Kulturdiplomatene
KRONIKK: Eksporten av norsk kultur handler i sin essens om å maksimere utbyttet i norsk utenrikspolitikk, skriver Ada Elisabeth Nissen.

Kronikken stod først på trykk i Klassekampen 30. august.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre, utviklingsminister Heikki Holmås og kulturminister Anniken Huitfeldt samarbeider om å utvikle norsk kultureksport. For folk flest er det uklart hva prosjektet egentlig handler om.


Les også: Flere norske stjerner


«Dugnad», kaller Støre det. Sammen med utviklingsministeren og kulturministeren har han startet et kultureksportprosjekt med tre overordnete mål: Styrke norsk kultur ute, øke antall norske stjerner i utlandet, og bruke kultur som internasjonal brobygger og promotør av demokrati og ytringsfrihet.


Hvem, hvorfor, hvordan?
For Kristin Danielsen, direktør i Norsk musikkinformasjon er det også uklart hva de tre ministrene snakker om. Et godt og aktivt internasjonalt nettverk kan være nyttig og verdifullt, men hvem skal eksporteres, hvorfor og hvordan? Er det kommersiell eller ideell eksport det dreier seg om?

Danielsen traff spikeren på hodet da hun sa til Klassekampen 28. august at: «Noen ganger høres det ut som om det dreier seg om eksport av en vare på linje med olje og laks.»


Les også: Full eksportforvirring


I 2007 nedsatte nemlig Utenriksdepartementet (UD) National Reputation Forum for å innhente profesjonelle anbefalinger om profilering av Norge utenlands. To år senere var en stor spørreundersøkelse gjennomført av markedsanalyse- og rådgivningsselskapet Synovate ferdig.

Hovedspørsmålene selskapet hadde jobbet ut fra var hvordan UD bedre kunne «koordinere og kanalisere innsatsen og atferden» til det store antallet norske aktører på den internasjonale arenaen, samt hvilke land departementet burde prioritere for å få størst utbytte.


Les Synovates rapport Improving Norway's Reputation


Få navn av betydning
Resultatene av undersøkelsen var ikke spesielt oppløftende. Norge var et land få mennesker utenlands forholdt seg til, og nordmenn var ikke spesielt synlige i internasjonalt kulturliv. Navn som Edvard Grieg, Edvard Munch, Henrik Ibsen og Knut Hamsun ble nevnt, men det knyttet seg usikkerhet til hvorvidt disse var norske, svenske eller danske.

Den mest kjente nordmannen internasjonalt viste seg å være Kong Harald. Ikke en eneste representant for samtidig litteratur, kunst, design, arkitektur eller musikk hadde skapt seg et globalt navn av betydning. Dette underbygget en internasjonal oppfatning av Norge som et passivt, veladministrert land der ingenting skjedde. Noe måtte gjøres. Spesielt ettersom Synovate fastslo at «norsk samtids­kultur er viktig for å skape et bilde av en moderne og sofistikert nasjon».


Les også: Til utlandet, men hvordan?


Hiphop-diplomati
Løsningen ble altså det Støre kaller «dugnaden», kultureksport med klare realpolitiske fordeler. For små land er kultur- og verdidiplomati en viktig kilde til innflytelse og makt. Kort sagt går det ut på å drive merkevarebygging med staten som produkt for å øke sin politiske kapital. De siste tiårene har en rekke land benyttet seg mer aktivt av dette.

Et godt eksempel er USA som siden Abu Ghraib-skandalen i 2004 har sendt ut hiphopere med muslimsk bakgrunn til muslimske land der amerikanerne har hatt behov for å forbedre sin profil. Prosjektet kalles The Rhythm Road, og utenriksminister Hillary Clinton har uttalt at hun ser det såkalte hiphop-diplomatiet som en brikke i et internasjonalt sjakkspill.

Norske myndigheter ønsker på sin side å bruke kulturfeltet til eksport av internasjonalisme, solidaritet og sosial likhet. Dette fremkom tydelig da Heikki Holmås sa til Dagbladet forrige uke at «Vi vil fremme ytringsfrihet og demokrati». Det videre resonnementet til Holmås var imidlertid noe forvirrende: «I kulturen møtes man på like fot. Se bare på Pussy Riot», fremholdt han.


Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook


Hvilken relevans?
Dersom man antar at Holmås ikke er feilsitert, kan man vel slå fast at dette er en litt ulogisk slutning. Hvis det er noen som møtes på like fot i tilfellet Pussy Riot, så er det vel den russisk ortodokse kirken og den russiske stat, som begge vil kneble de tre kvinnenes forsøk på å stå opp mot overmakta.

Også utenriksministeren framstod uklar i sin omtale av det «ubenyttete potensialet» i norsk kultur og den «uvurderlige verdien» av musikkprodusenten Stargate. Tor Erik Hermansen og Mikkel Storleer Eriksen har norske pass og har vært mye omtalt i internasjonal presse. Men ettersom Stargate jobber i den amerikanske popindustrien med amerikanske artister og amerikanske plateselskaper, kan det være litt vanskelig å se hvilken direkte relevans dette har for norsk kultur.

Videre påpeker utenriksministeren at det «ville være trist» hvis vi i Norge ikke får ut potensialet vårt. Trist for hvem? Munch er så vidt meg bekjent død, Turboneger har allerede opplevd relativt stor suksess i utlandet, og Stargate har altså for lengst funnet sin plass blant stjernene og trenger trolig ikke drahjelp fra de tre ministrene.


Følg Ballade på Twitter


Synovate-anbefalinger
Det kan sikkert ha positiv effekt for nåværende kunstnere og artister at Grieg, Munch og Hamsun blir kjent som nordmenn og ikke svensker. Men når det gjelder kandidatene som ble foreslått til de nye kultur­ambassadørpostene, virket det nærmest tilfeldig.

Huitfeldt vil ha med Munch og Jon Fosse i tråd med hva Synovate anbefalte i sin undersøkelse fra 2009. Støre er tydeligvis fan av Rihanna og Beyoncé og heier på Stargate, mens Holmås går for Turboneger og Røyksopp. I tillegg trekker han fram de mange med innvandrerbakgrunn i Norge og påpeker at «ressursene som ligger der kan brukes til å styrke samarbeid mellom land, samt anerkjenne innvandrergruppene her hjemme».


Jarle Bernhoft-turisme
Når ministrene blander kortene på denne måten, forblir det uklart både for kulturbransjen og for folk flest hva dette dreier seg om. Men la oss kalle en spade for en spade. Det handler i sin essens om aktiv internasjonalisme og maksimering av utbyttet i norsk utenrikspolitikk.

Det norske motstykket til amerikanernes hiphop­diplomati vil være å gjøre Jarle Bernhoft "big in Japan" slik at det for eksempel kan komme flere turister til Nordkapp. Deretter skal Turboneger på turné i Aserbajdsjan hvor Statoil satser stort. Kanskje kan det også være en idé å sende Karpe Diem til Egypt. Det er jo nabolandet til Libya, og så vidt jeg husker slapp vi noen bomber der i fjor.

Ada Elisabeth Nissen er stipendiat ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

Kronikken er gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatter og Klassekampen. MIC Norsk musikkinformasjon er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no.


Debate, Export, Politics