det er mange som har holdt på i mange år nå. Det begynte på 90-tallet med Vibeke Saugestad, Unni Wilhelmsen, Lisa Ekdahl, Tanita Tikaram, Tracy Chapman. De har hatt stor betydning. Det var en jenteinvasjon som har gitt store ringvirkninger, sier Breen.

"Piker, vin og sang" handler selvsagt ikke bare om kvinnelige visesangere. I gravearbeidet har Breen blant annet nøstet opp historien om bandet The Dandy Girls fra Hønefoss, som turnerte i store deler av Europa og Asia på 60-tallet.

- De var tenåringsjenter fra Hønefoss som startet opp i 1964, helt uten forbilder. De reiste mye rundt i Europa og Asia fra 1967 til de ble oppløst i 1969. Du kan lese mer om dem i boka, smiler Breen.

Tøft klima
"Piker, vin og sang" handler også om kvinnelige musikkjournalister og deres betydning i norsk populærmusikk. Breen trekker fra Randi Hultin som den første, og største, av kvinnelige norske musikkjournalister, selv om hun skrev om jazz. Gerd Johansen er er en god nr. to.

- Hultin var en utrolig viktig karakter for journalistikk rundt jazz og som jazzmenneske. Johansen var den første innenfor pop og rock. Hun var en periode redaktør for Nye Takter og gikk senere tilbake som journalist samme sted. Det er utrolig viktig med forbilder fra eget kjønn. Det genererer seg selv, har man først én kommer det flere i kjølvannet, sier Breen.

Hun mener også klimaet i journalistikken var ekstremt tøft på Gerd Johansens tid.

- På 80-tallet var musikkjournalistikken preget av en form for kjekkaseri vi ikke finner i dag. Da hadde vi de fire store, Puls, Beat, Rock Furore, og Nye Takter, og tonen var mye skarpere. Unødvendig skarp. Og det gikk ut over kvinnelige artister. Kommentarer om dumme og uinteressante syngedamer tok luven fra mange kvinnelige karrierer. Mange har opplevd det så sterkt at de ikke orker å snakke om det i dag. Det var overraskende sterke karakteristikker, unødvendig hardt etter min mening, sier Breen.

Utover 80- og 90-tallet har det kommet mange kvinnelige musikkjournlister. Men det ser ofte ut som de er inne for korte perioder. I boka forklarer Nazneen Kahn-Østrem kvinnenes flukt fra musikkjournalistikken med at det ikke finnes noe sted for dyptpløyende og analytisk journalistikk rund populærmusikk i Norge. Hvordan ser det ut i dag?

- De fire store er i praksis borte eller har tatt andre former. Men det finnes kvantitativt mer musikkjournalistikk. Antall musikksider i tabloidene er utvidet, vi har et magasin som Mute, det finnes flere radioprogrammer og mange nettsider. Men de dyptpløyende og analytiske som for eksempell Ballade er nisjeprodukter og leses først og fremst av spesielt interesserte. Norge er for lite til å kunne presentere slikt stoff i massemediene, sier Breen.

Hvordan er det å være kvinnelig musikkjournalist i dag. Har du personlig møtt på gammeldagse holdninger?

- Jeg vil heller si det motsatte. Jeg har fått ekstra hyggelig oppmerksomhet i den forstand at redaksjonene opplever det som bra å få jenter på trykk, hvis det i dag kan sies å eksistere særbehandling vil jeg si den er positiv. En jevnere kjønnsfordelig har en positiv innvirkning på journalistikken generelt, sier Breen.

Boka berører problemstillinger som diskriminering og likestilling, i hvilken grad er dette også et feministisk prosjekt?

- Jeg er opptatt av problematikk knyttet til kjønn, og jeg er feminist i den forstand at jeg mener at kvinner og menn er like mye verdt og at de skal ha like muligheter. Dette er viktig for prioriteringene jeg gjør i boka, og jeg er opptatt av feministiske problemstillinger både privat og på jobb. Men "Piker, vin og sang" er først og fremst et journalistisk produkt, med interesse for den problematikken, sier Breen.

Kjønnsforskjeller
Vi snakker fremdeles om band og jenteband. Sitter det fremdeles en forskjellsbehandlig igjen i begrepsapparat og språk?

- Blant for eksempel forfattere og lærere er det omtrent like mange kvinner som menn, og der er det OK at man kjønnsnøytraliserer titler og betegnelser. Men det er fremdeles ganske få jenter som spiller i band, og det til tross for at en organsisasjon som AKKS har vært aktiv lenge. I den forstand kan det være nødvendig å bruke et begrep som jenteband av informative årsaker. Men jeg aksepterer ikke et begrep som jenterock. Det impliserer en egen genre som er noe annet en annen rock, sier Breen.

Men mener du at det er en kjønnsbetinget forskjell på hvordan jenter og gutter uttrykker seg på?

- Det er defintivt tydelige tendenser som viser at det er en forskjell på hvordan gutter og jenter uttrykker seg musikalsk. Kvinner bruker ofte gitaren til å kompe sin egen stemme, er gjerne mer opptatt av tekst. Gitaren er boskatvelig talt et instrument. For gutter sin del er ofte gitaren det essensielle i uttrykket og teksten mindre viktig.

- Samtidig passer bandformen defintivt bedre for gutter enn jenter. Jenteband varer ofte mye kortere og er mer en sosial aktivitet med venninner før man tar seg sammen, gifter seg, får barn og utdannelse. Det er mer en her og nå-greie for jenter. De slutter hvis det ikke er morsomt lenger. Gutter er mer ambisiøse og orientert mot karriere, og bandet trenger nødvendigvis ikke springe ut fra en kompisgjeng. Det kan være en fyr som setter sammen et band og det finnes oftere klart definerte bandledere og låtskrivere blant guttene, mens jentband er mer demokratisk anlagt.

- Dette er ikke forskning, men en musikkjournalists konklusjon etter mange intervjuer og samtaler, sier Breen.

"Piker, vin og sang" gis ut på Spartacus forlag, og lanseres på Blå under Ladyfest den 6. mars. På scenen står Charlotte & the Co-Stars, Einmal Kommt Die liebe, Røde Sauer. DJ er Mariann Thomassen fra Surferosa.