Kvalitet, ikke kjønn
INNLEGG: Kan Kjetil Moen komme med noen eksempler på aktuelle kvinnelige artister han mener er oversett i bookingprosessen på festivalene han trekker frem, spør bookingagent Anita Halmøy Wisløff.

Årets ”hvorfor er det ikke flere kvinner på festivalprogrammet”-debatt i gang, og igjen har det ikke skjedd nevneverdige forandringer fra tidligere års debatter om det samme. Det er fremdeles en lav kvinneandel på festivalenes program, og det er fremdeles slik at ”menn booker menn”. Eller er det det?

Kjetil Moen har mange synspunkter på dette, men jeg mener det blir galt å eventuelt plassere mesteparten av skylden hos de mannsdominerte bookinggruppene i festival-Norge. Artister jobbes jo opp av mange andre instanser før den tid, og dersom man skal følge Moens tankerekke blir det jo vel så viktig at management, plateselskaper og bookingbyråer satser på kvinner? Dog tror jeg ikke noen av de nevnte bransjer vurderer dette veldig annerledes enn festivalene.

Selv jobber jeg aktivt med ti artister hos Artistpartner, hvorav to består kun av kvinner, ett har ei kvinne i front, tre består av både menn og kvinner, og fire band bestående av bare menn (og dersom man teller alle bandmedlemmer utgjør kvinneandelen 27,5 %) Her vil jeg understreke at det på ingen måte finnes noen baktanke rundt denne fordelingen, at prosenten er slik den er, ja det er helt tilfeldig. Jeg begynte ikke å jobbe med Ida Maria eller Norma Sass fordi de er kvinner (eller fordi jeg er det, for den saks skyld) , men fordi jeg synes de var, og er, fantastiske artister. De skal heller aldri tro noe annet.


Dermed er jeg ikke nødvendigvis enig med Moen når han sier at han ”er helt sikker på at hvis det var flere kvinner som hadde innflytelse på bookingen ville det vært flere kvinnelige band i programmene”. Rosteren til min kollega Leif består av 32 % kvinner, uten at han noensinne har fundert over at han jobber med to kvinnelige artister, to som er blandet, og ett som bare består av menn. Blant mine andre kollegaer er prosenten kvinner langt lavere, men på samme måte som meg og Leif vurderer vi alle kvalitet og potensiale, ikke kjønn. Denne lille analysen av Artistpartner er på ingen måte statistisk signifikant, og det hadde vært langt mer interessant å finne ut av hvor mange kvinner som faktisk holder på med musikk i dette landet, i forhold til antall menn. Hvor mange mannlige artister finner man på hit-listene, hvor mange menn gir ut skiver i forhold til antall kvinner, osv. Kan det være at disse tallene da vil gjenspeile de store festivalene sine prosenter ganske bra? Hvis så er tilfelle (og uansett, egentlig) bør debatten heller dreie seg om hvordan man kan få flere jenter til å begynne med musikk.

Så er det punktet der det oppfordres til å sette kvinnelige navn høyere på festivalplakatene. På bekostning av hvem? Band som egentlig er større, og kanskje har jobbet vel så hardt (eller mer) for å være der de er i dag? Billinga på festivalplakaten gjenspeiler størrelsen til artistene, og det bør den fortsette å gjøre. De skal jo tross alt selge billetter, og dermed er det naturlig at festivalplakatens blikkfang er headlinerne.


Jeg betviler ikke integriteten til de norske festivalbookerne, og jeg er rett og slett uenig med Moen når han sier at guttene har lettere for å bli booket. Jeg har alltid følt at bookerne vurderer artister på lik linje, uavhengig av kjønn, for å sette sammen det de selv mener er et best mulig program. Jeg tror neppe seriøse kvinnelige musikere synes det er greit å bli booket inn fordi de er kvinner. Jeg vil anta at man ønsker å være trygg på at det var selve musikken som er god nok når man først står der oppe på scenen.


Til sist; på de festivalene Moen trekker frem, kan han komme med noen eksempler på aktuelle kvinnelige artister han mener er oversett i bookingprosessen?

Anita Halmøy Wisløff er bookingagent i Artistpartner.